Tegnet av Caroline Almås Nilsen
 

Håper det går bra med han fremover også da … det er jo mange som begynner og ruse seg igjen …

Det er en merkelig reaksjon, som jeg ikke skjønner helt … Jeg forteller hvor glad og lykkelig jeg er over at jeg har fått broren min tilbake, rusfri! Jeg VIL IKKE bli minnet på at jeg burde bekymre meg for om han kommer til å ruse seg igjen. Jeg VELGER å glede meg over hvordan alt er nå og TRO at han kommer til å holde seg rusfri. Skulle noe annet skje velger jeg å forholde meg til det da, ikke bekymre meg for det nå. Jeg har brukt nok tid på redsel og bekymring, så hvorfor oppfordre meg til det?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Gled dere sammen med meg! Hvem hjelper det om dere forteller meg om alle de som ikke klarer det? Jeg vet jo at man aldri kan være sikker, men sikker er vi ikke på noen ting. Det er akkurat som at jeg kan ikke gå og være livredd for at noen jeg er glad i skal dø, selv om det har skjedd og kommer til å skje igjen …

Jeg velger å leve her og nå, og forholde meg til hvordan det er akkurat nå!

Når jeg forteller at broren min har vært rusfri i 2 år så trenger jeg ikke at dere er bekymret for om han klarer det … jeg vil bare at dere skal glede dere med meg … ikke minne meg på at jeg burde bekymre meg for om det kommer til å gå bra. Det tenker jeg nok på, uten påminning! Jeg har jo øvd og øver fremdeles på ikke å bekymre meg! Ingen av oss burde bekymre oss for det som kan skje, men vi burde heller lever her og nå! Glede oss i øyeblikket!

Så min oppfordring til deg er: Neste gang noen forteller deg noe bra, gled deg med dem, ikke dra frem ting som kan skje … men forhold deg til situasjonen som den er her og nå!

Jeg ønsker å sette fokus på søsken som pårørende og har derfor kontaktet ulike instanser for å høre om de har noen oversikt over hvor mange søsken man regner med er pårørende til rus- og avhengighet. Jeg kontaktet blant annet disse:

1. Borgestadklinikken
2. BarnsBeste sshf
3. Pårørendesenteret
4. LPP
5. LMS
6. Helsenorge.no
7. Helsedirektoratet
8. Folkehelseinstituttet
9. NAPHA
10. Phoenix Haga
11. Bufdir oppvekst (Facebook)
12. Actis- Rusfeltets samarbeidsorgan (Facebook)
13. Barn av rusmisbrukere www.barweb.no
14. Pårørendealliansen
15. Korus
16. www.hjelp-parorende.no

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ikke noe galt å si om noen av disse instansene/organisasjonene men de hadde ikke noe svar til meg. Ingen kunne gi meg noe svar. Det eneste jeg vet sikkerter at søsken nå er nevnt i en setning i den nye pårørendeveilederen. Det er da et skritt i riktig retning. Men er det godt nok … Etter å ha kontaktet alle disse organisasjonene og instansene har jeg fått et enda større ønske om å få frem søskenperspektivet.

Det er for lite fokus på søsken, men vi er her og vi er mange. Vi vil bli sett og hørt!

Blir søsken regnet med i det hele tatt?

Min erfaring er at vi er glemt av alle, både foreldrene og hjelpeapparatet.

Når det arrangeres hjelp til pårørende er barn i fokus, men det er barn til foreldre som er rusavhengige – de barna som «bare» er søsken blir ikke regnet med … Alle snakker om hvor viktig det er at vi tar vare på barna, men de glemmer at mange søsken er disse barna!

Som søster til en rusavhengig har jeg kjent på stor sorg over tapet av min bror, som jeg mistet til rusen i mange år. Samtidig har jeg kjent på en stor sorg i forhold til mine foreldre som jeg også mistet til han, broren min.

Det er smertefullt å være så nær noen, med alle de problemene det innebærer, men samtidig ikke bli regnet med, ikke få hjelp, bli sett og hørt. Jeg har hele tiden tenkt at det er mye verre for en mamma og pappa … er det egentlig det? Jeg vet ikke, men en ting er helt sikkert det er en veldig krevende livssituasjon for alle som er involvert i den.

Jeg har også kjent på et enormt ansvar for å klare meg selv, bli noe, mestre livet … Jeg har hatt skyhøye forventninger til meg selv. Det er slitsomt og aldri kjenne seg god nok.

Så jeg vil bare si til alle søsken der ute; Du er god nok! Ta din plass, du er verdt det og du er viktig nok – det er din tur nå!

Påstanden min vil sikkert provosere noen, men jeg mener det!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Pårørende kan forandre rusnorge, men da må de begynne med å forandre seg selv. Jeg mener at vi alle har valg i livet, mange ting spiller inn på hvilke valg vi tar, hvilket liv vi velger å leve.

Pårørende må bruke en annen innfallsvinkel enn å skylde på alle andre, systemet som ikke fungerer, behandlingene som ikke finnes osv osv. Når den rusavhengige er på det stadiet at det er alle andre sin skyld, sier det oss noe om hvor motiverte de er for endring. Det sier ikke noe om hvem som er ansvarlig for deres problem. Det samme gjelder for pårørende. Jeg mener ikke det er de pårørende sin skyld at noen er rusavhengige … men jeg mener også at vi ikke kan skylde på systemet, rusnorge, behandlingskøene osv.

Pårørende må bidra ved å være annerledes enn det som ser ut til å være “normalen” i dagens samfunn. Vi skylder på et elendig behandlingssystem, for lange køer og ikke nok kompetanse innen rusfeltet.

Min påstand er at vi skremmer fagfolkene med denne holdningen. Vi skal jo spille på lag med fagpersonene, systemet og behandlingssystemet – skal vi ikke? Vi har det samme målet, vi ønsker å hjelpe den rusavhengige – det ønsker de også! Da kan ikke vi som pårørende legge skylden på alle andre, fagfolkene har heller ikke den berømmelige tryllestaven som fikser problemet – de hjelper og støtter på veien, men problemet forsvinner ikke bare av behandling – vedkommende har en vanvittig stor jobb å gjøre selv.

Min erfaring er ikke at systemet, fagfolkene eller andre har sviktet, det har handlet om motivasjon og egeninnsatsen – for når alt kommer til alt er det den som er avgjørende for hvilket liv vi får!