Jeg går gjennom sentrum og der ser jeg han, broren min som jeg ikke har snakket med på lenge, vi går mot hverandre og møtes. Jeg kjenner tårene presser på, det er så ubeskrivelig vondt – jeg gir han en klem og begynner å grine, han går bare… Jeg knekker sammen, klarer ikke slutte å grine men jeg må komme meg vekk fra sentrum der alle kan se meg. Går hjem igjen og har dårlig samvittighet og klarer ikke roe meg, prøver og overbevise meg selv om at det er rett det vi gjør – vi har ikke noe valg! Men er det riktig, det føles jo så vondt.
Går det virkelig ann, å stenge døren for en som du er så glad i? Kan man gjør det mot sin egen familie, og se på at de går nedenom og hjem? Det går, jeg har gjort det, men det er så vanskelig og vondt at det skal litt til at man kommer dit. Man vil jo så gjerne hjelpe. Men hjelper vi om vi gir mat, kjører hit og dit, vasker klær, ordner med NAV osv. Eller hjelper vi de bare til å ruse seg på første klasse? Hvis vi ordner alt dette praktiske for de, så kan jo de bruke all sin energi og penger på rus. Har vi da hjulpet? Viser vi mennesker respekt om vi ikke forventer noe av de?
Det verste med hele situasjonen i forhold til en rusavhengig er at man er så maktesløs. Det er en forferdelig frustrerende situasjon og jeg vil jo bare hjelpe. Jeg er så ufattelig glad i broren min og vil så gjerne at han skal leve et liv som både han og vi rundt orker. Men hjelper vi egentlig?
Vi som er rundt kan ikke ta ansvar for andre, det er når de må ta ansvar for seg selv at det ofte skjer ting. Jeg og min familie valgte å bryte kontakten med min bror – det var så fælt, jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på det nå. Jeg bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle og broren min bodde også her…. Jeg kjørte forbi leiligheten der han bodde hver dag på vei til jobb. Jeg så han sitte der i sin egen rusboble, mens livet suste forbi på utsiden. Da vi valgte å kuttet kontakten med han var det fordi vi måtte, vi klarte ikke å stå i det lenger. Det er ikke lett for andre å skjønne, man må ha kjent det på kroppen selv – først da vet man hva det dreier seg om.
Er vi ikke viktige nok? Fordi vi er pårørende til rusavhengige, de menneskene som samfunnet ikke vil ha? Er det fordommene mot oss, som pårørende til rusavhengige, som gjør at vi ikke får den hjelpen vi har behov for?
Jeg har en bror men jeg kjenner han ikke, jeg mistet han for mange år siden, til rusen- men han lever! Og nå har han tatt et valg og vil bli rusfri. For første gang i mitt liv så kjenner jeg at jeg savner broren min, jeg vil bli kjent med han, har håp og drømmer om at han får et liv ? et liv både han og vi rundt orker å leve!
Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk ? jeg visste det ikke! Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visst jeg hadde rusavhengige i nær familie, hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kan jo ikke være så ille?.eller?
Han har vært rusfri i 1 år nå, og da må jo alt går bra med meg også?! Pårørende har jo ikke noe å klage på når vedkommende har sluttet og ruse seg, eller? Jeg skulle ønske det var sant. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet, den går ikke bare over av seg selv. Man får en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen ? klarer han det eller kommer jeg til å gå på en skikkelig smell, tenk om han sprekker??
Pårørende må få mer fokus, det er ikke sånn at visst vi bare ikke snakker med dem så er de ikke der. Pårørende koster samfunnet masse penger, i form av behandling for somatiske plager og sykemeldinger. Det hadde kostet samfunnet mye mindre å forebygge. Dra pårørende med i behandling, kurs de om rusavhengighet, lær de å sette grenser og ta vare på seg selv. Mange pårørende går til fastlegen med vonde skuldre, hodepine, tarmproblemer ? dette er typiske lidelser for pårørende. Legen må spør; har du noen i nær relasjon som sliter med rus? Da kan man komme til å avdekke helt andre ting!
Arrogant – jeg? NEI! Men jeg er sta, ambisiøs, målbevisst og klar i min tale. Spesielt når jeg snakker om rus- og avhengighet, med bakgrunn i min erfaring som pårørende til rusavhengig. Jeg vil at fagfolk skal se, skjønne og anerkjenne den belastningen det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg vil at fagfolk skal ta oss på alvor og vise oss, både de rusavhengige og de pårørende, den respekten vi fortjener! Vi er mennesker vi også, og vi trenger faktisk hjelp og behandling! Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri ? vi trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet.
Jeg har kjent og kjenner fremdeles konsekvensene på kroppen av å være pårørende til en rusavhengig, det har mange aspekter! I tillegg til belastningen det er og «miste» noen til rusen lever vi også med fordommene fra samfunnet. Vi blir ikke tatt på alvor. Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige, men som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene er vanskelig å bli kvitt, stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av og ikke være god nok!
Et tilbud til oss som pårørende ville vært forebyggende, vi trenger å bli anerkjent, tatt på alvor og vi trenger informasjon. Hadde disse tingene vært innarbeidet hos fagfolk kunne mye vært lettere i hverdagen for de pårørende! Men vi blir ikke sett, av og til blir vi til og med møtt som et nødvendig onde. Det gjør vondt og man føler seg bare enda mer maktesløs.
I alle disse årene, som pårørende til rusavhengig, har jeg aldri blitt tatt på alvor for mine plager. Aldri har noen anerkjent at jeg har disse fysiske plagene på grunn av belastningen det er å leve nær en som er rusavhengig. Ikke en gang har jeg fått spørsmål om hvilken belastning det må være å leve med en rusavhengig så tett. Hvis ikke fagfolkene anerkjenner det, hvordan skal da jeg som pårørende se og skjønne sammenhengen ? før det er gått for langt?
Det går som regel for langt! Pårørende møter veggen, de blir sykmeldte, lever med kroniske smerter i rygg, skuldre, hode og mage. Hvorfor er det ingen som fanger oss opp før? Vi må tørre å se at en person som blir rusavhengig dra med seg mange fler i dragsuget, liv blir satt på vent, det handler om å overleve ? ikke leve! Men vi vil jo leve alle sammen. Det er ikke alltid de store tingene som skal til, ofte er det små ting som gjør store forskjeller! Det hadde kostet så lite å bli sett, fått spørsmålet; er det noen av dine nærmeste som sliter med rus og hva gjør det med deg ? klarer du å sette grenser for deg selv?
Det er på tide at pårørende blir sett! Vi trenger hjelp vi også. Som den rusavhengige sliter vi også, vi er medavhengige. Den vi er glad i er rusavhengig, vi er avhengig av den rusavhengige! Når han får hjelp til sitt misbruk, står vi som pårørende igjen på sidelinjen. Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri – vi trenger hjelp. Hjelp til å bli kvitt vår medavhengighet! Opplevelser og erfaringer over mange år skal bearbeides.
Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft og tro – tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for!
