Året er snart over og jeg sitter å tenker på alt som har skjedd… 2019 ble ikke helt som jeg hadde tenkt.🤍
Jeg har gjort meg mange erfaringer og opplevd vonde ting, men også fantastiske og fine ting. Det er sånn livet er, det går opp og ned … Jeg er så heldig som får dele det med de jeg er glad i, samboer og barn. Det er jeg takknemlig for🙏🏻❤️
Jeg tenker stadig på den setningen jeg fikk høre for 25 år siden;
«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Og jeg erfarer stadig at det er sånn det er. Selv om det ikke alltid er like lett å gjøre noe med det. Jeg har kjent at det hjelper å ta imot hjelp.
Dette året har jeg møtt så mange fine mennesker på min vei, stiftet nye bekjentskap og fått oppleve steder i Norges land som jeg aldri har sett før. Det har vært gøy og disse erfaringene har gitt meg mye. Takk til alle dere flotte mennesker, vi sees plutselig igjen.
En av de tingene jeg vil ta med meg inn i det nye året er at jeg vil være takknemlig for alt jeg har og virkelig kjenne på det og se det! Det er så lett å hige etter mer i stedet for å være takknemlig for det jeg har.
2020 vil bli et år med opp- og nedturer, som alle andre år, det er det som er livet.
Etter denne artikkelen fikk jeg mange henvendelser og fine tilbakemeldinger fra andre pårørende. Heldigvis … det var godt å vite at det var til hjelp for andre, at jeg sto frem med dette budskapet.
Etterhvert som jeg får meldinger og henvendelser fra andre pårørende blir det stadig tydeligere for meg at det er viktig at jeg står frem og snakker offentlig om hvordan det er å være glad i en som ruser seg. Si noe om hvilke konsekvenser det får for oss som er pårørende. Jeg lærer hele tiden mer om meg selv og andre i samme situasjon. Det er helt tydelig for meg at det viktigste jeg kan gjøre er å ta vare på meg selv.
Så husk det når samvittigheten gnager …. TA VARE PÅ DEG SELV! Du kan ikke hjelpe noen om du ikke først og fremst hjelper deg selv.
Den siste tiden har jeg meldt meg inn i to ulike grupper for pårørende på Facebook. Jeg måtte melde meg ut igjen … Det er rart hva som skjer i de gruppene. Jeg synes det minner litt om noe som er typisk for rusavhengige – at alle andre (det offentlige) har skylden for at ingenting fungerer! Det er ikke sannheten, det finnes faktisk bra rusbehandling i Norge. Jeg sier ikke at det alltid fungerer som det skal, for det gjør det langt derifra – men noe fungerer. Det er litt sånn at det du legger i det er det du får igjen.
I disse gruppene på Facebook blir man blir oppfordret til å komme med innspill på egne erfaringer, for så og bli «slaktet» ser det ut til. Jeg tenker det er viktig at jeg kommer med innspill til hva jeg har gjort for å få et bedre liv, samtidig som jeg lever med påkjenningen det er å være pårørende. Jeg kan ikke forandre andre enn meg selv – da må jeg gjøre endringer som kan gjøre mitt liv godt!
Jeg har delt noen av mine blogginnlegg i disse gruppene og fått litt pepper tilbake, på ulike ting … det ene er at det visstnok er for drøyt å ønske noen død. Dette gikk faktisk inn på meg og jeg måtte finne ut hvorfor …
Mi yngste datter kom meg til unnsetning; mamma det er kanskje det du har tenkt selv og når noen andre mente det så ble det på en måte sant. JA, ho traff spikeren på hodet. Jeg har tenkt at det er å gå over streken og ønske noen død, samtidig er det følelser jeg har hatt … og jeg valgte å være ærlig på det! Men denne dagen angret jeg på min ærlighet. Det gjorde vondt å forholde meg til at andre dømte meg for mine følelser.
Jeg vil bare minne alle på at vi er alle forskjellige, vi har alle ulike historier, opplevelser og følelser – ingen har fasitsvaret for deg – jeg har kun mitt svar for meg. Jeg ønsker å formidle til andre hva som har hjulpet for meg og min situasjon, samtidig respekterer jeg at andre velger noe annet enn meg.
