Jeg ble invitert til Marianne Engevold sitt seminar om pårørende, 14.03.19 i Øyer, for å holde et innlegg om søsken. Marianne er ei fantastisk dame som drog igang dette seminaret på eget initiativ, stor applaus til deg! Dere kan se filmen Marianne har vært med i her.
På seminaret snakket jeg om mine tanker og opplevelser om å leve med og være glad i en som ruser seg. Det er mye følelser knyttet til dette. Selv om jeg har snakket om dette mange ganger blir jeg fremdeles berørt … Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger etterpå, heldigvis …, om at innlegget mitt var tankevekkende, at folk kjente seg igjen osv. Det er ALLTID godt å få fine tilbakemeldinger etterpå, da vet jeg at jeg har nådd inn til noen – og det er målet! At noen skal kjenne seg igjen og vite at de ikke er alene, eller at fagfolk innser at det er lite som skal til for å gjøre en stor forskjell for en pårørende.
På seminaret møtte jeg mange andre flotte mennesker som holdt innlegg, sang, ledet dagen og dere gjorde alle inntrykk på meg. Jeg er så takknemlig for at jeg får muligheten til å reise rundt og bidra til større åpenhet og forståelse for dette, enda litt skambelagte tema det er å være pårørende til noen som ruser seg … Jeg lærer utrolig mye av det og vokser som menneske.
Stå på alle dere engasjerte enkeltmennesker – dere gjør en forskjell!
Søsken som er pårørende til rusavhengige er en «glemt» gruppe. Gjennom mitt prosjekt vil jeg sette søkelyset på hva sykepleier kan gjøre for å hjelpe denne gruppen.
Under psykisk helse-praksisen min, var jeg på en institusjon hvor rusavhengige fikk behandling. Jeg tenkte ikke så mye over det på tidspunktet, men i senere tid slo det meg at samarbeid med pårørende var nedprioritert, og jeg fikk også inntrykket at søsken ikke ble betraktet som pårørende. I sykepleieutdanningen min har jeg heller ikke hatt forelesninger om søsken som pårørende. Hjelmseth og Aune (2018) skriver at det er blitt etablert flere hjelpeprogram og tilbud rettet mot barn som pårørende av psykisk syke og rusavhengige foreldre de siste årene. Jeg tror nok at søsken som er pårørende til rusavhengige, også trenger disse hjelpeprogrammene på lik linje med andre pårørende, som f.eks. foreldre av rusavhengige.
Ifølge Pårørendekompetanse (u.å.) forteller søsken om følelser som svinger overfor den som ruser seg. De vil gjerne hjelpe, men ønsker også å unnslippe byrden (ibid). Det svinges mellom emosjoner som sorg, håp, skyld, skam og sinne (Pårørendekompetanse, u.å.). For å kunne ta vare på seg selv, er det viktig å ta pauser fra problematikken (ibid.). Søsken mister ikke bare en bror eller søster, de mister også foreldrene, som typisk vier all sin oppmerksomhet til den rusavhengige (ibid.). Søsken setter høye krav til seg selv og demper sine egne følelser for å ikke belaste omgivelsene. Som sykepleier synes jeg fagfolk bør være flinkere til å se og anerkjenne søsken, samt følelsene deres.
Søsken av rusavhengige befinner seg ofte i nye og uforutsigbare situasjoner som de ikke har noen fasit på hvordan skal håndteres. Dette kan medføre svært stressende situasjoner. Ytelse av hjelp til mestring og bedring av livskvalitet er en utfordring når det kommer til hjelperens kommunikasjonsferdigheter. Det forutsetter både god regi på problemløsende samtaler og evne til å lytte til pasienten. Og ikke minst forutsetter det vilje og evne til å fremdyrke vedkommendes talenter, ressurser og muligheter, for å løse konflikter og bidra til tilpasning i den situasjonen pårørende er i og må leve med videre (Eide & Eide 2002, s. 29). Mestring innebærer å forholde seg hensiktsmessig til situasjonen og egne reaksjoner. Dette kan for eksempel bety å forsøke å få kontroll på følelsene, utvikle en bedre forståelse for situasjonen, eller rett og slett få et praktisk grep om det som kan gjøres for at sykdommen skal bli minst mulig belastende (Eide & Eide, 2002, s.210).
For at sykepleier skal kunne utføre tiltak som fremmer mestring hos søsken som pårørende, er det avgjørende at de har nok kunnskap og kompetanse om rusproblematikk. Med hensyn til styrking av relasjonene i en familie som er berørt av rus, er sosial støtte en mestringsressurs. Foreldre har en tendens til å investere mest tid i den rusavhengige, mens de andre søsknene ofte blir tilsidesatt. På bakgrunn av dette, bør sykepleier bidra til at foreldrene bevisstgjøres sitt ansvar i omsorgsrollen, slik at de klarer å ta vare på de andre barna i familien for å bedre relasjonen til de friske barna. Sykepleiere trenger kunnskap om hvordan rusbruk ødelegger familier, slik at de kan jobbe helhetlig i møte med familiene.
Jeg er så glad for at Merete har bloggen sin og skriver om sine opplevelser, det som er så bra er at jeg kjenner meg igjen i nesten alt. Jeg tenker at den kan være til stor hjelp for oss søsken og andre pårørende.
Jeg vet at det å være søsken til en rusavhengig kan være en stor belastning og at det kan gjøre mye skade om vi ikke får den hjelpen vi trenger.
Det å endre livet sitt fra å være medavhengig til plutselig ikke ta ansvar for sin søster eller bror lengre kan være en stor befrielse, det har hvert fall jeg fått oppleve. Det skjedde vel egentlig ikke helt sånn plutselig, men gjennom en prosess. Jeg er nok ikke helt ferdig med min prosess enda selv om broren min har vært rusfri i snart 3 år.
Jeg tror også at mer åpenhet og kunnskap om temaet skaper større og fortere forandring, men selvsagt er denne prosessen inviduell. Derfor har jeg påbegynt en bachelor i sykepleiefaget der jeg skriver om søsken som pårørende, jeg vil at helsepersonell skal få mere kunnskap om oss og at de skal kunne gi oss flere verktøy til mestring av livet.
Det å måtte innrømme at jeg er medavhengig, er nok ikke like stas for alle. Vi vil så gjerne hjelpe, men «hjelpen» er ikke alltid hjelp. Som KaospilotenMerete skriver «Jeg hjalp broren min til å ruse seg på førsteklasse», gjennom å hjelpe han med kjøring, han fikk bo hjemme hos henne til han var frisk. Vi hjalp han med mange ting, som kanskje egentlig ikke var hjelp …
Hva om vi hadde visst ting tidligere … Det hadde vært deilig å slippe å være i beredskap hele tiden. Hvis vi hadde hatt verktøy til å mestret livet på en annen måte, det hadde vært godt. Selv om jeg føler at jeg har kommet langt i denne prosessen, så har jeg nok ett stykke igjen, merker godt at det kan være vanskelig å ikke ha kontrollen.
«En god resept på et godt liv er å gi litt faen». (Per Fugelli)
Det har vært store satsinger på barn som pårørende, barn av rusavhengige. Men hva med mindreårige søsken til rusavhengige?
Det er lenge siden, jeg var til og med voksen – da lillebroren min begynte å ruse seg. Jeg hadde stiftet min egen familie og var småbarnsmor. Til og med da, som utflyttet voksen fikk det store konsekvenser for meg og mitt liv at lillebror begynte å ruse seg. Mamma og pappa hadde alt fokus på han. I hverdagen merket jeg det ikke, men i livet mitt så merket jeg det veldig godt. De var ganske fraværende og lite tilstede for meg, for søstera mi eller for barna våre. De hadde mer enn nok med broren min, det hadde vi alle sammen.
Dette er ikke et innlegg skrevet for å klandre foreldrene mine, de har min fulle forståelse og medfølelse og enda litt til. Men fakta bør på bordet uansett! Tenk på alle de søsken som bor hjemme med en søster eller bror som ruser seg! Det er de “flinke”, “pliktoppfyllende” og “snille” barna, søsken som gjør alt for at foreldrene skal slippe å bekymre seg for dem i tillegg til den som ruser seg.
Søsken mister en bror eller søster, men de mister også mamma og pappa – de har et enormt press på seg til å bli vellykket og ikke nok en bekymring for sine foreldre. Kanskje blir de manipulert til å holde ting skjult for den som ruser seg, kanskje blir de truet …
Søsken har vært vitne til hvor vondt foreldrene har det, de glemmer helt sin egen smerte og tenker ofte mer på alle andre rundt. Det er dumt, men ganske likt alle andre som heller ikke tenker på søsken! Alle er opptatt av barna til rusavhengige, men mange glemmer at søsken lever opp under de samme forutsetningene som barn av …
Jeg, som søster, tenkte lenge at jeg har det ikke ille i forhold til foreldre – det er mye verre for de. Jeg er ikke så sikker på det lenger, det er nok vondt på en annen måte, men søsken sliter med mye mer enn vi tror.
Jeg ønsker å sette fokus på søsken som pårørende og har derfor kontaktet ulike instanser for å høre om de har noen oversikt over hvor mange søsken man regner med er pårørende til rus- og avhengighet. Jeg kontaktet blant annet disse:
Ikke noe galt å si om noen av disse instansene/organisasjonene men de hadde ikke noe svar til meg. Ingen kunne gi meg noe svar. Det eneste jeg vet sikkerter at søsken nå er nevnt i en setning i den nye pårørendeveilederen. Det er da et skritt i riktig retning. Men er det godt nok … Etter å ha kontaktet alle disse organisasjonene og instansene har jeg fått et enda større ønske om å få frem søskenperspektivet.
Det er for lite fokus på søsken, men vi er her og vi er mange. Vi vil bli sett og hørt!
Blir søsken regnet med i det hele tatt?
Min erfaring er at vi er glemt av alle, både foreldrene og hjelpeapparatet.
Når det arrangeres hjelp til pårørende er barn i fokus, men det er barn til foreldre som er rusavhengige – de barna som «bare» er søsken blir ikke regnet med … Alle snakker om hvor viktig det er at vi tar vare på barna, men de glemmer at mange søsken er disse barna!
Som søster til en rusavhengig har jeg kjent på stor sorg over tapet av min bror, som jeg mistet til rusen i mange år. Samtidig har jeg kjent på en stor sorg i forhold til mine foreldre som jeg også mistet til han, broren min.
Det er smertefullt å være så nær noen, med alle de problemene det innebærer, men samtidig ikke bli regnet med, ikke få hjelp, bli sett og hørt. Jeg har hele tiden tenkt at det er mye verre for en mamma og pappa … er det egentlig det? Jeg vet ikke, men en ting er helt sikkert det er en veldig krevende livssituasjon for alle som er involvert i den.
Jeg har også kjent på et enormt ansvar for å klare meg selv, bli noe, mestre livet … Jeg har hatt skyhøye forventninger til meg selv. Det er slitsomt og aldri kjenne seg god nok.
Så jeg vil bare si til alle søsken der ute; Du er god nok! Ta din plass, du er verdt det og du er viktig nok – det er din tur nå!
