Jeg har mange ganger vært redd for at broren min skal dø. Når det toppet seg og var akutt krise visste jeg ikke  hvordan skulle reagere, hva jeg skulle gjøre og følte meg veldig alene. Som pårørende til rusavhengig kan det være vanskelig å håndtere alle krisesituasjonen som oppstår, alene. For man er veldig alene … Jeg visste ikke hvem jeg skulle støtte meg til, for å få råd og veiledning til hvordan håndtere de ulike situasjonen som oppstod. Det var overveldende og skummelt …

Jeg møtte ved tilfeldigheter Wenche, som var ruskonsulent her jeg bor. Når krisen oppsto ringte jeg henne og fikk råd og tips til hvordan håndtere situasjonene. Det var alt fra hvordan jeg best mulig kunne hjelpe min bror, men jeg fikk også tips og råd om å ta best mulig vare på meg selv. Wenche var opptatt av at jeg måtte sette grenser for meg selv og huske å ta vare på meg selv. 

Jeg tror ikke Wenche aner hvor mye dette betydde, for som regel tror man at det er store ting som skal til for å endre ting – sånn er det ikke – ofte er det små ting som gjør store endringer i livene våre! Wenche hjalp meg med “små” ting, ga meg tips om å gjøre noe litt annerledes. Wenche er fagpersonen som i tillegg viste seg å være et medmenneske som tok meg på alvor. Hun fikk meg til å innse at jeg trengte å ta bedre vare på meg selv.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

De råd og innspill hun ga satt i gang prosesser i meg som har gjort at jeg klarte å komme meg videre og bearbeide ting. Jeg har klart å komme styrket ut av situasjonen min. Jeg stolte på Wenche og hennes fagkompetanse, og følte meg trygg nok til å følge rådene hennes, fordi hun så meg. De rådene hun kom med var ikke nye for meg, men når hun som fagperson sa det klarte jeg å følge de. Rådene var de samme jeg ville gitt andre om de hadde spurt, men som var vanskelig for meg å stå bak og gjennomføre alene. Man blir blind av følelser og den galskapen man lever i og trenger at fagpersoner kan se ting fra de pårørendes ståsted. Sånn ble jeg best mulig rustet til å hjelpe broren min som jeg er så glad i, blant annet fordi jeg lærte å sette grenser for meg selv.

Tusen, tusen takk Wenche – du har vært min reddende engel!

#håp #hjelp #engel #rus #familie #maktesløs #talivettilbake

Det er mange følelser rundt det å være pårørende til en rusmisbruker. Den ene følelsen er skam. Jeg tenkte alltid at NEI, jeg skammer meg ikke over min bror og det er delvis sant at jeg ikke gjorde det. Eller gjorde jeg det likevel? Jeg har uansett kjent mye på skamfølelsen. Kanskje fordi jeg ofte tenkte; hvorfor klarer ikke jeg å hjelpe han, hvorfor vil han ikke bli rusfri og hva tenker alle på den lille plassen her jeg bor, om meg og min familie?Jeg skammer meg også over mange av de ulike valgene jeg tok, alt jeg gjorde på bekostning av meg selv og mine nærmeste.

Broren min ringer, han er syk og trenger en plass å bo noen dager. Jeg kjører for å hente han. Han skal  få lov til å bo hos meg, men han må love å ikke ruse seg i huset – jeg har tross alt to små barn. Jeg vet jo innerst inne at han kommer til å ruse seg likevel, men jeg orker ikke forholde meg til det nå. For hvis ingen hjelper han hva skjer med han da? Han kommer gående, jeg blir sjokkert og veldig lei meg når jeg ser han. Radmager, øynene er innhule og han hoster mye. Han ligger rett ut på sofaen hele tiden, orker ingenting. Den første dagen får jeg i han to-tre spiseskjeer med tomatsuppe. Dør han nå, eller kommer han til å klare seg? Etter noen dager med mat blir han bedre og jeg tenker; han dør ikke nå, ikke enda – han klarte det denne gangen også. Etter en stund finner jeg brukerutstyr på badet, blir redd igjen – tenk om ungene mine hadde fått tak i noe og blitt syke, skadet…… Hva skal jeg gjør?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skammer meg over denne hendelsen. At jeg prioriterte han fremfor ungene mine og jeg får vondt av å tenke på det som kunne skjedd. Jeg skammer meg over at jeg var så blind, at jeg ikke skjønte hva jeg drev med. Jeg skammer meg over at jeg tok ansvar for hans liv, men ikke for mitt eget. Han hadde trengt noen som satte grenser, så han måtte tatt ansvar for seg selv og jeg skammer meg over at det tok nesten 15 år før jeg innså det.

I store deler av livet mitt har jeg vært redd for deg, redd for at du skal dø. Jeg har hatt  deg, min lillebror i alle disse årene, men jeg mistet deg for mange år siden, til rusen. Jeg husker første gang jeg tenkte tanken; kanskje alt hadde vært mye bedre om du døde? Da hadde jeg visst at du ikke hadde det vondt, at ingen gjorde forferdelige ting mot deg, eller at du gjorde ting mot andre. Jeg hadde ikke trengt å være livredd hver gang jeg så en ambulanse, ikke fikk tak i deg på telefonen, eller stå å kaste stein på vinduet ditt og håpe at du ikke lå død der inne….

Jeg har sagt dette til broren min, at jeg faktisk har ønsket han død. Fordi det var uutholdelig å leve med frykten og konstant være i beredskap. Tenk at jeg sa det til min egen bror, som jeg er så glad i og som betyr så mye for meg. Jeg skammer meg ikke over at jeg har sagt dette til broren min, men jeg skammer meg over at jeg har følt det. 

Før jeg begynte å blogge tenkte jeg ofte på det – kom jeg til å utlevere broren min ved å skrive om meg og mine følelser rundt han? Jeg var redd for at jeg skulle gå over streken, hva kan man dele og hva kan man ikke dele? Det er store forskjeller på hva vi synes er greit å dele med andre. Men etter hvert som jeg ser og lærer, både på jobb og privat, så ser jeg at det er et stort behov for “et eller annet” i forhold til pårørende. Pårørende trenger å bli sett, ikke som pappaen, søstera, eller dattera til, men som et eget individ med utfordringer pga en annen person sine utfordringer. For meg har det vært viktig å kunne kalle en spade for en spade. Det er allerede nok skyggelegging og glatting over i forbindelse med avhengighet. Noen må jo bare si det som det er!

Jeg fikk en kommentar, på et av mine tidligere innlegg, om hva jeg synes om å utlevere min egen bror…… Det var et viktig innspill å få – TUSEN TAKK! Jeg tenker det er greit å si noen ord om at jeg faktisk har tenkt gjennom dette også. Jeg har vurdert frem og tilbake om det jeg gjør er riktig og om jeg utleverer broren min på en måte som kan gjøre skaden større. Jeg har snakket med broren min om dette og funnet ut at jeg gjør det rette! Jeg utleverer meg selv om mine tanker, følelser og opplevelser og det er jeg i min fulle rett til å gjøre! ALLE har rett på SIN sannhet. Dessuten ville jeg aldri gjøre noe som jeg trodde ville kunne skade broren min, jeg er så uendelig glad i han og hadde dere bare visst alt jeg har kommet meg til å gjøre for netopp han! (dere hadde blitt sjokkert, det blir hvert fall jeg etter hvert som gamle minner dukker opp….)

Jeg vil presisere at bloggen min handler om  kaospilotenmerete, altså meg og mine følelser og opplevelser ikke om broren min. Jeg utleverer meg selv og mine tanker, opplevelser og erfaringer.

Broren min har vært rusmisbruker i 15 år, nå har han vært rusfri i 1 år nå, og da må jo alt går bra med meg også. Pårørende har jo ikke noe å klage på når vedkommende har sluttet og ruse seg, eller? Jeg skulle ønske det var sant. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet, den går ikke bare over av seg selv. Når den rusavhengige er rusfri får man en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen, klarer han det eller tenk om han sprekker.

Jeg skulle ønske at fagfolk kunne se, skjønne og anerkjenne den belastningen det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg vil at vi skal bli tatt på alvor og bli vist den respekten vi fortjener, både de rusavhengige og oss pårørende. Vi er mennesker vi også, og vi trenger faktisk hjelp og behandling! Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri vi trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet.

Jeg har kjent og kjenner fremdeles konsekvensene på kroppen av å være pårørende til en rusavhengig, det har mange aspekter! I tillegg til belastningen det er og «miste» noen til rusen lever vi også med fordommene fra samfunnet. Vi blir ikke tatt på alvor. Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige, men som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene er vanskelig å bli kvitt, stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av og ikke være god nok!

Pårørende må få mer fokus, det er ikke sånn at visst vi bare ikke snakker med dem så er de ikke der. Pårørende koster samfunnet masse penger, i form av behandling for somatiske plager og sykemeldinger. Det hadde spart samfunnet mye å forebygge. Dra pårørende med i behandling, kurs de om rusavhengighet, lær de å sette grenser og ta vare på seg selv. Mange pårørende går til fastlegen med vonde skuldre, hodepine, tarmproblemer ol. dette er typiske lidelser blant pårørende. Legen må tørre å spør; har du noen i nær relasjon som sliter med rus? Da vil man kunne å avdekke hva som ligger bak plagene!

Det går som regel for langt! Pårørende møter veggen, de blir sykmeldte, lever med kroniske smerter i rygg, skuldre, hode og mage. Hvorfor er det ingen som fanger oss opp før? Vi må tørre å se at en person som blir rusavhengig drar med seg mange fler i dragsuget, liv blir satt på vent, det handler om å overleve, ikke leve! Men vi vil jo leve alle sammen. Det er ikke alltid de store tingene som skal til, ofte er det små ting som gjør store forskjeller! Det hadde kostet så lite å bli sett.

Er vi ikke viktige nok fordi vi er pårørende til rusavhengige, de menneskene som samfunnet ikke vil ha? Er det fordommene mot oss, som pårørende til rusavhengige, som gjør at vi ikke får den hjelpen vi har behov for?

Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk, jeg visste det ikke! Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visst jeg hadde rusavhengige i nær familie, hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kan jo ikke være så ille, eller kan det kanskje det likevel?

I alle disse årene har jeg aldri blitt tatt på alvor for mine plager. Aldri har noen anerkjent at jeg har disse fysiske plagene på grunn av belastningen jeg har hatt med å leve nær en som er rusavhengig. Ikke en gang har jeg fått spørsmål om hvilken belastning det må være å leve med en rusavhengig så tett. Hvis ikke fagfolkene anerkjenner det, hvordan skal da jeg som pårørende se og skjønne sammenhengen, før det er gått for langt?

Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft og tro – tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for!

Jeg går gjennom sentrum og der ser jeg han, broren min som jeg ikke har snakket med på lenge, vi går mot hverandre og møtes. Jeg kjenner tårene presser på, det er så ubeskrivelig vondt – jeg gir han en klem og begynner å grine, han går bare… Jeg knekker sammen, klarer ikke slutte å grine men jeg må komme meg vekk fra sentrum der alle kan se meg. Går hjem igjen og har dårlig samvittighet og klarer ikke roe meg, prøver og overbevise meg selv om at det er rett det vi gjør – vi har ikke noe valg! Men er det riktig, det føles jo så vondt.

Går det virkelig ann, å stenge døren for en som du er så glad i? Kan man gjør det mot sin egen familie, og se på at de går nedenom og hjem? Det går, jeg har gjort det, men det er så vanskelig og vondt at det skal litt til at man kommer dit. Man vil jo så gjerne hjelpe. Men hjelper vi om vi gir mat, kjører hit og dit, vasker klær, ordner med NAV osv. Eller hjelper vi de bare til å ruse seg på første klasse? Hvis vi ordner alt dette praktiske for de, så kan jo de bruke all sin energi og penger på rus. Har vi da hjulpet? Viser vi mennesker respekt om vi ikke forventer noe av de?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det verste med hele situasjonen i forhold til en rusavhengig er at man er så maktesløs. Det er en forferdelig frustrerende situasjon og jeg vil jo bare hjelpe. Jeg er så ufattelig glad i broren min og vil så gjerne at han skal leve et liv som både han og vi rundt orker. Men hjelper vi egentlig?

Vi som er rundt kan ikke ta ansvar for andre, det er når de må ta ansvar for seg selv at det ofte skjer ting. Jeg og min familie valgte å bryte kontakten med min bror – det var så fælt, jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på det nå. Jeg bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle og broren min bodde også her…. Jeg kjørte forbi leiligheten der han bodde hver dag på vei til jobb. Jeg så han sitte der i sin egen rusboble, mens livet suste forbi på utsiden. Da vi valgte å kuttet kontakten med han var det fordi vi måtte, vi klarte ikke å stå i det lenger. Det er ikke lett for andre å skjønne, man må ha kjent det på kroppen selv – først da vet man hva det dreier seg om.

#maktesløs #medavhengig #familie #kjærlighet #håp