Hva vil det egentlig si å være dumsnill? Er det at man ikke har kapasitet til å skjønne hva som skjer ? eller er det at man blir brukt av andre og ikke klarer sette grenser? Jeg mener at jeg var dumsnill fordi jeg satt broren min foran meg selv, jeg prioriterte han foran alt annet. Jeg tillot at han brukte meg og det gikk på bekostning av meg og mitt liv.
Telefonen ringer i 02-tiden på natten, det er broren min så jeg tar den. Han er 9 mil unna og lurer på om jeg kan hente han. Han er desperat og sier noen er etter han, med pistol ? de skal skyte han i kneskålene. Jeg blir livredd for han, hopper i bilen og kjører for å hente han, selv om jeg skal på jobb dagen etter. Det viktigste er jo at broren min ikke blir skadet og kommer seg trygt hjem.
Når jeg ser tilbake på det livet, hvor jeg gjorde alle disse dumme tingene, så er jeg glad for at jeg nå klarer å se det som det var. Jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg nå, etter 15 år, har fått nok innsikt til å skjønne at det er ikke broren min sitt liv jeg skal leve, men mitt eget! Jeg er glad for at jeg nå virkelig ser at det var dumsnill jeg var.
Det handler ikke om at jeg straffer meg selv med at jeg innser dette ? jeg hjalp ikke broren min, eller meg selv, til et bedre liv.
Jeg har ofte tenkt at det går ikke an å være så dumsnill at man hjelper rusavhengige til å ruse seg eller at man er med å tilrettelegger for kriminalitet osv. Når jeg så andre familier ble jeg mange ganger helt oppgitt, at de kan gjør det – skjønner de ikke at de er ikke snille men dumsnille? Ser de virkelig ikke hva de gjør?
Dette fikk meg til å tenke på om jeg var dumsnill. Alle de andre var jo så dumsnille, de ble manipulert, brukt og utnyttet og trodde bare de var snille, men ikke jeg, jeg visste bedre enn det! Og konkluderte med at nei, jeg er beinhard i mine krav til broren min og har kompetanse innen rusfeltet så han lurer ikke meg! Den levde jeg på en stund, ganske mange år faktisk, helt til jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg har vært dumsnill, mange ganger ?
Du ringte og lurte på om jeg kunne hente deg og kjøre deg hjem. Jeg slapp det jeg hadde i hendene for å kjøre deg. Jeg ble jo så glad når jeg visste hvor jeg hadde deg og at du hadde det bra! Du sa vi måtte ta en liten omvei for du måtte bare levere noe. Jeg stoppet bilen utenfor et hus og så at du la noe i postkassa – da skjønte jeg det. Her sitter jeg i bilen med broren min og hjelper han og deale dop!
Jeg skulle bare være snill mot broren min, men satt igjen med en skikkelig uggen følelse av hvor dum jeg hadde vært. Allikevel var dette langt fra noe som fikk meg til å slutte å være dumsnill, det fortsatte i mange år etter denne hendelsen.
