Nå har boken Det begynner å ligne et liv vært ute en stund. Boka er for alle, til de som ikke er pårørende til en rusavhengig også. Jeg vil påstå det er god folkeopplysning og at vi alle trenger å lese en slik bok.

Det har vært og er spennende tider med avisoppslag, radioinnslag og paneldebatt – det har vært skikkelig stas! Men det har også vært slitsomt, mye følelser, nye minner og erkjennelser har dukket opp underveis. Men det har igjen ført til at jeg er kommet enda videre i min egen prosess, jeg lærer stadig nye ting om meg selv – det er gøy! 

Jeg er så glad at Unni ville skrive denne boka. Unni får tak i essensen i det hele og formidler det på en fin og respektfull måte. TUSEN TAKK UNNI!

Det er så fint med alle de gode tilbakemeldingene vi får, det er godt å høre at boka betyr noe for noen. Jeg håper enda flere vil lese den og få innsikt i hva de pårørende strever med i hverdagen.

 

I forbindelse med boken har jeg vært rundt og snakket om dette å være pårørende, det er spennende og jeg lærer noe hele tiden. Alle, inkludert meg selv, er opptatt av å formidle at det ikke finnes et fasitsvar for hvordan man som pårørende skal håndtere livet når en du er glad i ruser seg. Det er faktisk ikke sant, det finnes et fasitsvar. Jeg mener dette svaret er likt for alle, uavhengig av historie og situasjon. For når alt kommer til alt er det ikke den rusavhengige det handler om, men deg selv. 

Du kan ikke hjelpe sønnen din, dattera di, broren din eller søstera di, vennen eller kollegaen, kona eller mannen din om du ikke først og fremst tar vare på deg selv. Min erfaring er at når jeg tar vare på meg selv så er jeg en bedre støttespiller for andre.

Husk: ta vare på deg selv, alltid!

Jeg skal på Portalen i Kristiansand, snakke om bakgrunnen for boka, Det begynner og ligne et liv, og snakke om hvordan det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg skal også sitte i et panel sammen med andre pårørende (søstra mi og mammaen min) og fagpersoner. Vi skal sette fokus på pårørendes livskvalitet og muligheter for mestring.

NKS Veiledningssenteret for pårørende har ordnet alt det praktiske rundt arrangementet, og det er de skikkelig gode på i tillegg til at de har et veldig godt tilbud til pårørende. NKS har også bidratt i boka. Tusen takk til dere.

Jeg er der en time før det skal begynne, det er allerede begynt å komme folk. Når klokka er 14.00 er det smekkfullt i lokalet og noen må stå. Jeg blir nervøs, men samtidig ydmyk over at så mange ønsker å bruke av sin tid for å være sammen med oss disse timene. Det dunker i hodet og jeg har skikkelig sug i magen.

Grunnen til at jeg gjør dette, snakker om mine følelser og opplevelser som pårørende er fordi jeg ønsker større åpenhet og forståelse for hvordan vi har det. Samtidig ønsker jeg å nå ut til de som ikke tror det er andre som har det som dem. Jeg ønsker også å vise at jeg har et bra liv og at det er mulig å få det bedre, selv om det kan se veldig svart ut i perioder …

For en fin dag det ble! En flott samtale i panelet, med gode innspill og spørsmål fra de mange fremmøtte. Det er mange pårørende, jeg er ikke alene, selv om det føles sånn av og til. Jeg håper dere alle fikk noe godt å ta med dere videre på veien, det gjorde definitivt jeg!

Som en perfekt avslutning på hele arrangementet kom ei fra salen fram og synger amazing grace, for en fantastisk fin og følsom avslutning – takk!

Til alle dere som var med oss disse timenevil jeg bare si: tusen takk, for at dere kom, for innspill og gode spørsmål, for tilbakemeldinger etterpå og fine meldinger og gode ord.

Merete