Her om dagen møtte jeg ei venninne, jeg har hatt i mange år, som hadde lest bloggen min. Hun visste ikke at jeg hadde hatt det sånn, jeg hadde aldri sagt noe. Først ble jeg litt sjokkert over at jeg faktisk har vært taus i forhold til mine følelser rundt broren min sitt rusmisbruk. Det har tross alt preget meg veldig i alle år – det har vært livet mitt, redselen og sorgen over å miste han til rusen – men mine venner vet ikke mye om det. Det viser hvor alene vi er, med følelsene, skammen, redselen – vi isolerer oss, snakker ikke om det.
Jeg måtte tenke litt etter denne samtalen. Hvorfor hadde jeg aldri snakket om mine følelser rundt dette? Det var ikke hemmelig, det kunne det ikke være for alle så hvordan det var fatt med broren min. Hvis noen spurte sa jeg det som det var; at det ikke gikk bra med han, men det var alt. Jeg snakket aldri om mine følelser rundt det, om hvordan jeg var helt utslitt av bekymring, alltid forventet det verste … Jeg snakker om det meste, er ganske åpen og liker å snakke sammen med andre – bare ikke om dette!
Når jeg var sammen med mine venner ville jeg kose meg og ha det gøy. Jeg trengte et fristed der jeg bare kunne være Merete. Bare være meg, ikke storesøstera til han, som egentlig styrte og opptok hele livet mitt – alltid var han der i hodet mitt. Hvis jeg så en politibil eller sykebil ringte jeg for å sjekke om han levde, tok han ikke tlf da, ringte jeg videre til de andre i familien og lurte på om de hadde snakket med han og hvor lenge siden det var. Jeg skremte opp alle andre med min bekymring.
Jeg har vel egentlig ikke skjønt at det jeg trengte var å snakke om meg og mine følelser rundt det å være pårørende, ikke om han. Det har alltid handlet om broren min. Jeg skjønte det da jeg møtte andre pårørende, da jeg lyttet til andres historier og så det utenfra… Jeg skjønte at jeg hadde isolert meg med følelsene mine i alle disse årene, kun snakket om han og tenkt på han sine følelser, ikke mine. Det er på tide å snakke om mine følelser!