Nytt opplag av boka “Det begynner å ligne et liv”

Jeg er så takknemlig for at Unni likte ideèn min og ville skrive denne boka i samarbeid med meg. TUSEN TAKK!

 

 

Det har skjedd og skjer mye spennende fremover, med foredrag, intervju og radio. Etter boken, Det begynner å ligne et liv,  ble gitt ut så har det stadig dukket opp nye utfordringer som jeg har tatt på strak arm, selv om jeg mange ganger har angret, fordi det er skummelt … Men den som intet våger intet vinner! Når alt er over så har jeg vært glad for at jeg har gjort det. Fordi … jeg gjør dette for at du skal se, høre og kanskje kjenne deg igjen. Jeg gjør det for at du skal vite at du ikke er alene.

 

 

 

 

 

Hadde noen sagt til meg at jeg skulle stå foran masse folk og fortelle om mine opplevelser hadde jeg nesten besvimt bare ved tanken … Hadde noen sagt at jeg skulle skrive innlegg i aviser og intervjues av blader og tidsskrifter og være med å gi ut bok … nei, da hadde jeg bare ledd. Jeg har sett ved å snakke åpent om mine opplevelser har jeg fått støtte og anerkjennelse. Jeg har truffet andre i samme situasjon som meg og det har gjort meg sterkere.

 

 

 

 

Første opplag av boken er utsolgt og det trykkes nå opp et nytt opplag. Har du ikke sikret deg boken vil jeg anbefale deg å gjøre det NÅ! Den kan bestilles her.

Boka er for alle, til deg som bare vil lære litt om hvordan det kan utarte seg å være glad i noen som ruser seg, til deg som er pårørende eller til deg som jobber innen feltet. Jeg bruker si at dette ikke er en fagbok, men det er absolutt en bok for fagfolk!

 

Strålende anmeldelse av boka i magasinet Sykepleien.

“Dette er en lettlest bok. Den er luftig og har både dikt og sangtekster som pusterom mellom de skjebnetunge fortellingene. Den sier mye klokt om hva vi som samfunn bør fokusere på når det gjelder behandling av rusmisbrukere, og den kan og bør gi en og annen aha-opplevelse for både helsepersonell og politikere. Den understreker at pårørende ikke må bli glemt og vil forhåpentligvis bidra til at bevisstheten og omsorgen rundt nære familiemedlemmer øker.”

Du kan lese hele anmeldelsen her.

 

Å være pårørende til en rusavhengig er en lang prosess.

Mens vi er i denne prosessen vil jeg så gjerne at vi alle skal respektere hverandre, for de valg vi tar underveis. Jeg vil gjerne støtte deg, selv om du tar helt andre valg enn meg. Uansett om jeg er enig eller uenig i dine valg så trenger du støtte og forståelse av likesinnede – det vil jeg gi deg! Og det håper jeg du vil gi meg også.

Det tok meg lang tid å komme dit jeg er i dag og det er ikke slik at mine svar er det rett for deg, akkurat nå … eller noen gang. Kan hende du kommer dit, kanskje kommer du ikke dit noen gang. Ingen andre kan tvinge frem svar og løsninger for deg, de kommer til deg etterhvert som du utvikler deg og tilegner deg nye erfaringer og ny kunnskap om hva som er rett for deg. Når jeg ser tilbake på alle årene jeg levde som medavhengig så ser jeg at jeg har lært sinnsykt mye. Ting jeg i dag mener og står for var ting jeg ikke tenkte på i starten, eller var totalt uenig i. Det har vært en lang prosess, en lang vei å gå, og den veien måtte jeg gå selv

En viktig erfaring jeg har gjort meg i min prosess er at ingen andre forstår hvordan jeg har hatt det hvis de ikke er pårørende til en rusavhengig selv. Jeg har også lært at det hjelper å snakke åpent og ærlig om min historie. Det har vært fantastisk å treffe andre pårørende som jeg kan dele erfaringer med og få en helt annen forståelse av enn fra mennesker som ikke har denne erfaringen.

Det er vanskelige valg, det vanskeligste for meg var å velge meg selv, sette meg selv i førersetet. Det var vanskelig å tro på at jeg var viktig nok og verdifull nok.

Jeg har snakket litt om dette sammen med to andre flotte mennesker fra Usynlige Tigre.

🐯USYNLIGE TIGRE PODCAST NR 3: «Prosessen pårørende til rusavhengige er i, å «lukke døra» og «hat»/støtte fra andre» 🐯

Lytt til den på:
www.usynligetigre.no/podcast 😃🎧🎤📻
– eller på Spotify, SoundCloud eller iTunes 🔊

 

Tigeren i meg våknet!

Erna Solberg mener at de skolene som forbyr Unge Venstre sitt reklamemateriell for legalisering av cannabis begrenser demokratiutfoldelsen …

Tigeren i meg, og mange andre i Usynlige tigre våknet når vi oppdaget unge venstre sine buttons.

Altså … hvordan kan det å forby reklame for rusmidler begrense demokratiutfoldelsen?

Det er ikke lov å reklamere for alkohol, hvorfor skal man få lov å reklamere for cannabis, som denne buttons gjør? Debatten om legalisering kan man og bør ta uten reklamemateriell.

Alkohol er det mest brukte rusmiddelet, men Cannabis er det mest brukte ulovlige rusmiddelet i Norge.
I Europa er det ca 110.000, – mennesker, og stadig flere som søker behandling for sin cannabisavhengighet.
Det har skjedd store endringer når det gjelder cannabis de siste 10 årene. THC innholdet har økt, tidligere var THC innholdet i hasj fra 5-10 %, nå ligger nivået på 20-30 %. THC innholdet har økt mens CBD innholdet (som motvirker uønskede effekter) har vært det samme, avstanden blir større.

Hjernen er ikke ferdig utviklet før en er godt over 20 år. Mens den utvikles, er den veldig sårbar for all slags påvirkning. Påvirkning av rusmidler kan gi uopprettelige skader, de vil kunne stoppe utviklinga og en vil ikke kunne ta det igjen om en stopper med bruken av rusmidler.

Ved bruk av cannabis vil virkestoffet THC transporteres raskt til hjernen. Her fester de seg til cannbinoidreseptorer. Dette fører til en ubalanse i hjernens normalfunksjon. Ungdommer er spesielt sårbare, siden hjernen ikke er fullt utviklet enda. Det kan blant annet føre til nedsatt hukommelse, motivasjon, konsentrasjon, koordinasjon, dårligere evne til å planlegge, reflektere, tenke logisk.

I denne debatten er det viktig med korrekt informasjon og da nytter det ikke å Google og tilegne seg de svarene man vil ha!

Vil du lære mer om cannabis;
Cannabis framskynder psykose (2007 og 2011)
Cannabis øker risikoen for selvmord (2014) (side 9)
Du blir dummere av hasj (2012)
Hasjrøyking gir skrumpning av hjernen (2014)
Hasj kan gi hjerteinfarkt (2012)

Hasj fører til drop out fra skolen (2009 og 2014)
Cannabisboka (2019)

Erfaring fra andre land som har legalisert er at man blir ikke kvitt svartemarkedet og cannabisbruken øker.

At skolene tar ansvar og nekter utdeling av materiell, som romantiserer og gir et entydig bilde av cannabis, og som Venstre synes er ganske kul, synes jeg er betryggende!

Jeg har erfart hva cannabis kan føre til og ønsker ikke at min datter på vgs skal få slikt reklamemateriell. Buttons og klistremerker som jeg mener ufarliggjør, noe jeg og veldig mange andre pårørende, har fått erfare at kan ende veldig alvorlig.

Dette MÅ bli tatt på alvor!💪🏼🐯

#usynligetigre #pårørende #håp #detbegynneråligneetliv

Bare ei søster … på Seminar om pårørende til rusavhengige

Jeg ble  invitert til Marianne Engevold sitt seminar om pårørende, 14.03.19 i Øyer, for å holde et innlegg om søsken. Marianne er ei fantastisk dame som drog igang dette seminaret på eget initiativ, stor applaus til deg! Dere kan se filmen Marianne har vært med i her.

På seminaret snakket jeg om mine tanker og opplevelser om å leve med og være glad i en som ruser seg. Det er mye følelser knyttet til dette. Selv om jeg har snakket om dette mange ganger blir jeg fremdeles berørt … Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger etterpå, heldigvis …, om at innlegget mitt var tankevekkende, at folk kjente seg igjen osv. Det er ALLTID godt å få fine tilbakemeldinger etterpå, da vet jeg at jeg har nådd inn til noen – og det er målet! At noen skal kjenne seg igjen og vite at de ikke er alene, eller at fagfolk innser at det er lite som skal til for å gjøre en stor forskjell for en pårørende.

 

På seminaret møtte jeg mange andre flotte mennesker som holdt innlegg, sang, ledet dagen og dere gjorde alle inntrykk på meg. Jeg er så takknemlig for at jeg får muligheten til å reise rundt og bidra til større åpenhet og forståelse for dette, enda litt skambelagte tema det er å være pårørende til noen som ruser seg … Jeg lærer utrolig mye av det og vokser som menneske.

Stå på alle dere engasjerte enkeltmennesker – dere gjør en forskjell!

 

Merete ønsket lillebroren sin død!

Saken var publisert på nrk.no 11. desember 2018.

Etter denne artikkelen fikk jeg mange henvendelser og fine tilbakemeldinger fra andre pårørende. Heldigvis … det var godt å vite at det var til hjelp for andre, at jeg sto frem med dette budskapet.

Etterhvert som jeg får meldinger og henvendelser fra andre pårørende blir det stadig tydeligere for meg at det er viktig at jeg står frem og snakker offentlig om hvordan det er å være glad i en som ruser seg. Si noe om hvilke konsekvenser det får for oss som er pårørende. Jeg lærer hele tiden mer om meg selv og andre i samme situasjon. Det er helt tydelig for meg at det viktigste jeg kan gjøre er å ta vare på meg selv. 

Så husk det når samvittigheten gnager …. TA VARE PÅ DEG SELV! Du kan ikke hjelpe noen om du ikke først og fremst hjelper deg selv.

 

 

Det finnes et fasitsvar for ALLE!

Nå har boken Det begynner å ligne et liv vært ute en stund. Boka er for alle, til de som ikke er pårørende til en rusavhengig også. Jeg vil påstå det er god folkeopplysning og at vi alle trenger å lese en slik bok.

Det har vært og er spennende tider med avisoppslag, radioinnslag og paneldebatt – det har vært skikkelig stas! Men det har også vært slitsomt, mye følelser, nye minner og erkjennelser har dukket opp underveis. Men det har igjen ført til at jeg er kommet enda videre i min egen prosess, jeg lærer stadig nye ting om meg selv – det er gøy! 

Jeg er så glad at Unni ville skrive denne boka. Unni får tak i essensen i det hele og formidler det på en fin og respektfull måte. TUSEN TAKK UNNI!

Det er så fint med alle de gode tilbakemeldingene vi får, det er godt å høre at boka betyr noe for noen. Jeg håper enda flere vil lese den og få innsikt i hva de pårørende strever med i hverdagen.

 

I forbindelse med boken har jeg vært rundt og snakket om dette å være pårørende, det er spennende og jeg lærer noe hele tiden. Alle, inkludert meg selv, er opptatt av å formidle at det ikke finnes et fasitsvar for hvordan man som pårørende skal håndtere livet når en du er glad i ruser seg. Det er faktisk ikke sant, det finnes et fasitsvar. Jeg mener dette svaret er likt for alle, uavhengig av historie og situasjon. For når alt kommer til alt er det ikke den rusavhengige det handler om, men deg selv. 

Du kan ikke hjelpe sønnen din, dattera di, broren din eller søstera di, vennen eller kollegaen, kona eller mannen din om du ikke først og fremst tar vare på deg selv. Min erfaring er at når jeg tar vare på meg selv så er jeg en bedre støttespiller for andre.

Husk: ta vare på deg selv, alltid!

Hvorfor utsetter jeg meg for dette?

Jeg skal på Portalen i Kristiansand, snakke om bakgrunnen for boka, Det begynner og ligne et liv, og snakke om hvordan det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg skal også sitte i et panel sammen med andre pårørende (søstra mi og mammaen min) og fagpersoner. Vi skal sette fokus på pårørendes livskvalitet og muligheter for mestring.

NKS Veiledningssenteret for pårørende har ordnet alt det praktiske rundt arrangementet, og det er de skikkelig gode på i tillegg til at de har et veldig godt tilbud til pårørende. NKS har også bidratt i boka. Tusen takk til dere.

Jeg er der en time før det skal begynne, det er allerede begynt å komme folk. Når klokka er 14.00 er det smekkfullt i lokalet og noen må stå. Jeg blir nervøs, men samtidig ydmyk over at så mange ønsker å bruke av sin tid for å være sammen med oss disse timene. Det dunker i hodet og jeg har skikkelig sug i magen.

Grunnen til at jeg gjør dette, snakker om mine følelser og opplevelser som pårørende er fordi jeg ønsker større åpenhet og forståelse for hvordan vi har det. Samtidig ønsker jeg å nå ut til de som ikke tror det er andre som har det som dem. Jeg ønsker også å vise at jeg har et bra liv og at det er mulig å få det bedre, selv om det kan se veldig svart ut i perioder …

For en fin dag det ble! En flott samtale i panelet, med gode innspill og spørsmål fra de mange fremmøtte. Det er mange pårørende, jeg er ikke alene, selv om det føles sånn av og til. Jeg håper dere alle fikk noe godt å ta med dere videre på veien, det gjorde definitivt jeg!

Som en perfekt avslutning på hele arrangementet kom ei fra salen fram og synger amazing grace, for en fantastisk fin og følsom avslutning – takk!

Til alle dere som var med oss disse timenevil jeg bare si: tusen takk, for at dere kom, for innspill og gode spørsmål, for tilbakemeldinger etterpå og fine meldinger og gode ord.

Merete

Søsken til rusavhengige blir ikke sett

 

Søsken som er pårørende til rusavhengige er en «glemt» gruppe. Gjennom mitt prosjekt vil jeg sette søkelyset på hva sykepleier kan gjøre for å hjelpe denne gruppen.

 

Under psykisk helse-praksisen min, var jeg på en institusjon hvor rusavhengige fikk behandling. Jeg tenkte ikke så mye over det på tidspunktet, men i senere tid slo det meg at samarbeid med pårørende var nedprioritert, og jeg fikk også inntrykket at søsken ikke ble betraktet som pårørende. I sykepleieutdanningen min har jeg heller ikke hatt forelesninger om søsken som pårørende. Hjelmseth og Aune (2018) skriver at det er blitt etablert flere hjelpeprogram og tilbud rettet mot barn som pårørende av psykisk syke og rusavhengige foreldre de siste årene. Jeg tror nok at søsken som er pårørende til rusavhengige, også trenger disse hjelpeprogrammene på lik linje med andre pårørende, som f.eks. foreldre av rusavhengige.

Hvilke sykepleietiltak kan gjøres for å fremme mestring til søsken som pårørende til rusavhengige?

Ifølge Pårørendekompetanse (u.å.) forteller søsken om følelser som svinger overfor den som ruser seg. De vil gjerne hjelpe, men ønsker også å unnslippe byrden (ibid). Det svinges mellom emosjoner som sorg, håp, skyld, skam og sinne (Pårørendekompetanse, u.å.). For å kunne ta vare på seg selv, er det viktig å ta pauser fra problematikken (ibid.). Søsken mister ikke bare en bror eller søster, de mister også foreldrene, som typisk vier all sin oppmerksomhet til den rusavhengige (ibid.). Søsken setter høye krav til seg selv og demper sine egne følelser for å ikke belaste omgivelsene. Som sykepleier synes jeg fagfolk bør være flinkere til å se og anerkjenne søsken, samt følelsene deres.

Søsken av rusavhengige befinner seg ofte i nye og uforutsigbare situasjoner som de ikke har noen fasit på hvordan skal håndteres. Dette kan medføre svært stressende situasjoner. Ytelse av hjelp til mestring og bedring av livskvalitet er en utfordring når det kommer til hjelperens kommunikasjonsferdigheter. Det forutsetter både god regi på problemløsende samtaler og evne til å lytte til pasienten. Og ikke minst forutsetter det vilje og evne til å fremdyrke vedkommendes talenter, ressurser og muligheter, for å løse konflikter og bidra til tilpasning i den situasjonen pårørende er i og må leve med videre (Eide & Eide 2002, s. 29). Mestring innebærer å forholde seg hensiktsmessig til situasjonen og egne reaksjoner. Dette kan for eksempel bety å forsøke å få kontroll på følelsene, utvikle en bedre forståelse for situasjonen, eller rett og slett få et praktisk grep om det som kan gjøres for at sykdommen skal bli minst mulig belastende (Eide & Eide, 2002, s.210).

For at sykepleier skal kunne utføre tiltak som fremmer mestring hos søsken som pårørende, er det avgjørende at de har nok kunnskap og kompetanse om rusproblematikk. Med hensyn til styrking av relasjonene i en familie som er berørt av rus, er sosial støtte en mestringsressurs. Foreldre har en tendens til å investere mest tid i den rusavhengige, mens de andre søsknene ofte blir tilsidesatt. På bakgrunn av dette, bør sykepleier bidra til at foreldrene bevisstgjøres sitt ansvar i omsorgsrollen, slik at de klarer å ta vare på de andre barna i familien for å bedre relasjonen til de friske barna. Sykepleiere trenger kunnskap om hvordan rusbruk ødelegger familier, slik at de kan jobbe helhetlig i møte med familiene.

Gjesteinnlegg av Olga Tonette Almås

Hei

Jeg er så glad for at Merete har bloggen sin og skriver om sine opplevelser, det som er så bra er at jeg kjenner meg igjen i nesten alt. Jeg tenker at den kan være til stor hjelp for oss søsken og andre pårørende.

Jeg vet at det å være søsken til en rusavhengig kan være en stor belastning og at det kan gjøre mye skade om vi ikke får den hjelpen vi trenger.

Det å endre livet sitt fra å være medavhengig til plutselig ikke ta ansvar for sin søster eller bror lengre kan være en stor befrielse, det har hvert fall jeg fått oppleve. Det skjedde vel egentlig ikke helt sånn plutselig, men gjennom en prosess. Jeg er nok ikke helt ferdig med min prosess enda selv om broren min har vært rusfri i snart 3 år.

Jeg tror også at mer åpenhet og kunnskap om temaet skaper større og fortere forandring, men selvsagt er denne prosessen inviduell. Derfor har jeg påbegynt en bachelor i sykepleiefaget der jeg skriver om søsken som pårørende, jeg vil at helsepersonell skal få mere kunnskap om oss og at de skal kunne gi oss flere verktøy til mestring av livet. 

Det å måtte innrømme at jeg er medavhengig, er nok ikke like stas for alle. Vi vil så gjerne hjelpe, men «hjelpen» er ikke alltid hjelp. Som KaospilotenMerete skriver «Jeg hjalp broren min til å ruse seg på førsteklasse», gjennom å hjelpe han med kjøring, han fikk bo hjemme hos henne til han var frisk. Vi hjalp han med mange ting, som kanskje egentlig ikke var hjelp …

Hva om vi hadde visst ting tidligere … Det hadde vært deilig å slippe å være i beredskap hele tiden. Hvis vi hadde hatt verktøy til å mestret livet på en annen måte, det hadde vært godt. Selv om jeg føler at jeg har kommet langt i denne prosessen, så har jeg nok ett stykke igjen, merker godt at det kan være vanskelig å ikke ha kontrollen.  

«En god resept på et godt liv er å gi litt faen». (Per Fugelli)

Olga Tonette (lillesøster til Merete)

Slapp av, det er vel ikke farlig med ei øl!!

 

Nei, det er kanskje ikke farlig for deg! For det er vel ikke farlig at en voksne tar ei øl, eller et glass vin, – er det? Det kommer helt an på øyet som ser. Jeg skulle ønske vi kunne tenke litt mindre på hva voksne synes om alkohol og heller tenke på barna og vise hensyn til de. Jeg synes det er fælt at barn skal vokse opp og være redde og usikre fordi voksne drikke alkohol for å kose seg. Og hvis du har det sånn synes jeg det er på tide at du stopper opp og tenker deg om. Er du virkelig nødt til å ha alkohol for å kose deg, til tross for at et barn får vondt i magen og blir engstelig? Er alkohol så viktig for deg?  

 

Vil du lære barna dine at kos=alkohol?

 

Du kjenner ikke den vonde klumpen i magen til det barnet som blir redd og usikker.
Hvorfor kan du bestemme at det ikke er farlig for de rundt deg?

Barn som synes det er skummelt og ubehagelig at voksne drikker tenker ikke på hva som drikkes eller hvor mye. Det har INGENTING å si, i det øyeblikket glasset eller flaska står på bordet blir det en helt egen stemning. En stemning som noen barn blir redd for, som de synes er ekkel, uforutsigbar og skummel. Synes du det er greit, at du som voksen skal prioritere det glasset fremfor at barnet skal ha det bra?

 

Slapp av, du kan kose deg like mye uten dette glasset! Du må vel ikke ha alkohol for å kose deg, eller må du?

 

– er det glasset så viktig for deg at du ikke bryr deg om at du ødelegger kvelden/ferien/julaften for et barn?

Husk at det ikke er opp til deg hvor mye andre skal tåle, – av deg!