Tegnet av Carolineanilz

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det er unntakstilstand i landet vårt, det er satt i gang tiltak som er så inngripende at vi ikke har sett lignende siden 2. verdenskrig. Barnehager, skoler og arbeidsplasser er stengt. Vi blir oppfordret til å holde oss mest mulig hjemme og treffe minst mulig mennesker. Korona har inntatt verden og landet vårt, dette har ført til strenge restriksjoner for hvordan vi kan leve livene våre.

Hele situasjonen har fått meg til å tenke, og jeg lurer på om de rusavhengige og deres pårørende eren del av dette nyoppståtte «vi-et» i samfunnet? I nyhetsbildet kan vi lese at rusavhengige ikke skal prioriteres og det kan se ut som de er nederst på rangstigen av syke som trenger hjelp. De blir skrevet ut før tiden. Er dette en endring eller er det sånn det alltid har vært, bare nå er det blitt synlig? Min erfaring er at mange mener rusavhengige er nederst på rangstigen i alle sammenhenger.

Det er smertefullt å være glad i noen som ruser seg og samtidig se på at de ikke blir ivaretatt på den måten de trenger. I disse korona tider hvor alle blir oppfordret til å holde seg hjemme og tilbudet til rusavhengige opphører, vil hverdagen bli ekstra tung og vanskelig for denne gruppen og deres pårørende.
For de som har levd som en del av det norske samfunnet, så er dagens situasjon overkommelig, men de rusavhengige og deres pårørende vil nå være under et enda større press. De befinner seg allerede litt på utsiden av samfunnet vårt. Denne sårbare gruppen mistet sitt dagtilbud og tilbud av ulike aktiviteter, dermed mistet de den sosiale tilhørigheten og den omsorgen de trenger. Dette vil igjen føre til et større press på de nærmeste, som må trå til hele tiden, uten pause eller hjelp fra det offentlige.

Er rusavhengige og deres pårørende en del av samfunnets «vi», i disse koronatidene?
Pårørende til rusavhengige er utslitte etter år med høye skuldre og kroppen i konstant beredskap, før koronaviruset kom. Nå vil hjelpen være enda lenger unna og maktesløsheten vil kunne være enda mer altoppslukende. Denne krisen rammer ulikt i samfunnet og rusavhengige og deres pårørende er ekstra sårbare i denne situasjonen. Det er allerede mye skam og dårlig samvittighet blant pårørende til rusavhengige. Flere pårørende føler skam fordi noen i deres familie ruser seg. Det kan for eksempel være foreldre som føler de har mislyktes eller søsken som er redd for å bli dømt på bakgrunn av sitt rusavhengige søsken.
Media deler svart på hvitt at rusavhengige ikke skal prioriteres. Det er vondt og vanskelig for både de rusavhengige og pårørende. Det i seg selv kan være skamfullt og heller ikke lett å dele med andre, mange blir alene med problemene sine. Det hele er en ond sirkel hvor vondt blir verre.
Kanskje vil samfunnet være endret etter coronavirus-utbruddet, kanskje vil vi som mennesker se verden litt annerledes. Mitt håp er at vi organiserer samfunnet på en annen og mer inkluderende måte, uavhengig av hvilken lidelse du har. Jeg skulle ønske at vi kunne se at alle er like verdifulle og at alle fortjener lik hjelp i samfunnet, uansett om du lider av kreft eller en ruslidelse.