Tegnet av Caroline Almås Nlsen

Det går nesten ikke an å komme lenger vekk fra sannheten enn dette! Er det virkelig opp til deg, brukeren, og bestemme hvor mye jeg skal tåle av ditt bruk og konsekvensene av dette?

Det første jeg tenker er at den som uttaler noe slikt ikke har noen som misbruker rus i nær omkrets. Alle andre vil vel kunne si at det går ut over de, når noen av deres nære har et problematisk bruk eller et rusproblem.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er trist å lese at oppegående mennesker uttaler dette! Jeg mener bruken går mer ut over de rundt enn bruker selv! Brukeren ruser seg vekk fra vonde følelser, ansvar … mens vi som står rundt blir tvungen til å kjenne på de følelsene, vi ruser de ikke vekk … Ofte er det vi nærmeste rundt som får kjenne på konsekvensene, brukeren var kanskje så rusa at h*n ikke husker noe likevel.

Derfor mener jeg bruken går mer ut over meg en den som ruser seg.

Jeg kan dra den enda lenger med å referere til forrige ukes avis hvor det sto at dobbelt så mange blir tatt for ruskjøring, jeg vet ikke hvor mange som ender i ulykker som går ut over andre … men regner med det er en del.

Så til du som mener bruken kun går ut over brukeren: Jeg skulle ønske det var så enkelt, men NEI, dessverre er det ikke slik! Bruken går ut over mange andre, både nære og tilfeldig personer.

Etter min artikkel, Pårørende de glemte ressursene!, en  sto på trykk i Fædrelandsvennen (www.fvn.no) kom det et svar i avisen fra Bente Birkeland som jobber i BarnsBeste. Jeg ble selvsagt veldig stolt og kry, jeg følte meg sett og tatt på alvor. Fagfolk er enig med meg, forskning viser det samme som jeg sier – som pårørende. Jeg har erfaringskompetanse og vet hva det vil si å leve med en rusavhengig i nær relasjon. Det koster mye tid og krefter, det er en voldsom belastning. Jeg satte livet mitt på vent i mange år, kjørte meg selv i grøfta og hadde ikke overskudd eller energi til annet enn å overleve. Jeg kan ikke få sagt det nok, hvor viktig det er å ta tak i problemene og bearbeide det skikkelig. Jeg har fått bearbeidet mye, ikke bare når jeg har gått til samtaler, men aller mest når jeg har vært i grupper hvor jeg har møtt andre, flotte mennesker, i samme situasjon. Jeg trengte ikke si noe, visst jeg ikke hadde behov, men jeg fikk jammen plassert ting og bearbeidet mye følelser bare av å se og høre på andre med lignede opplevelser. Jeg ante virkelig ikke hvilken krat og helende effekt det har å snakke med andre i samme situasjon. Det er så ubeskrivelig godt å kjenne på den følelsen at andre skjønner, vet hvordan det kjennes og ikke dømmer meg for det jeg sier og føler.

Jeg skjønner jo at andre kan synes det er å gå over streken og si at man ønsker sin egen bror død…. og jeg kan kjenne på det selv også, det er forferdelig å si noe sånt. Men det er sannheten!, og sannheten kan være hard og tøff. Men jeg har fått det mye bedre etter at jeg har sagt ting, fått det ut! Derfor velger jeg også nå å blogge om dette temaet, det er et tema som vi helst vil feie under teppe vi vil liksom ikke forholde oss til det. Jeg skjønner det godt, rusavhengighet er jævlig, jeg unner ikke min verste fiende å oppleve at noen de er glad i blir rusavhengige!

BarnsBeste finner du på Facebook http://facebook.com/BarnsBeste-145273652164268/?fref=ts de er et nasjonalt kompetansenettverk – barn som pårørende. Opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet og drives av Helse Sør-Øst/Sørlandet sykehus HF. Hovedoppgaven deres er å samle, systematisere og formidle kunnskap, erfaringer og gode samhandlingstiltak i arbeidet med barn som pårørende.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

#rus #familie #avhengighet #vondt #levlivet #sjefiegetliv

Mitt forrige blogginnlegg, PÅRØRENDE, DE GLEMTE RESSURSENE!, sendte jeg til fvn.no og det sto på trykk der for ca 3 måneder siden. Oddmund Harsvik, redaktør i Gatemagasinet Klar, kontaktet meg og ville gjerne snakke med meg om temaet – pårørende og medavhengighet – det var en god følelse. Han ville snakke med meg om min opplevelse, ikke om rusmisbrukeren.

Jeg hadde et fint møte med Oddmund, en skikkelig bra fyr! Med masse kompetanse og erfaring. Jeg lærte mye av han den dagen. Jeg er så glad han ville snakke med meg om det å være pårørende til en rusavhengig og om det å være medavhengig. Viktig tema som jeg mener bør få større fokus. Både for å forebygge at belastningen blir for stor for de pårørende og for at skal være best mulig rustet til å hjelpe den rusavhengige best mulig. En som er rusavhengig er et menneske som meg og deg, en som betyr mye for mange – en bror eller søster, pappa eller mamma, kjæreste, venn! Det er derfor det er så stor belastning å leve med en rusavhengig i nær relasjon. Jeg er så glad i broren min, vil så gjerne at han skal få et verdig liv, et liv han orker å leve – det fortjener han!

Jeg har et brennende ønske om at det skal bli mer fokus på de pårørende. Vi er viktige og det er et stort behov for de “tjenesten” vi utfører til den rusavhengige. Hvis vi blir samarbeidspartner i stedet for et nødvendig onde, så kan vi sammen med fagfolk gjøre underverker! Tilegner man seg  fagkunnskap og samtidig har egenerfaring, som man har bearbeidet,  blir man en skikkelig bra ressurs. Ofte er det små ting som gjør store forskjeller i mennesker liv!

Oddmund intervjuet meg og dette var i Gatemagasinet Klar 3/2016

Jeg har levd i et rushelvete i 15 år et helvete jeg har hatt null kontroll over! Jeg har vært redd for døden, jeg har ønsket døden komme. Jeg har faktisk ønsket min rusavhengige bror død..Så vondt og vanskelig har det vært å måtte forholde seg til de konsekvensene broren min har utsatt oss for. Det rushelvete jeg har levd i, som pårørende, gjorde meg syk. Jeg sliter fremdeles med senvirkningene etter min brors misbruk. Han har slitt meg ut.

Broren min har rettigheter innen spesialisthelsetjenesten, fordi han er syk, men jeg har ikke rettigheter fordi det er han som er syk ikke meg! Men det var han som gjorde meg syk, -det kalles medavhengighet. Selv om det er et faktum at pårørende til rusavhengige er overforbrukere av spesialisthelsetjenesten og ofte blir langtidssykemeldte er det ingen selvfølge at man får noen som helst oppfølging eller hjelp. Visst den rusavhengige legger seg inn til behandling kan pårørende få hjelp, men de trenger jo hjelp uansett! Eller kanskje de trenger enda mer hjelp om den avhengige ikke legger seg inn til behandling?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Mange pårørende går til legen med vondt i hodet, skuldrene ol. Ofte er dette kun symptomer på den egentlige grunner for at vi trenger hjelp. Den egentlige grunnen er å være pårørende til rusavhengige. Når kroppen går i konstant beredskap blir vi slitne, det er grenser for hvor lenge det går før det går ut over den fysiske helsen også, ikke bare den psykiske!

Pårørende (barn, foreldre, søsken, besteforeldre ol) trenger hjelp før det er for sent! Faktisk kan hjelp til de pårørende være et godt stykke forebyggende arbeid. Visst de får kompetanse på hvilke mekanismer som trår i kraft ved en rusavhengighet kan de kanskje lettere klare å sette grenser for seg selv, klare og «lukke døren» for den rusavhengige. Dette kan igjen føre til at den som faktisk er syk lettere søker hjelp for sin avhengighet.

Når man lever med en rusavhengig i nær familie må man til slutt sette foten ned, man må ta hensyn til seg selv for å leve sitt eget liv. Det er en grense for hvor lenge man makter å se på det livet de lever, som de ikke klarer å komme seg ut av! Det er så ubeskrivelig vondt å se på, man mister nattesøvnen og all livsgnist av det ? til vi lærer at vi må sette grenser, for å orke å leve vårt eget liv!

Pårørende trenger kunnskap og hjelp for å lære seg å ta ansvar for seg selv og ikke den rusavhengige! Mitt møte med andre som er i samme situasjon har gitt meg en helt annen forståelse og det er deilig å snakke med andre som vet hvordan jeg har det! Bare det å vite at andre skjønner er en hjelp i seg selv