Det har kommet en del innspill til blogginnlegget Å lukke døren for den rusavhengige! Det er tydelig at det engasjerer og folk har ulike meninger om hva som er rett å gjøre og ikke. Jeg er ganske sikker på en ting og det er at det finnes ikke er klart svar på hva som er riktig. Jeg kommer hvert fall ikke med noe fasitsvar, kun mine tanker og følelser i forhold til mine opplevelser.
Kan man virkelig gjøre det mot en man er glad i? For meg handlet det om at jeg faktisk ikke hadde noe reelt valg. Det tok lang tid, veldig lang tid før jeg kom dithen at jeg gjorde det. Faktisk var det et liv, med alle disse påkjenningene rus fører med seg, og kroppen i konstant beredskap, i over 15 år. Da orket jeg ikke mer, klarte det bare ikke … Jeg måtte velge mellom han og min egen lille familie.
Når jeg tok dette valget og lukket døra var jeg samtidig veldig klar og tydelig på at den dagen han ville ta skrittet for å bli rusfri og ta imot behandling ville jeg være der for han. Og det har jeg vært fra dag en. Han tok steget ville ta imot hjelp og da var jeg på plass! Men hadde han valgt å fortsette med rusen, ikke ta imot hjelp – da måtte den døra fortsatt vært lukket, for at jeg skulle klart å leve mitt liv!
I ettertid velger jeg å tro at da døra ble lukket var det faktisk med på å få han til å skjønne at han måtte ha hjelp, hvis familien skulle orke å ha noe med han å gjøre så måtte han søke behandling og ta imot hjelpen.
Til slutt vil jeg bare presisere at ingen må lukke døra for noen de er glad i, fordi noen andre mener dette er det rette. Det som var rett for meg kan være helt feil for deg. Du må kjenne det i ditt hjerte at det er riktig for deg og din situasjon.
Jeg er kjempeglad i broren min (og søstera mi, selvfølgelig) og mitt største ønske var at han skulle få et godt liv, for hans del men også for familien rundt sin del. Det er vel derfor mye av mitt liv har gått til å prøve å hjelpe han, prøve å få han til å skjønne at han trenger hjelp til å slutte å ruse seg! I 15 år prøvde jeg på dette, men det som hjalp var når jeg sluttet å hjelpe han ?
Hva vil det si å hjelpe en rusavhengig?
Jeg hjalp med mat, kjøring, møter på NAV osv. fordi jeg så at han ikke klarte det selv, han hadde nok med å takle livet. Så hva hjalp jeg egentlig med? Når han ikke trengte bruke sin energi på å gjøre disse tingene selv kunne han vie all sin energi til rusen. Han trengte ikke forholde seg til at rusproblemet gjorde at han ikke mestret hverdagen, for den ordnet jeg for han. Uansett hva jeg gjorde så hjalp det ikke til at han ruset seg mindre. Var dette da hjelp og hjelp til hva?
Jeg ville at han skulle bli rusfri og leve, ikke at han kunne fortsette å ødelegge livet sitt med rusen. Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at jeg var dumsnill. Han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv.
Hvor går grensen i forhold til å hjelpe et familiemedlem i en krise og hvor langt skal man strekke seg? Jeg synes vi skal stille opp for familien og være en støtte i vanskelige tider, men vi skal ikke ta over ansvaret for andres liv, det kan vi ikke gjør. Jeg strakk meg langt, lenger enn jeg burde i mange år. Det gikk ut over min familie og min livskvalitet. Store deler av døgnet brukte jeg på å bekymre meg for han fordi jeg følte han var mitt ansvar. Men han måtte ta ansvar for sitt eget liv og jeg for mitt, først da fikk vi et likeverdig forhold, hvor søskenkjærlighet er ekte og gode følelser!
Det som er vanskelig er å vite når nok er nok. Det er så mange følelser at det er vanskelig å skille mellom hva man bør gjør og ikke gjør ? følelsene styrer! For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!
