Dette blogg innlegget kom til etter en kommentar på Facebook og vedkommende sier at det skaper ubotelige arr for den rusavhengige om de pårørende lukker døra. Jeg er en slik pårørende og kan jo komme med en motpåstand at rusmisbrukere påfører de pårørende ubotelige arr. Jeg lurer også på hvorfor skal ikke jeg som pårørende først og fremst ta vare på meg selv og mitt liv, hvorfor skal mitt liv handle om rusmisbrukeren, hvorfor skal jeg gå til bunns sammen med rusmisbrukeren?
Samtidig er det kanskje på sin plass at vi definerer hva «lukke døra» betyr eller betydde for meg og min familie ? det var ikke å kutte alle bånd og late som min bror ikke eksisterte lenger. For meg handlet det om å sette grenser og stille krav. Jeg sluttet å være en muliggjører ? noe mange pårørende er, og det er ikke sludder og vås ?
Ingen tilbud vil kunne hjelpe pårørende om de ikke klarer å sette grenser for seg selv og ta vare på seg selv. På samme måte på de rusavhengige søke/få hjelp for sin egen del. Pårørende «slår ikke hånden av» den som er rusavhengig, men setter grenser og stiller krav. Min påstand er at det faktisk ikke er familien som kutter ut den rusavhengige, det er den rusavhengige som «velger» rusen framfor familien!
Grunnen til at jeg ønsket broren min død var fordi han var ikke der, jeg hadde allerede mistet han til rusen. Det var tortur å se på det livet han hadde, det kan ikke beskrives med ord ? Du tror det var verre for broren min å høre at jeg sa det, enn det var for meg å føle det og si det ? jeg tror du tar feil!
Jeg håper det aldri blir slutt på at pårørende får hjelp til å frita seg ansvaret og legge det der det hører hjemme, hos rusmisbrukeren! Ingen kan gjøre noe for en rusavhengig om han ikke tar ansvar. Det man legger i det vil avgjør hva man får ut av det!
Dagens gjesteblogger er min flotte mamma, Kari Flaten, hun er sertifisert Leadership By Heart Coach. I tillegg har hun mange års erfaring i å jobbe med mennesker som har opplevd traumer. – du kan lese mer om det her.
Det er forskjell på å være søster eller mamma til en rusavhengig, selv om mange av følelsene er de samme … Kanskje det er lettere for søsken og sette grenser? …
Jeg setter veldig pris på den hjelp jeg som pårørende har fått ved å delta på familiehelgene ved Phoenix Haga.
Jeg har fått gå i min personlige prosess og jobbet meg i stor grad ut av medavhengigheten.
Mitt liv handler om meg nå. Det har vært en berg og dalbane følelsesmessig og jeg har prøvd så godt jeg kan å stå i det,
fordi jeg visste at dette må jeg gjennom om jeg vil ha livet mitt tilbake. Det har vært mye snørr og tårer, sinne , sorg og glede.
Jeg kjenner meg så mye lettere og gladere i hverdagen.
Det jeg har kjent på en stund nå er sorg. Først skjønte jeg ikke hvorfor.
Jeg har mista og følt mye sorg tidligere men skjønte at det ikke handla om det.
Så gikk det opp for meg at det handla om det å miste barnet mitt. Miste han til rusen. Litt etter litt forsvant han.
Det løsna litt når jeg skjønte hva det handla om og da handla det også om å miste meg selv, mer og mer.
Den sorgen må jeg bare sørge. Jeg har fått sønnen min tilbake men får aldri tilbake de 15 åra som han var i rus. barnet, ungdomstiden hans.
Det er en voksen mann jeg kjenner nå og han er tilbake hos oss, familien sin. Det er jeg veldig taknemlig for. Haga var det han trengte.
Så er det sorgen over meg selv, 15 år med redsel, bekymring, alltid ha tankene hos min sønn.
All energi gikk til han, på bekostning av søstrene hans, resten av familien og meg selv.
Nå er det snart 2 år siden jeg begynte å ta det på alvor og jobbe med meg selv. gjennom samtaler, coaching, familiehelgene på Haga.
Disse 2 siste årene har min hovedoppgave vært å gå i dypet i meg selv, gå inn i prosessene og gi meg selv det jeg har trengt for å komme videre og leve MITT liv.
Der jeg er nå trives jeg. Jeg trives med meg selv og hverdagen min og fortsetter å gå for mål og det jeg drømmer om.
Det er ikke lett å vite. Men all omsorg og kjærlighet er vel i utgangspunktet bra, eller er det? Kan det være skadelig og hvor går grensen for hva som er god omsorg og hva som er negativt? Jeg tenker at grensen for hva som er god omsorg og hva som er medavhengighet er vanskelig å se. Men om jeg yter omsorg og hjelp til andre på bekostning av meg selv, da er det ikke god omsorg lenger!
Midt i berg- og dalbanen av følelser, desperasjon og kaos så skal jeg liksom klare å sette en grense for hva som er bra omsorg og hva som er negativ omsorg. Kan jeg klare det alene, ser jeg det tydelig selv – hva med alle disse følelsene som er i veien og styrer meg ..
Følg hjertet, følg magefølelsen – men hva om det er så kaos av følelser at man ikke kjenner noe – man bare handler, for det handler tross alt om liv eller død!
Alle rådene som gis: gjør det, ikke gjør det osv. Hvem gir disse rådene og hva betyr de egentlig, på hvilket grunnlag gies de? Jeg skjønner at de var velmente, men de stresset meg. Jeg trengte ro og konkrete ting jeg faktisk kunne gjøre noe med og så trengte jeg styrke til å ikke bruke energi på det jeg ikke kunne gjøre noe med.
Jeg trengte råd og veiledning, jeg trengte bekreftelse på at det var ok å tenke på meg selv – ta hensyn til Merete. Det gjorde vondt, men kunne jeg klare å gi god omsorg til andre om jeg ikke kunne ta vare på meg selv? Jeg tror ikke det, ikke i lengden hvert fall.
