Gi de pårørende kunnskap (=makt) til å ta tilbake livet sitt!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

 

Jeg har en bror som har vært rusavhengig i 15 år. Det tar på å leve i så mange år med kroppen i alarmberedskap. Først etter 15 år gikk jeg på kurs. Pårørendekurs på ARA (Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling): Gjør deg fri fra andres misbruk (Livsmestring). Dette er et Raskere tilbake tiltak hvor man må ha henvisning fra lege. Kurset er utarbeidet for nære pårørende til rusmisbrukere. Pårørende som har problemer med å fungere i hverdagen på en slik måte at det forstyrrer deres livskvalitet i så stor grad at mange er sykmeldte, eller står i fare for å bli det.

I løpet av alle disse årene har jeg etterhvert tilegnet meg en del kunnskap om avhengighet og medavhengighet. Jeg har tatt fag på universitetet innen rus- og avhengighet. I tillegg har jeg hatt en jobb der jeg har jobbet med mennesker med utfordringer i forhold til rus og psykiske lidelser. Men før jeg tilegnet meg nok kunnskap levde jeg som medavhengig i mange år. Jeg kjørte meg selv totalt i grøfta og lever i dag med mange usunne reaksjonsmønstre som jeg gjerne skulle vært foruten. De lagde mye unødvendige konflikter og ekstrabelastning i min hverdag.

Når jeg satt i «kursgruppen» og traff andre mennesker med samme utfordringer kjente jeg at det gav meg en styrke bare det å vite at jeg ikke var alene ? det er noen som kan sette seg inn i min situasjon og skjønne hvordan jeg har det, hva jeg sliter med. Bekrefte mine tanker og følelser.

Min bror har vært rusavhengig i 15 år! Tenk om jeg kunne fått dette kurset for 12 år siden. Tenk om jeg kunne ha fått den hjelpen da. Livet mitt hadde vært helt annerledes! Jeg kjenner at jeg er litt misunnelig på dem som er på dette kurset. Deres kjære har akkurat begynt sin «ruskarriere». Jeg skulle gitt mye for å ha fått denne kunnskapen for alle disse årene siden. Samtidig er jeg veldig glad for at de får denne støtten og hjelpen så fort. Det er litt av en reise de skal ut på? En reise jeg ikke unner min verste fiende. Rusen kidnapper hjernen. Rusen kidnappet broren min – jeg har en bror som lever, men jeg har mistet han ? noen ganger har jeg ønsket han var død. Da hadde jeg fått fred, sluppet å være redd og hele tiden bekymret meg for hva som skal skje.

Nå etter alle disse årene har jeg lært at jeg må sette grenser for meg selv. Jeg skal også ha et liv ? et liv jeg skal orke å leve. Jeg begynner å bli kvitt min medavhengighet. Jeg har sluttet å ta så mye ansvar og begynner å se det store bildet. Jeg kan ikke leve livet til broren min ? han må ta ansvar for seg selv. Jeg må ta ansvar for mitt eget liv! Kunnskap og delte erfaringer er det som har gjort at jeg har kommet dit. Medavhengige trenger kunnskap for å klare å bli «friske». Hvis man tenker at det er 7 nære familiemedlemmer rundt en rusavhengig er det mange som sliter – mange som trenger et tilbud om hjelp. 

Man blir ikke kvitt problemene før noen blir rusfrie eller dør. Da er det viktig å lære seg å leve med utfordringen. Jeg har lært meg dette gjennom lang erfaring, men med kunnskap kunne jeg lært det mye tidligere. Budskapet er å se de pårørende og gi dem kunnskap (=makt) til å ta tilbake livet sitt og leve. Kunnskap gir den tryggheten man trenger til å klare å sette grenser, som igjen kan føre til at den rusavhengige innser sitt eget problem og søker hjelp for sin sykdom.

Det er den rusavhengige sin skyld at pårørende må sette grenser, ingen andre kan ta “skylda” for det!

Du trenger ikke lukke døra for den rusavhengige for å ta tilbake livet ditt! Men du må øve på å leve ditt eget liv og da må man lage noen grenser for hva som er greit og ikke. Det er til slutt og rest ikke de pårørende som tar et valg, det er den rusavhengige – som velger rusen fremfor behandling (og sin egen familie) … Rusavhengige som velger behandling velger samtidig livet, venner, familie og alt som følger med. Men når den rusavhengige har tatt valget om å bli rusfri og gå i behandling, da starter også den største jobben, det å opparbeide seg tillit igjen – tillitt er ikke noe man bare fortjener men noe man må jobbe med over lang tid!

Mitt største ønske var at broren min skulle få et godt liv, for hans del, men også for resten av familien sin skyld. Det er vel derfor mye av mitt liv har gått til å prøve å hjelpe han, prøve å få han til å skjønne at han trenger hjelp til å slutte og ruse seg! I 15 år prøvde jeg på dette, men det som hjalp var å ikke hjelpe han … 

Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. Og når vi krevde at han tok ansvar for sitt eget liv da gjorde han det!

Det er vanskelig å vite når nok er nok og dette er også veldig forskjellig fra person til person. Det er så mange følelser involvert at det blir umulig å skille mellom hva man bør gjør og ikke gjør … følelsene styrer! For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!

Jeg valgte han ikke bort, men jeg valgte å leve mitt liv fremfor hans!

 

Lær å lev med det, så godt du kan!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

 

Den siste tiden har jeg meldt meg inn i to ulike grupper for pårørende på Facebook. Jeg måtte melde meg ut igjen … Det er rart hva som skjer i de gruppene. Jeg synes det minner litt om noe som er typisk for rusavhengige – at alle andre (det offentlige) har skylden for at ingenting fungerer! Det er ikke sannheten, det finnes faktisk bra rusbehandling i Norge. Jeg sier ikke at det alltid fungerer som det skal, for det gjør det langt derifra – men noe fungerer. Det er litt sånn at det du legger i det er det du får igjen. 

I disse gruppene på Facebook blir man blir oppfordret til å komme med innspill på egne erfaringer, for så og bli «slaktet» ser det ut til. Jeg tenker det er viktig at jeg kommer med innspill til hva jeg har gjort for å få et bedre liv, samtidig som jeg lever med påkjenningen det er å være pårørende. Jeg kan ikke forandre andre enn meg selv – da må jeg gjøre endringer som kan gjøre mitt liv godt!

Jeg har delt noen av mine blogginnlegg i disse gruppene og fått litt pepper tilbake, på ulike ting … det ene er at det visstnok er for drøyt å ønske noen død. Dette gikk faktisk inn på meg og jeg måtte finne ut hvorfor …

Mi yngste datter kom meg til unnsetning; mamma det er kanskje det du har tenkt selv og når noen andre mente det så ble det på en måte sant. JA, ho traff spikeren på hodet. Jeg har tenkt at det er å gå over streken og ønske noen død, samtidig er det følelser jeg har hatt … og jeg valgte å være ærlig på det! Men denne dagen angret jeg på min ærlighet. Det gjorde vondt å forholde meg til at andre dømte meg for mine følelser.

Jeg vil bare minne alle på at vi er alle forskjellige, vi har alle ulike historier, opplevelser og følelser – ingen har fasitsvaret for deg – jeg har kun mitt svar for meg. Jeg ønsker å formidle til andre hva som har hjulpet for meg og min situasjon, samtidig respekterer jeg at andre velger noe annet enn meg.