Hvordan går det med han?

Hyggelig spørsmål både da og nå, det viser at folk bryr seg! Denne gangen fikk spørsmålet fikk meg til å tenke tilbake på når broren min ruste seg … Alle mine venner og familien brydde seg og spurte hvordan går det med han? Jeg svarte stort sett ærlig og ofte dette; nei det går ikke bra i det hele tatt, han er helt ute å kjøre!

De som spurte syntes dette var trist og det var det!

Hvis du kjenner noen som har en rusavhengig de er glad i; spør hvordan de har det! Om de klarer å sove om natten, om de trenger noen å snakke med, hva med å møte andre i samme situasjon eller har behov for annen hjelp!

Spør gjerne hvordan det går med den rusavhengige, men spør også hvordan det går med de, som står på utsiden med høye skuldre, alltid i beredskap og fulle av redsel og bekymring.

Det finnes hjelp å få! Samtaler, mestringskurs osv. Det er mange ulike organisasjoner som jobber aktivt for å hjelpe både den rusavhengige og deres pårørende.

Mitt råd til deg som har en rusavhengig du bryr deg om;

Kontakt en bruker- og pårørende organisasjon nær deg, det eneste du vil angre på er at du ikke gjorde det før!

Livet er ditt valg, ta et valg om å få et bedre liv og ta vare på deg selv!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

Jeg blir så lei meg når jeg hører at det ikke finnes håp, når både rusmisbrukeren og de nærmeste har mistet all tro på at den rusavhengige noen gang kan bli frisk igjen. Alle blir ikke friske, mange dør … – men jeg vil så gjerne at vi skal håpe og tro – til siste slutt. Samtidig skjønner jeg følelsen av at det ikke er noen vei tilbake, til livet og rusfrihet. Noen ganger er det sånn det er.

Jeg har stor tro på tankens kraft og mener at håp er med på å bedre sjansen for at man kan bli rusfri. Hvis vi rundt mister håpet er det ikke mye igjen, for hvis vi er borte, hvem og hva er igjen da? …

Jeg tror at vi som er nærmest til slutt ikke orker håpe og tro på en bedre hverdag, som pårørende og for den rusavhengige. Vi avskriver muligheten og håpet for å slippe å bli skuffet flere ganger. Vi beskytter oss selv. Men jeg tror ikke vi får det noe bedre ved å gjøre dette.

Jeg har ALLTID sagt at så lenge det er pust er det håp, jeg har sagt det til meg selv også i de periodene hvor jeg ikke trodde på det. Det er litt sånn; FAKE IT TILL YOY MAKE IT! Hvis du tror det går bra til slutt, så tror jeg vi får det bedre her og nå – uansett hvordan det til slutt ender …

Bare husk at; – Så lenge det er pust er det håp!

Du trenger ikke lukke døra for den rusavhengige for å ta tilbake livet ditt! Men du må øve på å leve ditt eget liv og da må man lage noen grenser for hva som er greit og ikke. Det er til slutt og rest ikke de pårørende som tar et valg, det er den rusavhengige – som velger rusen fremfor behandling (og sin egen familie) … Rusavhengige som velger behandling velger samtidig livet, venner, familie og alt som følger med. Men når den rusavhengige har tatt valget om å bli rusfri og gå i behandling, da starter også den største jobben, det å opparbeide seg tillit igjen – tillitt er ikke noe man bare fortjener men noe man må jobbe med over lang tid!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mitt største ønske var at broren min skulle få et godt liv, for hans del, men også for resten av familien sin skyld. Det er vel derfor mye av mitt liv har gått til å prøve å hjelpe han, prøve å få han til å skjønne at han trenger hjelp til å slutte og ruse seg! I 15 år prøvde jeg på dette, men det som hjalp var å ikke hjelpe han … 

Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. Og når vi krevde at han tok ansvar for sitt eget liv da gjorde han det!

Det er vanskelig å vite når nok er nok og dette er også veldig forskjellig fra person til person. Det er så mange følelser involvert at det blir umulig å skille mellom hva man bør gjør og ikke gjør … følelsene styrer! For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!

Jeg valgte han ikke bort, men jeg valgte å leve mitt liv fremfor hans!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg vil avslutte dette året med et innlegg til dere som har lest, støttet og gitt tilbakemeldinger på min åpenhet rundt det å være pårørende til rus- og avhengighet. Dere har bidratt til at jeg, og mange med meg, har fått en god følelse av å snakke og dele erfaringer og følelser rundt det å være pårørende til en rusavhengig

Jeg begynte å blogge i juli 2016, jeg var livredd da jeg la ut det første innlegget og forberedte meg på å tåle kritikken jeg “visste” ville komme. Men den kom ikke, hvert fall har ikke jeg hørt den. Jeg måtte faktisk rette kritikken innover, hvorfor “dømte” jeg mine sambygdinger og “visste” de ville kritisere meg for å være for åpen, utlevere meg selv, snakke om rusavhengighet. Det var ikke det som skjedde i det hele tatt. Når jeg har vært på butikken, i sentrum eller andre steder og har møtt på mine sambygdinger, har dere skrytt av innleggene mine, dere har takket meg for å være åpen og sette ord på dette.

Mange sliter med det samme! Jeg mener ikke å si at jeg har et fælt liv eller at det er synd på meg, ikke i det hele tatt! Jeg har det fint og lever et lykkelig liv, men livet er ingen dans på roser – det gjelder oss alle! Min mening med denne bloggen er å skape en åpenhet rundt dette vanskelig temaet, jeg vil være med og opplyse, for jeg mener at kunnskap er et verktøy som gir oss mulighet for å leve livet vårt bedre, bedre for oss selv men også bedre for de rundt oss.

Jula får frem mange følelser på godt og vondt, men den har vært fin! Vi har brukt tid sammen og kost oss med god mat. Jeg er heldig som har alle disse fine menneskene rundt meg! Vi kan alle gjør jula bare litt bedre for noen, for eksempel ved å tenke gjennom hva vi sier om andre, ikke spre usannheter og løgner. Av og til handler det bare om å tenke seg om en ekstra gang før man uttaler seg.

Lillebror kom også på julebesøk og det var selvfølgelig veldig gøy! Jeg er mektig imponert og stolt av det han har fått til og gleder meg til fortsettelsen. Nå er jula over og nyttårsaften står for tur … Straks går vi inn i et nytt år. Lag 2017 så bra du kan! Det viktigste er ikke hva som skjer, men hva du gjør med det som skjer.

Godt nytt år folkens!

Merete

Jeg har mange ganger vært redd for at broren min skal dø. Når det toppet seg og var akutt krise visste jeg ikke  hvordan skulle reagere, hva jeg skulle gjøre og følte meg veldig alene. Som pårørende til rusavhengig kan det være vanskelig å håndtere alle krisesituasjonen som oppstår, alene. For man er veldig alene … Jeg visste ikke hvem jeg skulle støtte meg til, for å få råd og veiledning til hvordan håndtere de ulike situasjonen som oppstod. Det var overveldende og skummelt …

Jeg møtte ved tilfeldigheter Wenche, som var ruskonsulent her jeg bor. Når krisen oppsto ringte jeg henne og fikk råd og tips til hvordan håndtere situasjonene. Det var alt fra hvordan jeg best mulig kunne hjelpe min bror, men jeg fikk også tips og råd om å ta best mulig vare på meg selv. Wenche var opptatt av at jeg måtte sette grenser for meg selv og huske å ta vare på meg selv. 

Jeg tror ikke Wenche aner hvor mye dette betydde, for som regel tror man at det er store ting som skal til for å endre ting – sånn er det ikke – ofte er det små ting som gjør store endringer i livene våre! Wenche hjalp meg med “små” ting, ga meg tips om å gjøre noe litt annerledes. Wenche er fagpersonen som i tillegg viste seg å være et medmenneske som tok meg på alvor. Hun fikk meg til å innse at jeg trengte å ta bedre vare på meg selv.

De råd og innspill hun ga satt i gang prosesser i meg som har gjort at jeg klarte å komme meg videre og bearbeide ting. Jeg har klart å komme styrket ut av situasjonen min. Jeg stolte på Wenche og hennes fagkompetanse, og følte meg trygg nok til å følge rådene hennes, fordi hun så meg. De rådene hun kom med var ikke nye for meg, men når hun som fagperson sa det klarte jeg å følge de. Rådene var de samme jeg ville gitt andre om de hadde spurt, men som var vanskelig for meg å stå bak og gjennomføre alene. Man blir blind av følelser og den galskapen man lever i og trenger at fagpersoner kan se ting fra de pårørendes ståsted. Sånn ble jeg best mulig rustet til å hjelpe broren min som jeg er så glad i, blant annet fordi jeg lærte å sette grenser for meg selv.

Tusen, tusen takk Wenche – du har vært min reddende engel!

#håp #hjelp #engel #rus #familie #maktesløs #talivettilbake

Det er ikke de store tingene som skal til. Av og til er det små ting som skal til for å gjøre den store forskjellen i noens liv. Faktisk kan det være nok å stoppe opp, se noen inn i øynene og spør: Hvordan går det med deg?

Jeg hadde en sånn opplevelse når jeg gikk på videregående. Mi venninne hadde tatt liv av seg, det var så vidt jeg orket å reise på skolen – jeg følte ingen skjønte eller så meg. En av disse vanskelige dagene skulle bli veldig annerledes. Jeg husker det som om det skulle vært i går, husker hvor jeg sto, hva hun sa og den gode følelsen det gav meg – ho så meg og viste omtanke. Det var rådgiveren på skolen som stoppet meg i trappa på vei til klasserommet og sa; Merete hvordan går det med deg?

Dette er over 20 år siden! Der og da skjønte jeg ikke helt effekten av det – Sommerfugleffekten – men den lille gesten gjorde til at jeg følte meg sett. Jeg fullførte skolen og takker rådgiveren på skolen for det! Jeg har snakket med ho nå alle disse årene etterpå og takket henne for at hun brydde seg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette er bare et lite eksempel på at av og til er det veldig lite til for å gjør stor forskjell.

Sommerfugleffekten: På 1960-tallet regnet meteorologen og matematikeren Edward N. Lorenz ut hvordan en sommerfugls ubetydelige vingeslag kunne føre til voldsomme vinder på andre siden av jordkloden. Dette har senere blitt kalt “Sommerfugl-effekten”. Noe så tilsynelatende lite og ubetydelig som et vingeslag fra en sommerfugl kan produsere en ørliten forandring i atmosfæren. Denne lille forandringen kan rett og slett være utgangspunktet for en rekke forandringer som til slutt fremkaller en tornado på andre siden av kloden.

http://www.betaniafauske.no/bonn.asp?art=185

#Sommerfugl #effekten #håp #familie #venner #avgjørende

Kanskje på tide med et innlegg hvor jeg sier noe om hvorfor jeg kaller meg for kaospiloten…..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er den som alltid har hatt full kontroll på alt og jeg har alltid hatt et stort kontrollbehov – det er mega slitsomt! Både for meg, men til tider også for de som er rundt meg….. Jeg liker å ha det ryddig og rent, blir stressa om det ikke er orden i tingene, for eksempel i huset. Det er vel positivt å være ryddig, men av og til kan det bli litt mye – man kan nemlig ikke ha kontroll på alt i livet. Det tok lang tid før jeg innså at jeg måtte gjøre noe med mitt kontrollbehov, for min egen del. Jeg ble utslitt av det. Et stort kontrollbehov kan være et symptom på blant annet medavhengighet, nå har jeg fått gjort noe med dette og det føles befriende!

I tillegg til mitt kontrollbehov har livet alltid vært litt skummelt når ting har vært rolig (normalt ville andre kalt det), da ventet jeg alltid på smellen – stille før stormen-Hva kom til å skje…? Men i kaoset, når det er full action, da er jeg i mitt ess, da styrer, fikser, kjører og ordner jeg – som om det skulle vært den enkleste sak i verden. Da skjer det hvertfall noe, det har alltid vært mye lettere å forholde seg til kaoset enn den snikende stillheten, da hadde jeg tid til å kjenne på angsten, bekymringen for hva som kom til å skje…..

Vet ikke om dette var forståelig, men det er en kort forklaring på hvorfor jeg kaller meg kaospiletenmerete 🙂

#rus #avhengighet #pårørende #kaos #kick #stillhet #ro #familie

En liten oppmerksomhet til deg selv!

Jeg vil bare takke alle dere som har skrevet fine tilbakemeldinger når jeg treffer dere, meldinger til meg på facebook, sms og chat – jeg blir helt overveldet og veldig glad! Det er mange som takker meg for at jeg skriver åpent og ærlig om dette temaet. Jeg er like nervøs hver gang jeg poster et innlegg så det er veldig godt å få tilbakemelding på at jeg faktisk hjelper noen ved å sette lys på dette temaet! Det er viktig for meg og være med på å belyse denne siden av et rusmisbruk, pårørende, som sårt trenger å bli tatt på alvor. Jeg har tenkt på å gjøre dette i mange år – nå endelig hoppet jeg i det.

Jeg vet at det finnes hjelp å få, kurs, grupper osv, for pårørende – men det er ganske tilfeldig om man får vite om det, eller om man får vite nok til å tørre å reise på noe sånt. Ikke mange som vet hvilke tilbud man kan benytte seg av – derfor tror jeg nok det et stort underforbruk av tilbudene til pårørende. For meg tok det mange år å innse at det var noen sammenheng mellom mine plager og utfordringer og det å være pårørende til rusavhengighet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det jeg har kjent på de siste dagene er at det er så godt å få bekreftelse og anerkjennelse for at det faktisk gjør og har gjort mye med meg og mitt liv at jeg har hatt rusavhengighet i nær familie. Jeg har levd med en konstant bekymring og det har vært helt forferdelig slitsomt og vondt – og faktisk er ikke det rart.

Tusen takk til alle dere som har turt å bry dere, det betyr mer enn dere aner!

Merete