Dagens gjesteblogger er min flotte mamma, Kari Flaten, hun er sertifisert Leadership By Heart Coach. I tillegg har hun mange års erfaring i å jobbe med mennesker som har opplevd traumer. – du kan lese mer om det her.

Det er forskjell på å være søster eller mamma til en rusavhengig, selv om mange av følelsene er de samme … Kanskje det er lettere for søsken og sette grenser? …

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Mitt elskede barn

Jeg setter veldig pris på den hjelp jeg som pårørende har fått ved å delta på familiehelgene ved Phoenix Haga.
Jeg har fått gå i min personlige prosess og jobbet meg i stor grad ut av medavhengigheten.
Mitt liv handler om meg nå. Det har vært en berg og dalbane følelsesmessig og jeg har prøvd så godt jeg kan å stå i det,
fordi jeg visste at dette må jeg gjennom om jeg vil ha livet mitt tilbake. Det har vært mye snørr og tårer, sinne , sorg og glede.
Jeg kjenner meg så mye lettere og gladere i hverdagen.
 
Det jeg har kjent på  en stund nå er sorg. Først skjønte jeg ikke hvorfor.
Jeg har mista og følt mye sorg tidligere men skjønte at det ikke handla om det.
Så gikk det opp for meg at det handla om det å miste barnet mitt. Miste han til rusen. Litt etter litt forsvant han.
Det løsna litt når jeg skjønte hva det handla om og da handla det også om å miste meg selv, mer og mer.
Den sorgen må jeg bare sørge. Jeg har fått sønnen min tilbake men får aldri tilbake de 15 åra som han var i rus. barnet, ungdomstiden hans.
Det er en voksen mann jeg kjenner nå og han er tilbake hos oss, familien sin. Det er jeg veldig taknemlig for. Haga var det han trengte.
Så er det sorgen over meg selv, 15 år med redsel, bekymring, alltid ha tankene hos min sønn.
All energi gikk til han, på bekostning av søstrene hans, resten av familien og meg selv.
Nå er det snart 2 år siden jeg begynte å ta det på alvor og jobbe med meg selv. gjennom samtaler, coaching, familiehelgene på Haga.
Disse 2 siste årene har min hovedoppgave vært å gå i dypet i meg selv, gå inn i prosessene og gi meg selv det jeg har trengt for å komme videre og leve MITT liv.
Der jeg er nå trives jeg. Jeg trives med meg selv og hverdagen min og fortsetter å gå for mål og det jeg drømmer om.
 
Mvh
Kari
 

Tolv ungdommer deler i denne boken sine opplevelser og sin sorg med oss. Ikke nødvendigvis de aller innerste og mest sårbare tankene, men de forteller, hver på sin måte, om hvordan de opplever og takler sorg. Foruten ungdommenes historie, uttaler også ni fagpersoner seg om ulike temaer som berører sorgreaksjoner hos unge mennesker, når de mister noen som står dem nær. Boka kan bestilles her.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg mistet min venninne i 1994 – hun tok sitt eget liv. Tilbake satt jeg med skyldfølelsen. Det var vondt og vanskelig, hendelsen gjorde at jeg lærte mye om meg selv og livet, tidlig….. En av de viktigste tingene jeg har tatt med meg videre er at uansett hva som skjer så blir det bedre, med tiden – det blir bedre. Ada Sofie Austegard skriver forordet i boken, i tillegg er det ulike fagfolk som kommer med innspill. Jeg er med i boken med min historie. Det var sånn jeg traff Unni Ranheim, som har skrevet boken. Det var starten på noe godt! Jeg fikk fortalt hele historien, tankene og følelsene mine rundt denne forferdelig vonde hendelsen- det gjorde godt! Det er ofte små ting som skal til for å gjøre store endringer. Det at Unni så meg, hørte på meg og tok meg på alvor gjorde mye med meg, selv om jeg ikke kjente henne. Det satte i gang prosessen med å komme meg videre, det gjorde noe med meg, det å fortelle alt til en utenforstående person som viste interesse, forståelse og omtanke for det jeg fortalte. Når jeg tenker tilbake på det nå  så var det mer viktig enn jeg skjønte der og da. 

Du kommer gjennom det, men aldri over det!

Merete