Merete ønsket lillebroren sin død!

Saken var publisert på nrk.no 11. desember 2018.

Etter denne artikkelen fikk jeg mange henvendelser og fine tilbakemeldinger fra andre pårørende. Heldigvis … det var godt å vite at det var til hjelp for andre, at jeg sto frem med dette budskapet.

Etterhvert som jeg får meldinger og henvendelser fra andre pårørende blir det stadig tydeligere for meg at det er viktig at jeg står frem og snakker offentlig om hvordan det er å være glad i en som ruser seg. Si noe om hvilke konsekvenser det får for oss som er pårørende. Jeg lærer hele tiden mer om meg selv og andre i samme situasjon. Det er helt tydelig for meg at det viktigste jeg kan gjøre er å ta vare på meg selv. 

Så husk det når samvittigheten gnager …. TA VARE PÅ DEG SELV! Du kan ikke hjelpe noen om du ikke først og fremst hjelper deg selv.

 

 

Det finnes et fasitsvar for ALLE!

Nå har boken Det begynner å ligne et liv vært ute en stund. Boka er for alle, til de som ikke er pårørende til en rusavhengig også. Jeg vil påstå det er god folkeopplysning og at vi alle trenger å lese en slik bok.

Det har vært og er spennende tider med avisoppslag, radioinnslag og paneldebatt – det har vært skikkelig stas! Men det har også vært slitsomt, mye følelser, nye minner og erkjennelser har dukket opp underveis. Men det har igjen ført til at jeg er kommet enda videre i min egen prosess, jeg lærer stadig nye ting om meg selv – det er gøy! 

Jeg er så glad at Unni ville skrive denne boka. Unni får tak i essensen i det hele og formidler det på en fin og respektfull måte. TUSEN TAKK UNNI!

Det er så fint med alle de gode tilbakemeldingene vi får, det er godt å høre at boka betyr noe for noen. Jeg håper enda flere vil lese den og få innsikt i hva de pårørende strever med i hverdagen.

 

I forbindelse med boken har jeg vært rundt og snakket om dette å være pårørende, det er spennende og jeg lærer noe hele tiden. Alle, inkludert meg selv, er opptatt av å formidle at det ikke finnes et fasitsvar for hvordan man som pårørende skal håndtere livet når en du er glad i ruser seg. Det er faktisk ikke sant, det finnes et fasitsvar. Jeg mener dette svaret er likt for alle, uavhengig av historie og situasjon. For når alt kommer til alt er det ikke den rusavhengige det handler om, men deg selv. 

Du kan ikke hjelpe sønnen din, dattera di, broren din eller søstera di, vennen eller kollegaen, kona eller mannen din om du ikke først og fremst tar vare på deg selv. Min erfaring er at når jeg tar vare på meg selv så er jeg en bedre støttespiller for andre.

Husk: ta vare på deg selv, alltid!

Hvorfor utsetter jeg meg for dette?

Jeg skal på Portalen i Kristiansand, snakke om bakgrunnen for boka, Det begynner og ligne et liv, og snakke om hvordan det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg skal også sitte i et panel sammen med andre pårørende (søstra mi og mammaen min) og fagpersoner. Vi skal sette fokus på pårørendes livskvalitet og muligheter for mestring.

NKS Veiledningssenteret for pårørende har ordnet alt det praktiske rundt arrangementet, og det er de skikkelig gode på i tillegg til at de har et veldig godt tilbud til pårørende. NKS har også bidratt i boka. Tusen takk til dere.

Jeg er der en time før det skal begynne, det er allerede begynt å komme folk. Når klokka er 14.00 er det smekkfullt i lokalet og noen må stå. Jeg blir nervøs, men samtidig ydmyk over at så mange ønsker å bruke av sin tid for å være sammen med oss disse timene. Det dunker i hodet og jeg har skikkelig sug i magen.

Grunnen til at jeg gjør dette, snakker om mine følelser og opplevelser som pårørende er fordi jeg ønsker større åpenhet og forståelse for hvordan vi har det. Samtidig ønsker jeg å nå ut til de som ikke tror det er andre som har det som dem. Jeg ønsker også å vise at jeg har et bra liv og at det er mulig å få det bedre, selv om det kan se veldig svart ut i perioder …

For en fin dag det ble! En flott samtale i panelet, med gode innspill og spørsmål fra de mange fremmøtte. Det er mange pårørende, jeg er ikke alene, selv om det føles sånn av og til. Jeg håper dere alle fikk noe godt å ta med dere videre på veien, det gjorde definitivt jeg!

Som en perfekt avslutning på hele arrangementet kom ei fra salen fram og synger amazing grace, for en fantastisk fin og følsom avslutning – takk!

Til alle dere som var med oss disse timenevil jeg bare si: tusen takk, for at dere kom, for innspill og gode spørsmål, for tilbakemeldinger etterpå og fine meldinger og gode ord.

Merete

Søsken til rusavhengige blir ikke sett

 

Søsken som er pårørende til rusavhengige er en «glemt» gruppe. Gjennom mitt prosjekt vil jeg sette søkelyset på hva sykepleier kan gjøre for å hjelpe denne gruppen.

 

Under psykisk helse-praksisen min, var jeg på en institusjon hvor rusavhengige fikk behandling. Jeg tenkte ikke så mye over det på tidspunktet, men i senere tid slo det meg at samarbeid med pårørende var nedprioritert, og jeg fikk også inntrykket at søsken ikke ble betraktet som pårørende. I sykepleieutdanningen min har jeg heller ikke hatt forelesninger om søsken som pårørende. Hjelmseth og Aune (2018) skriver at det er blitt etablert flere hjelpeprogram og tilbud rettet mot barn som pårørende av psykisk syke og rusavhengige foreldre de siste årene. Jeg tror nok at søsken som er pårørende til rusavhengige, også trenger disse hjelpeprogrammene på lik linje med andre pårørende, som f.eks. foreldre av rusavhengige.

Hvilke sykepleietiltak kan gjøres for å fremme mestring til søsken som pårørende til rusavhengige?

Ifølge Pårørendekompetanse (u.å.) forteller søsken om følelser som svinger overfor den som ruser seg. De vil gjerne hjelpe, men ønsker også å unnslippe byrden (ibid). Det svinges mellom emosjoner som sorg, håp, skyld, skam og sinne (Pårørendekompetanse, u.å.). For å kunne ta vare på seg selv, er det viktig å ta pauser fra problematikken (ibid.). Søsken mister ikke bare en bror eller søster, de mister også foreldrene, som typisk vier all sin oppmerksomhet til den rusavhengige (ibid.). Søsken setter høye krav til seg selv og demper sine egne følelser for å ikke belaste omgivelsene. Som sykepleier synes jeg fagfolk bør være flinkere til å se og anerkjenne søsken, samt følelsene deres.

Søsken av rusavhengige befinner seg ofte i nye og uforutsigbare situasjoner som de ikke har noen fasit på hvordan skal håndteres. Dette kan medføre svært stressende situasjoner. Ytelse av hjelp til mestring og bedring av livskvalitet er en utfordring når det kommer til hjelperens kommunikasjonsferdigheter. Det forutsetter både god regi på problemløsende samtaler og evne til å lytte til pasienten. Og ikke minst forutsetter det vilje og evne til å fremdyrke vedkommendes talenter, ressurser og muligheter, for å løse konflikter og bidra til tilpasning i den situasjonen pårørende er i og må leve med videre (Eide & Eide 2002, s. 29). Mestring innebærer å forholde seg hensiktsmessig til situasjonen og egne reaksjoner. Dette kan for eksempel bety å forsøke å få kontroll på følelsene, utvikle en bedre forståelse for situasjonen, eller rett og slett få et praktisk grep om det som kan gjøres for at sykdommen skal bli minst mulig belastende (Eide & Eide, 2002, s.210).

For at sykepleier skal kunne utføre tiltak som fremmer mestring hos søsken som pårørende, er det avgjørende at de har nok kunnskap og kompetanse om rusproblematikk. Med hensyn til styrking av relasjonene i en familie som er berørt av rus, er sosial støtte en mestringsressurs. Foreldre har en tendens til å investere mest tid i den rusavhengige, mens de andre søsknene ofte blir tilsidesatt. På bakgrunn av dette, bør sykepleier bidra til at foreldrene bevisstgjøres sitt ansvar i omsorgsrollen, slik at de klarer å ta vare på de andre barna i familien for å bedre relasjonen til de friske barna. Sykepleiere trenger kunnskap om hvordan rusbruk ødelegger familier, slik at de kan jobbe helhetlig i møte med familiene.

Gjesteinnlegg av Olga Tonette Almås

Hei

Jeg er så glad for at Merete har bloggen sin og skriver om sine opplevelser, det som er så bra er at jeg kjenner meg igjen i nesten alt. Jeg tenker at den kan være til stor hjelp for oss søsken og andre pårørende.

Jeg vet at det å være søsken til en rusavhengig kan være en stor belastning og at det kan gjøre mye skade om vi ikke får den hjelpen vi trenger.

Det å endre livet sitt fra å være medavhengig til plutselig ikke ta ansvar for sin søster eller bror lengre kan være en stor befrielse, det har hvert fall jeg fått oppleve. Det skjedde vel egentlig ikke helt sånn plutselig, men gjennom en prosess. Jeg er nok ikke helt ferdig med min prosess enda selv om broren min har vært rusfri i snart 3 år.

Jeg tror også at mer åpenhet og kunnskap om temaet skaper større og fortere forandring, men selvsagt er denne prosessen inviduell. Derfor har jeg påbegynt en bachelor i sykepleiefaget der jeg skriver om søsken som pårørende, jeg vil at helsepersonell skal få mere kunnskap om oss og at de skal kunne gi oss flere verktøy til mestring av livet. 

Det å måtte innrømme at jeg er medavhengig, er nok ikke like stas for alle. Vi vil så gjerne hjelpe, men «hjelpen» er ikke alltid hjelp. Som KaospilotenMerete skriver «Jeg hjalp broren min til å ruse seg på førsteklasse», gjennom å hjelpe han med kjøring, han fikk bo hjemme hos henne til han var frisk. Vi hjalp han med mange ting, som kanskje egentlig ikke var hjelp …

Hva om vi hadde visst ting tidligere … Det hadde vært deilig å slippe å være i beredskap hele tiden. Hvis vi hadde hatt verktøy til å mestret livet på en annen måte, det hadde vært godt. Selv om jeg føler at jeg har kommet langt i denne prosessen, så har jeg nok ett stykke igjen, merker godt at det kan være vanskelig å ikke ha kontrollen.  

«En god resept på et godt liv er å gi litt faen». (Per Fugelli)

Olga Tonette (lillesøster til Merete)

Slapp av, det er vel ikke farlig med ei øl!!

 

Nei, det er kanskje ikke farlig for deg! For det er vel ikke farlig at en voksne tar ei øl, eller et glass vin, – er det? Det kommer helt an på øyet som ser. Jeg skulle ønske vi kunne tenke litt mindre på hva voksne synes om alkohol og heller tenke på barna og vise hensyn til de. Jeg synes det er fælt at barn skal vokse opp og være redde og usikre fordi voksne drikke alkohol for å kose seg. Og hvis du har det sånn synes jeg det er på tide at du stopper opp og tenker deg om. Er du virkelig nødt til å ha alkohol for å kose deg, til tross for at et barn får vondt i magen og blir engstelig? Er alkohol så viktig for deg?  

 

Vil du lære barna dine at kos=alkohol?

 

Du kjenner ikke den vonde klumpen i magen til det barnet som blir redd og usikker.
Hvorfor kan du bestemme at det ikke er farlig for de rundt deg?

Barn som synes det er skummelt og ubehagelig at voksne drikker tenker ikke på hva som drikkes eller hvor mye. Det har INGENTING å si, i det øyeblikket glasset eller flaska står på bordet blir det en helt egen stemning. En stemning som noen barn blir redd for, som de synes er ekkel, uforutsigbar og skummel. Synes du det er greit, at du som voksen skal prioritere det glasset fremfor at barnet skal ha det bra?

 

Slapp av, du kan kose deg like mye uten dette glasset! Du må vel ikke ha alkohol for å kose deg, eller må du?

 

– er det glasset så viktig for deg at du ikke bryr deg om at du ødelegger kvelden/ferien/julaften for et barn?

Husk at det ikke er opp til deg hvor mye andre skal tåle, – av deg!

 

 

Det finnes hjelp å få!

 

Hvordan går det med han?

Hyggelig spørsmål både da og nå, det viser at folk bryr seg! Denne gangen fikk spørsmålet fikk meg til å tenke tilbake på når broren min ruste seg … Alle mine venner og familien brydde seg og spurte hvordan går det med han? Jeg svarte stort sett ærlig og ofte dette; nei det går ikke bra i det hele tatt, han er helt ute å kjøre!

De som spurte syntes dette var trist og det var det!

Hvis du kjenner noen som har en rusavhengig de er glad i; spør hvordan de har det! Om de klarer å sove om natten, om de trenger noen å snakke med, hva med å møte andre i samme situasjon eller har behov for annen hjelp!

Spør gjerne hvordan det går med den rusavhengige, men spør også hvordan det går med de, som står på utsiden med høye skuldre, alltid i beredskap og fulle av redsel og bekymring.

Det finnes hjelp å få! Samtaler, mestringskurs osv. Det er mange ulike organisasjoner som jobber aktivt for å hjelpe både den rusavhengige og deres pårørende.

Mitt råd til deg som har en rusavhengig du bryr deg om;

Kontakt en bruker- og pårørende organisasjon nær deg, det eneste du vil angre på er at du ikke gjorde det før!

Livet er ditt valg, ta et valg om å få et bedre liv og ta vare på deg selv!

Bare ei søster …

Det har vært store satsinger på barn som pårørende, barn av rusavhengige. Men hva med mindreårige søsken til rusavhengige?

Det er lenge siden, jeg var til og med voksen – da lillebroren min begynte å ruse seg. Jeg hadde stiftet min egen familie og var småbarnsmor. Til og med da, som utflyttet voksen fikk det store konsekvenser for meg og mitt liv at lillebror begynte å ruse seg. Mamma og pappa hadde alt fokus på han. I hverdagen merket jeg det ikke, men i livet mitt så merket jeg det veldig godt. De var ganske fraværende og lite tilstede for meg, for søstera mi eller for barna våre. De hadde mer enn nok med broren min, det hadde vi alle sammen.

Dette er ikke et innlegg skrevet for å klandre foreldrene mine, de har min fulle forståelse og medfølelse og enda litt til. Men fakta bør på bordet uansett! Tenk på alle de søsken som bor hjemme med en søster eller bror som ruser seg! Det er de “flinke”, “pliktoppfyllende” og “snille” barna, søsken som gjør alt for at foreldrene skal slippe å bekymre seg for dem i tillegg til den som ruser seg. 

Søsken mister en bror eller søster, men de mister også mamma og pappa – de har et enormt press på seg til å bli vellykket og ikke nok en bekymring for sine foreldre. Kanskje blir de manipulert til å holde ting skjult for den som ruser seg, kanskje blir de truet …

Søsken har vært vitne til hvor vondt foreldrene har det, de glemmer helt sin egen smerte og tenker ofte mer på alle andre rundt. Det er dumt, men ganske likt alle andre som heller ikke tenker på søsken! Alle er opptatt av barna til rusavhengige, men mange glemmer at søsken lever opp under de samme forutsetningene som barn av …

Jeg, som søster, tenkte lenge at jeg har det ikke ille i forhold til foreldre – det er mye verre for de. Jeg er ikke så sikker på det lenger, det er nok vondt på en annen måte, men søsken sliter med mye mer enn vi tror.

Søsken trenger å bli inkludert, hørt og sett!

 

Ingen fest uten rus – drikker du ikke = festbrems!

Jeg er invitert på fest og gleder meg – det er kjempegøy! Treffe masse folk og bare kose meg … 

Drikker du ikke? Er det noe galt ??

Helt til jeg kommer på at jeg ikke har lyst til å drikke alkohol. Akkurat det er ikke et problem for meg, men det er ALLTID et problem for enkelte andre. Det fører faktisk til at jeg av og til drikker de gangene jeg egentlig ikke vil … Bare for å slippe maset: «hvorfor drikker du ikke? er du gravid?

Jeg må liksom være gravid hvis jeg ikke drikker … Må jeg virkelig ha en grunn for å ikke drikke alkohol, annet enn at jeg ikke har lyst til å drikke?

Gleden over å være invitert på fest går over til at jeg gruer meg, for jeg vet hva som kommer … drikkepress og masse oppmerksomhet på meg fordi jeg velger å kose meg og ha det gøy på fest uten alkohol. Det ender som regel med at det ikke er så gøy og at jeg føler meg som en festbrems …

Det høres ut som jeg er 18 år! Sannheten er at jeg er 40 år, det er voksne mennesker som driver med dette drikkepresset! Hvorfor er det så viktig at man må drikke, – bli rusa eller vær en festbrems?!

Jeg blir GAL … seriøst! Hvorfor må jeg drikke og hvis jeg drikker hvorfor må jeg drikke så mye og så fort? Jeg har gjort det i mange år, men nå har jeg fått nok av å drikke for mye, bli for full, gjøre utrolig dumme ting som jeg angrer på …

Jeg har en ungdomstid med heftig alkoholkonsum bak meg og jeg mener selv at jeg har hatt en problematisk alkoholbruk. Jeg ble alltid for full, gjorde alltid noe dumt, gikk alltid langt over grensen og hadde alltid black outs.

Dette førte igjen til at jeg skammet meg i ukesvis etterpå, det påvirket dagliglivet så mye at jeg i mange år har tenkt at jeg burde slutte å drikke når jeg ikke klarer å beholde kontrollen. 

Men de rundt meg trøstet, jo kom igjen bli med på fest, alle har gjort noe dumt i fylla- ikke tenk mer på det. 

De siste årene har jeg forandret mitt alkoholforbruk. Jeg har jeg kommet til det punktet at jeg faktisk ikke kan stå for den jeg blir når jeg er rusa, derfor velger jeg det vekk. Jeg kan godt drikke en cider eller to, men jeg drikker ikke så jeg blir rusa. Jeg liker det faktisk ikke, liker heller ikke den jeg blir. Det er ikke meg! 

Jeg er ferdig med det, jeg vil selv velge om jeg vil kose meg med eller uten alkohol … det har faktisk ingen andre noe med!

Hvis du konsentrerer deg om hva du drikker så skal jeg ta ansvar for hva jeg drikker og ikke!

 

 

Fake it till you make it!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

Jeg blir så lei meg når jeg hører at det ikke finnes håp, når både rusmisbrukeren og de nærmeste har mistet all tro på at den rusavhengige noen gang kan bli frisk igjen. Alle blir ikke friske, mange dør … – men jeg vil så gjerne at vi skal håpe og tro – til siste slutt. Samtidig skjønner jeg følelsen av at det ikke er noen vei tilbake, til livet og rusfrihet. Noen ganger er det sånn det er.

Jeg har stor tro på tankens kraft og mener at håp er med på å bedre sjansen for at man kan bli rusfri. Hvis vi rundt mister håpet er det ikke mye igjen, for hvis vi er borte, hvem og hva er igjen da? …

Jeg tror at vi som er nærmest til slutt ikke orker håpe og tro på en bedre hverdag, som pårørende og for den rusavhengige. Vi avskriver muligheten og håpet for å slippe å bli skuffet flere ganger. Vi beskytter oss selv. Men jeg tror ikke vi får det noe bedre ved å gjøre dette.

Jeg har ALLTID sagt at så lenge det er pust er det håp, jeg har sagt det til meg selv også i de periodene hvor jeg ikke trodde på det. Det er litt sånn; FAKE IT TILL YOY MAKE IT! Hvis du tror det går bra til slutt, så tror jeg vi får det bedre her og nå – uansett hvordan det til slutt ender …

 

Bare husk at; – Så lenge det er pust er det håp!