Kampanje for “riktig” bruk av GHB

 

Kampanjen er drevet av Foreningen tryggere ruspolitikk (FTR).

Det er ingen som mener at det er verre med tryggere rusbruk enn farlig rusbruk! Jeg kan ikke helt se hva det er med disse plakatene som vil føre til en tryggere rusbruk? Ja, folk ruser seg, men langt fra alle gjør det. Noen ruser seg, andre tar et aktivt valg om at de ikke vil prøve, noen er på fest og allerede ruset på alkohol når de får tilbudet om sterkere stoffer og sier ja selv om de egentlig ikke har lyst, andre tør ikke … kanskje tør de nå som de ser at bare de tar riktig dose så er det ikke farlig?

Det er viktig med informasjon og kunnskap om de ulike rusmidlene, det er jeg helt enig i. Måten dette er blitt gjort på med disse flåsete plakatene er jeg helt uenig i. Dette er ikke kunnskapsformidling, det er et reklamestunt.Jeg synes det minner om et hån mot alle de som har mistet sine kjære til rusen.

Hvis jeg tenker at hensikten til FTR kanskje var god, så har kampanjen bommet totalt. Denne reklamen (slik jeg oppfatter den) leses av alle og det kan i verste fall få motsatt effekt. Reklamen viser at det er ufarlig å bruke feks GHB og LSD bare du inntar det riktig. Jeg synes denne kampanjen er misvisende og ufarliggjørende!

Dette er ikke en informasjonskampanje eller en skadereduserende kampanje, det er en kampanje som bidrar til en ufarliggjøring og bagatellisering av rusmidler. Kjente mekanismer for de som ruser seg og deres pårørende. Bagatellisering er ofte en overlevelsesmekanisme, jeg brukte den som pårørende i mange år.

Rusmidler er potensielt farlig uavhengig av hvordan du inntar det og argumentet om at disse plakatens skal være med å gjøre det tryggere er jeg helt uenig i. På hvilken måte vil dette gjøre rusbruk tryggere? Disse plakatene er bare misvisende og gir feil inntrykk av farlige rusmidler.

Jeg mener disse plakatene må fjernes og er veldig glad for at flere politikere, organisasjoner og enkeltmennesker har engasjert seg.

Jeg heier på dere!🐯❤

 

 

 

Å være pårørende til en rusavhengig er en lang prosess.

Mens vi er i denne prosessen vil jeg så gjerne at vi alle skal respektere hverandre, for de valg vi tar underveis. Jeg vil gjerne støtte deg, selv om du tar helt andre valg enn meg. Uansett om jeg er enig eller uenig i dine valg så trenger du støtte og forståelse av likesinnede – det vil jeg gi deg! Og det håper jeg du vil gi meg også.

Det tok meg lang tid å komme dit jeg er i dag og det er ikke slik at mine svar er det rett for deg, akkurat nå … eller noen gang. Kan hende du kommer dit, kanskje kommer du ikke dit noen gang. Ingen andre kan tvinge frem svar og løsninger for deg, de kommer til deg etterhvert som du utvikler deg og tilegner deg nye erfaringer og ny kunnskap om hva som er rett for deg. Når jeg ser tilbake på alle årene jeg levde som medavhengig så ser jeg at jeg har lært sinnsykt mye. Ting jeg i dag mener og står for var ting jeg ikke tenkte på i starten, eller var totalt uenig i. Det har vært en lang prosess, en lang vei å gå, og den veien måtte jeg gå selv

En viktig erfaring jeg har gjort meg i min prosess er at ingen andre forstår hvordan jeg har hatt det hvis de ikke er pårørende til en rusavhengig selv. Jeg har også lært at det hjelper å snakke åpent og ærlig om min historie. Det har vært fantastisk å treffe andre pårørende som jeg kan dele erfaringer med og få en helt annen forståelse av enn fra mennesker som ikke har denne erfaringen.

Det er vanskelige valg, det vanskeligste for meg var å velge meg selv, sette meg selv i førersetet. Det var vanskelig å tro på at jeg var viktig nok og verdifull nok.

Jeg har snakket litt om dette sammen med to andre flotte mennesker fra Usynlige Tigre.

🐯USYNLIGE TIGRE PODCAST NR 3: «Prosessen pårørende til rusavhengige er i, å «lukke døra» og «hat»/støtte fra andre» 🐯

Lytt til den på:
www.usynligetigre.no/podcast 😃🎧🎤📻
– eller på Spotify, SoundCloud eller iTunes 🔊

 

Selvfølgelig kan pårørende forandre rusnorge!

 

Påstanden min vil sikkert provosere noen, men jeg mener det!

Pårørende kan forandre rusnorge, men da må de begynne med å forandre seg selv. Jeg mener at vi alle har valg i livet, mange ting spiller inn på hvilke valg vi tar, hvilket liv vi velger å leve.

Pårørende må bruke en annen innfallsvinkel enn å skylde på alle andre, systemet som ikke fungerer, behandlingene som ikke finnes osv osv. Når den rusavhengige er på det stadiet at det er alle andre sin skyld, sier det oss noe om hvor motiverte de er for endring. Det sier ikke noe om hvem som er ansvarlig for deres problem. Det samme gjelder for pårørende. Jeg mener ikke det er de pårørende sin skyld at noen er rusavhengige … men jeg mener også at vi ikke kan skylde på systemet, rusnorge, behandlingskøene osv.

Pårørende må bidra ved å være annerledes enn det som ser ut til å være “normalen” i dagens samfunn. Vi skylder på et elendig behandlingssystem, for lange køer og ikke nok kompetanse innen rusfeltet.

Min påstand er at vi skremmer fagfolkene med denne holdningen. Vi skal jo spille på lag med fagpersonene, systemet og behandlingssystemet – skal vi ikke? Vi har det samme målet, vi ønsker å hjelpe den rusavhengige – det ønsker de også! Da kan ikke vi som pårørende legge skylden på alle andre, fagfolkene har heller ikke den berømmelige tryllestaven som fikser problemet – de hjelper og støtter på veien, men problemet forsvinner ikke bare av behandling – vedkommende har en vanvittig stor jobb å gjøre selv.

Min erfaring er ikke at systemet, fagfolkene eller andre har sviktet, det har handlet om motivasjon og egeninnsatsen – for når alt kommer til alt er det den som er avgjørende for hvilket liv vi får!

 

Skaper det ubotelige arr når de nærmeste lukker døra for den rusavhengige?

Dette blogg innlegget kom til etter en kommentar på Facebook og vedkommende sier at det skaper ubotelige arr for den rusavhengige om de pårørende lukker døra. Jeg er en slik pårørende og kan jo komme med en motpåstand at rusmisbrukere påfører de pårørende ubotelige arr. Jeg lurer også på hvorfor skal ikke jeg som pårørende først og fremst ta vare på meg selv og mitt liv, hvorfor skal mitt liv handle om rusmisbrukeren, hvorfor skal jeg gå til bunns sammen med rusmisbrukeren?

Samtidig er det kanskje på sin plass at vi definerer hva «lukke døra» betyr eller betydde for meg og min familie ? det var ikke å kutte alle bånd og late som min bror ikke eksisterte lenger. For meg handlet det om å sette grenser og stille krav. Jeg sluttet å være en muliggjører ? noe mange pårørende er, og det er ikke sludder og vås ?

Ingen tilbud vil kunne hjelpe pårørende om de ikke klarer å sette grenser for seg selv og ta vare på seg selv. På samme måte på de rusavhengige søke/få hjelp for sin egen del. Pårørende «slår ikke hånden av» den som er rusavhengig, men setter grenser og stiller krav. Min påstand er at det faktisk ikke er familien som kutter ut den rusavhengige, det er den rusavhengige som «velger» rusen framfor familien!

Grunnen til at jeg ønsket broren min død var fordi han var ikke der, jeg hadde allerede mistet han til rusen. Det var tortur å se på det livet han hadde, det kan ikke beskrives med ord ? Du tror det var verre for broren min å høre at jeg sa det, enn det var for meg å føle det og si det ? jeg tror du tar feil!

Jeg håper det aldri blir slutt på at pårørende får hjelp til å frita seg ansvaret og legge det der det hører hjemme, hos rusmisbrukeren! Ingen kan gjøre noe for en rusavhengig om han ikke tar ansvar. Det man legger i det vil avgjør hva man får ut av det!