Det er ikke de store tingene som skal til. Av og til er det små ting som skal til for å gjøre den store forskjellen i noens liv. Faktisk kan det være nok å stoppe opp, se noen inn i øynene og spør: Hvordan går det med deg?
Jeg hadde en sånn opplevelse når jeg gikk på videregående. Mi venninne hadde tatt liv av seg, det var så vidt jeg orket å reise på skolen – jeg følte ingen skjønte eller så meg. En av disse vanskelige dagene skulle bli veldig annerledes. Jeg husker det som om det skulle vært i går, husker hvor jeg sto, hva hun sa og den gode følelsen det gav meg – ho så meg og viste omtanke. Det var rådgiveren på skolen som stoppet meg i trappa på vei til klasserommet og sa; Merete hvordan går det med deg?
Dette er over 20 år siden! Der og da skjønte jeg ikke helt effekten av det – Sommerfugleffekten – men den lille gesten gjorde til at jeg følte meg sett. Jeg fullførte skolen og takker rådgiveren på skolen for det! Jeg har snakket med ho nå alle disse årene etterpå og takket henne for at hun brydde seg.
Dette er bare et lite eksempel på at av og til er det veldig lite til for å gjør stor forskjell.
Sommerfugleffekten: På 1960-tallet regnet meteorologen og matematikeren Edward N. Lorenz ut hvordan en sommerfugls ubetydelige vingeslag kunne føre til voldsomme vinder på andre siden av jordkloden. Dette har senere blitt kalt “Sommerfugl-effekten”. Noe så tilsynelatende lite og ubetydelig som et vingeslag fra en sommerfugl kan produsere en ørliten forandring i atmosfæren. Denne lille forandringen kan rett og slett være utgangspunktet for en rekke forandringer som til slutt fremkaller en tornado på andre siden av kloden.
Kanskje på tide med et innlegg hvor jeg sier noe om hvorfor jeg kaller meg for kaospiloten…..
Jeg er den som alltid har hatt full kontroll på alt og jeg har alltid hatt et stort kontrollbehov – det er mega slitsomt! Både for meg, men til tider også for de som er rundt meg….. Jeg liker å ha det ryddig og rent, blir stressa om det ikke er orden i tingene, for eksempel i huset. Det er vel positivt å være ryddig, men av og til kan det bli litt mye – man kan nemlig ikke ha kontroll på alt i livet. Det tok lang tid før jeg innså at jeg måtte gjøre noe med mitt kontrollbehov, for min egen del. Jeg ble utslitt av det. Et stort kontrollbehov kan være et symptom på blant annet medavhengighet, nå har jeg fått gjort noe med dette og det føles befriende!
I tillegg til mitt kontrollbehov har livet alltid vært litt skummelt når ting har vært rolig (normalt ville andre kalt det), da ventet jeg alltid på smellen – stille før stormen-Hva kom til å skje…? Men i kaoset, når det er full action, da er jeg i mitt ess, da styrer, fikser, kjører og ordner jeg – som om det skulle vært den enkleste sak i verden. Da skjer det hvertfall noe, det har alltid vært mye lettere å forholde seg til kaoset enn den snikende stillheten, da hadde jeg tid til å kjenne på angsten, bekymringen for hva som kom til å skje…..
Vet ikke om dette var forståelig, men det er en kort forklaring på hvorfor jeg kaller meg kaospiletenmerete 🙂
Jeg vil bare takke alle dere som har skrevet fine tilbakemeldinger når jeg treffer dere, meldinger til meg på facebook, sms og chat – jeg blir helt overveldet og veldig glad! Det er mange som takker meg for at jeg skriver åpent og ærlig om dette temaet. Jeg er like nervøs hver gang jeg poster et innlegg så det er veldig godt å få tilbakemelding på at jeg faktisk hjelper noen ved å sette lys på dette temaet! Det er viktig for meg og være med på å belyse denne siden av et rusmisbruk, pårørende, som sårt trenger å bli tatt på alvor. Jeg har tenkt på å gjøre dette i mange år – nå endelig hoppet jeg i det.
Jeg vet at det finnes hjelp å få, kurs, grupper osv, for pårørende – men det er ganske tilfeldig om man får vite om det, eller om man får vite nok til å tørre å reise på noe sånt. Ikke mange som vet hvilke tilbud man kan benytte seg av – derfor tror jeg nok det et stort underforbruk av tilbudene til pårørende. For meg tok det mange år å innse at det var noen sammenheng mellom mine plager og utfordringer og det å være pårørende til rusavhengighet.
Det jeg har kjent på de siste dagene er at det er så godt å få bekreftelse og anerkjennelse for at det faktisk gjør og har gjort mye med meg og mitt liv at jeg har hatt rusavhengighet i nær familie. Jeg har levd med en konstant bekymring og det har vært helt forferdelig slitsomt og vondt – og faktisk er ikke det rart.
Tusen takk til alle dere som har turt å bry dere, det betyr mer enn dere aner!
Tolv ungdommer deler i denne boken sine opplevelser og sin sorg med oss. Ikke nødvendigvis de aller innerste og mest sårbare tankene, men de forteller, hver på sin måte, om hvordan de opplever og takler sorg. Foruten ungdommenes historie, uttaler også ni fagpersoner seg om ulike temaer som berører sorgreaksjoner hos unge mennesker, når de mister noen som står dem nær. Boka kan bestilles her.
Jeg mistet min venninne i 1994 – hun tok sitt eget liv. Tilbake satt jeg med skyldfølelsen. Det var vondt og vanskelig, hendelsen gjorde at jeg lærte mye om meg selv og livet, tidlig….. En av de viktigste tingene jeg har tatt med meg videre er at uansett hva som skjer så blir det bedre, med tiden – det blir bedre. Ada Sofie Austegard skriver forordet i boken, i tillegg er det ulike fagfolk som kommer med innspill. Jeg er med i boken med min historie. Det var sånn jeg traff Unni Ranheim, som har skrevet boken. Det var starten på noe godt! Jeg fikk fortalt hele historien, tankene og følelsene mine rundt denne forferdelig vonde hendelsen- det gjorde godt! Det er ofte små ting som skal til for å gjøre store endringer. Det at Unni så meg, hørte på meg og tok meg på alvor gjorde mye med meg, selv om jeg ikke kjente henne. Det satte i gang prosessen med å komme meg videre, det gjorde noe med meg, det å fortelle alt til en utenforstående person som viste interesse, forståelse og omtanke for det jeg fortalte. Når jeg tenker tilbake på det nå så var det mer viktig enn jeg skjønte der og da.
Er vi ikke viktige nok? Fordi vi er pårørende til rusavhengige, de menneskene som samfunnet ikke vil ha? Er det fordommene mot oss, som pårørende til rusavhengige, som gjør at vi ikke får den hjelpen vi har behov for?
Jeg har en bror men jeg kjenner han ikke, jeg mistet han for mange år siden, til rusen- men han lever! Og nå har han tatt et valg og vil bli rusfri. For første gang i mitt liv så kjenner jeg at jeg savner broren min, jeg vil bli kjent med han, har håp og drømmer om at han får et liv ? et liv både han og vi rundt orker å leve!
Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk ? jeg visste det ikke! Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visst jeg hadde rusavhengige i nær familie, hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kan jo ikke være så ille?.eller?
Han har vært rusfri i 1 år nå, og da må jo alt går bra med meg også?! Pårørende har jo ikke noe å klage på når vedkommende har sluttet og ruse seg, eller? Jeg skulle ønske det var sant. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet, den går ikke bare over av seg selv. Man får en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen ? klarer han det eller kommer jeg til å gå på en skikkelig smell, tenk om han sprekker??
Pårørende må få mer fokus, det er ikke sånn at visst vi bare ikke snakker med dem så er de ikke der. Pårørende koster samfunnet masse penger, i form av behandling for somatiske plager og sykemeldinger. Det hadde kostet samfunnet mye mindre å forebygge. Dra pårørende med i behandling, kurs de om rusavhengighet, lær de å sette grenser og ta vare på seg selv. Mange pårørende går til fastlegen med vonde skuldre, hodepine, tarmproblemer ? dette er typiske lidelser for pårørende. Legen må spør; har du noen i nær relasjon som sliter med rus? Da kan man komme til å avdekke helt andre ting!
Arrogant – jeg? NEI! Men jeg er sta, ambisiøs, målbevisst og klar i min tale. Spesielt når jeg snakker om rus- og avhengighet, med bakgrunn i min erfaring som pårørende til rusavhengig. Jeg vil at fagfolk skal se, skjønne og anerkjenne den belastningen det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg vil at fagfolk skal ta oss på alvor og vise oss, både de rusavhengige og de pårørende, den respekten vi fortjener! Vi er mennesker vi også, og vi trenger faktisk hjelp og behandling! Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri ? vi trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet.
Jeg har kjent og kjenner fremdeles konsekvensene på kroppen av å være pårørende til en rusavhengig, det har mange aspekter! I tillegg til belastningen det er og «miste» noen til rusen lever vi også med fordommene fra samfunnet. Vi blir ikke tatt på alvor. Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige, men som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene er vanskelig å bli kvitt, stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av og ikke være god nok!
Et tilbud til oss som pårørende ville vært forebyggende, vi trenger å bli anerkjent, tatt på alvor og vi trenger informasjon. Hadde disse tingene vært innarbeidet hos fagfolk kunne mye vært lettere i hverdagen for de pårørende! Men vi blir ikke sett, av og til blir vi til og med møtt som et nødvendig onde. Det gjør vondt og man føler seg bare enda mer maktesløs.
I alle disse årene, som pårørende til rusavhengig, har jeg aldri blitt tatt på alvor for mine plager. Aldri har noen anerkjent at jeg har disse fysiske plagene på grunn av belastningen det er å leve nær en som er rusavhengig. Ikke en gang har jeg fått spørsmål om hvilken belastning det må være å leve med en rusavhengig så tett. Hvis ikke fagfolkene anerkjenner det, hvordan skal da jeg som pårørende se og skjønne sammenhengen ? før det er gått for langt?
Det går som regel for langt! Pårørende møter veggen, de blir sykmeldte, lever med kroniske smerter i rygg, skuldre, hode og mage. Hvorfor er det ingen som fanger oss opp før? Vi må tørre å se at en person som blir rusavhengig dra med seg mange fler i dragsuget, liv blir satt på vent, det handler om å overleve ? ikke leve! Men vi vil jo leve alle sammen. Det er ikke alltid de store tingene som skal til, ofte er det små ting som gjør store forskjeller! Det hadde kostet så lite å bli sett, fått spørsmålet; er det noen av dine nærmeste som sliter med rus og hva gjør det med deg ? klarer du å sette grenser for deg selv?
Det er på tide at pårørende blir sett! Vi trenger hjelp vi også. Som den rusavhengige sliter vi også, vi er medavhengige. Den vi er glad i er rusavhengig, vi er avhengig av den rusavhengige! Når han får hjelp til sitt misbruk, står vi som pårørende igjen på sidelinjen. Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri – vi trenger hjelp. Hjelp til å bli kvitt vår medavhengighet! Opplevelser og erfaringer over mange år skal bearbeides.
Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft og tro – tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for!
Etter min artikkel, Pårørende de glemte ressursene!, en sto på trykk i Fædrelandsvennen (www.fvn.no) kom det et svar i avisen fra Bente Birkeland som jobber i BarnsBeste. Jeg ble selvsagt veldig stolt og kry, jeg følte meg sett og tatt på alvor. Fagfolk er enig med meg, forskning viser det samme som jeg sier – som pårørende. Jeg har erfaringskompetanse og vet hva det vil si å leve med en rusavhengig i nær relasjon. Det koster mye tid og krefter, det er en voldsom belastning. Jeg satte livet mitt på vent i mange år, kjørte meg selv i grøfta og hadde ikke overskudd eller energi til annet enn å overleve. Jeg kan ikke få sagt det nok, hvor viktig det er å ta tak i problemene og bearbeide det skikkelig. Jeg har fått bearbeidet mye, ikke bare når jeg har gått til samtaler, men aller mest når jeg har vært i grupper hvor jeg har møtt andre, flotte mennesker, i samme situasjon. Jeg trengte ikke si noe, visst jeg ikke hadde behov, men jeg fikk jammen plassert ting og bearbeidet mye følelser bare av å se og høre på andre med lignede opplevelser. Jeg ante virkelig ikke hvilken krat og helende effekt det har å snakke med andre i samme situasjon. Det er så ubeskrivelig godt å kjenne på den følelsen at andre skjønner, vet hvordan det kjennes og ikke dømmer meg for det jeg sier og føler.
Jeg skjønner jo at andre kan synes det er å gå over streken og si at man ønsker sin egen bror død…. og jeg kan kjenne på det selv også, det er forferdelig å si noe sånt. Men det er sannheten!, og sannheten kan være hard og tøff. Men jeg har fått det mye bedre etter at jeg har sagt ting, fått det ut! Derfor velger jeg også nå å blogge om dette temaet, det er et tema som vi helst vil feie under teppe vi vil liksom ikke forholde oss til det. Jeg skjønner det godt, rusavhengighet er jævlig, jeg unner ikke min verste fiende å oppleve at noen de er glad i blir rusavhengige!
BarnsBeste finner du på Facebook http://facebook.com/BarnsBeste-145273652164268/?fref=ts de er et nasjonalt kompetansenettverk – barn som pårørende. Opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet og drives av Helse Sør-Øst/Sørlandet sykehus HF. Hovedoppgaven deres er å samle, systematisere og formidle kunnskap, erfaringer og gode samhandlingstiltak i arbeidet med barn som pårørende.
Mitt forrige blogginnlegg, PÅRØRENDE, DE GLEMTE RESSURSENE!, sendte jeg til fvn.no og det sto på trykk der for ca 3 måneder siden. Oddmund Harsvik, redaktør i Gatemagasinet Klar, kontaktet meg og ville gjerne snakke med meg om temaet – pårørende og medavhengighet – det var en god følelse. Han ville snakke med meg om min opplevelse, ikke om rusmisbrukeren.
Jeg hadde et fint møte med Oddmund, en skikkelig bra fyr! Med masse kompetanse og erfaring. Jeg lærte mye av han den dagen. Jeg er så glad han ville snakke med meg om det å være pårørende til en rusavhengig og om det å være medavhengig. Viktig tema som jeg mener bør få større fokus. Både for å forebygge at belastningen blir for stor for de pårørende og for at skal være best mulig rustet til å hjelpe den rusavhengige best mulig. En som er rusavhengig er et menneske som meg og deg, en som betyr mye for mange – en bror eller søster, pappa eller mamma, kjæreste, venn! Det er derfor det er så stor belastning å leve med en rusavhengig i nær relasjon. Jeg er så glad i broren min, vil så gjerne at han skal få et verdig liv, et liv han orker å leve – det fortjener han!
Jeg har et brennende ønske om at det skal bli mer fokus på de pårørende. Vi er viktige og det er et stort behov for de “tjenesten” vi utfører til den rusavhengige. Hvis vi blir samarbeidspartner i stedet for et nødvendig onde, så kan vi sammen med fagfolk gjøre underverker! Tilegner man seg fagkunnskap og samtidig har egenerfaring, som man har bearbeidet, blir man en skikkelig bra ressurs. Ofte er det små ting som gjør store forskjeller i mennesker liv!
Oddmund intervjuet meg og dette var i Gatemagasinet Klar 3/2016
Jeg har levd i et rushelvete i 15 år et helvete jeg har hatt null kontroll over! Jeg har vært redd for døden, jeg har ønsket døden komme. Jeg har faktisk ønsket min rusavhengige bror død..Så vondt og vanskelig har det vært å måtte forholde seg til de konsekvensene broren min har utsatt oss for. Det rushelvete jeg har levd i, som pårørende, gjorde meg syk. Jeg sliter fremdeles med senvirkningene etter min brors misbruk. Han har slitt meg ut.
Broren min har rettigheter innen spesialisthelsetjenesten, fordi han er syk, men jeg har ikke rettigheter fordi det er han som er syk ikke meg! Men det var han som gjorde meg syk, -det kalles medavhengighet. Selv om det er et faktum at pårørende til rusavhengige er overforbrukere av spesialisthelsetjenesten og ofte blir langtidssykemeldte er det ingen selvfølge at man får noen som helst oppfølging eller hjelp. Visst den rusavhengige legger seg inn til behandling kan pårørende få hjelp, men de trenger jo hjelp uansett! Eller kanskje de trenger enda mer hjelp om den avhengige ikke legger seg inn til behandling?
Mange pårørende går til legen med vondt i hodet, skuldrene ol. Ofte er dette kun symptomer på den egentlige grunner for at vi trenger hjelp. Den egentlige grunnen er å være pårørende til rusavhengige. Når kroppen går i konstant beredskap blir vi slitne, det er grenser for hvor lenge det går før det går ut over den fysiske helsen også, ikke bare den psykiske!
Pårørende (barn, foreldre, søsken, besteforeldre ol) trenger hjelp før det er for sent! Faktisk kan hjelp til de pårørende være et godt stykke forebyggende arbeid. Visst de får kompetanse på hvilke mekanismer som trår i kraft ved en rusavhengighet kan de kanskje lettere klare å sette grenser for seg selv, klare og «lukke døren» for den rusavhengige. Dette kan igjen føre til at den som faktisk er syk lettere søker hjelp for sin avhengighet.
Når man lever med en rusavhengig i nær familie må man til slutt sette foten ned, man må ta hensyn til seg selv for å leve sitt eget liv. Det er en grense for hvor lenge man makter å se på det livet de lever, som de ikke klarer å komme seg ut av! Det er så ubeskrivelig vondt å se på, man mister nattesøvnen og all livsgnist av det ? til vi lærer at vi må sette grenser, for å orke å leve vårt eget liv!
Pårørende trenger kunnskap og hjelp for å lære seg å ta ansvar for seg selv og ikke den rusavhengige! Mitt møte med andre som er i samme situasjon har gitt meg en helt annen forståelse og det er deilig å snakke med andre som vet hvordan jeg har det! Bare det å vite at andre skjønner er en hjelp i seg selv
