Det er mange følelser rundt det å være pårørende til en rusmisbruker. Den ene følelsen er skam. Jeg tenkte alltid at NEI, jeg skammer meg ikke over min bror og det er delvis sant at jeg ikke gjorde det. Eller gjorde jeg det likevel? Jeg har uansett kjent mye på skamfølelsen. Kanskje fordi jeg ofte tenkte; hvorfor klarer ikke jeg å hjelpe han, hvorfor vil han ikke bli rusfri og hva tenker alle på den lille plassen her jeg bor, om meg og min familie?Jeg skammer meg også over mange av de ulike valgene jeg tok, alt jeg gjorde på bekostning av meg selv og mine nærmeste.

Broren min ringer, han er syk og trenger en plass å bo noen dager. Jeg kjører for å hente han. Han skal  få lov til å bo hos meg, men han må love å ikke ruse seg i huset – jeg har tross alt to små barn. Jeg vet jo innerst inne at han kommer til å ruse seg likevel, men jeg orker ikke forholde meg til det nå. For hvis ingen hjelper han hva skjer med han da? Han kommer gående, jeg blir sjokkert og veldig lei meg når jeg ser han. Radmager, øynene er innhule og han hoster mye. Han ligger rett ut på sofaen hele tiden, orker ingenting. Den første dagen får jeg i han to-tre spiseskjeer med tomatsuppe. Dør han nå, eller kommer han til å klare seg? Etter noen dager med mat blir han bedre og jeg tenker; han dør ikke nå, ikke enda – han klarte det denne gangen også. Etter en stund finner jeg brukerutstyr på badet, blir redd igjen – tenk om ungene mine hadde fått tak i noe og blitt syke, skadet…… Hva skal jeg gjør?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg skammer meg over denne hendelsen. At jeg prioriterte han fremfor ungene mine og jeg får vondt av å tenke på det som kunne skjedd. Jeg skammer meg over at jeg var så blind, at jeg ikke skjønte hva jeg drev med. Jeg skammer meg over at jeg tok ansvar for hans liv, men ikke for mitt eget. Han hadde trengt noen som satte grenser, så han måtte tatt ansvar for seg selv og jeg skammer meg over at det tok nesten 15 år før jeg innså det.

I store deler av livet mitt har jeg vært redd for deg, redd for at du skal dø. Jeg har hatt  deg, min lillebror i alle disse årene, men jeg mistet deg for mange år siden, til rusen. Jeg husker første gang jeg tenkte tanken; kanskje alt hadde vært mye bedre om du døde? Da hadde jeg visst at du ikke hadde det vondt, at ingen gjorde forferdelige ting mot deg, eller at du gjorde ting mot andre. Jeg hadde ikke trengt å være livredd hver gang jeg så en ambulanse, ikke fikk tak i deg på telefonen, eller stå å kaste stein på vinduet ditt og håpe at du ikke lå død der inne….

Jeg har sagt dette til broren min, at jeg faktisk har ønsket han død. Fordi det var uutholdelig å leve med frykten og konstant være i beredskap. Tenk at jeg sa det til min egen bror, som jeg er så glad i og som betyr så mye for meg. Jeg skammer meg ikke over at jeg har sagt dette til broren min, men jeg skammer meg over at jeg har følt det.