Det har vært store satsinger på barn som pårørende, barn av rusavhengige. Men hva med mindreårige søsken til rusavhengige?
Det er lenge siden, jeg var til og med voksen – da lillebroren min begynte å ruse seg. Jeg hadde stiftet min egen familie og var småbarnsmor. Til og med da, som utflyttet voksen fikk det store konsekvenser for meg og mitt liv at lillebror begynte å ruse seg. Mamma og pappa hadde alt fokus på han. I hverdagen merket jeg det ikke, men i livet mitt så merket jeg det veldig godt. De var ganske fraværende og lite tilstede for meg, for søstera mi eller for barna våre. De hadde mer enn nok med broren min, det hadde vi alle sammen.
Dette er ikke et innlegg skrevet for å klandre foreldrene mine, de har min fulle forståelse og medfølelse og enda litt til. Men fakta bør på bordet uansett! Tenk på alle de søsken som bor hjemme med en søster eller bror som ruser seg! Det er de “flinke”, “pliktoppfyllende” og “snille” barna, søsken som gjør alt for at foreldrene skal slippe å bekymre seg for dem i tillegg til den som ruser seg.
Søsken mister en bror eller søster, men de mister også mamma og pappa – de har et enormt press på seg til å bli vellykket og ikke nok en bekymring for sine foreldre. Kanskje blir de manipulert til å holde ting skjult for den som ruser seg, kanskje blir de truet …
Søsken har vært vitne til hvor vondt foreldrene har det, de glemmer helt sin egen smerte og tenker ofte mer på alle andre rundt. Det er dumt, men ganske likt alle andre som heller ikke tenker på søsken! Alle er opptatt av barna til rusavhengige, men mange glemmer at søsken lever opp under de samme forutsetningene som barn av …
Jeg, som søster, tenkte lenge at jeg har det ikke ille i forhold til foreldre – det er mye verre for de. Jeg er ikke så sikker på det lenger, det er nok vondt på en annen måte, men søsken sliter med mye mer enn vi tror.
Søsken trenger å bli inkludert, hørt og sett!