Broren min har vært rusmisbruker i 15 år, nå har han vært rusfri i 1 år nå, og da må jo alt går bra med meg også. Pårørende har jo ikke noe å klage på når vedkommende har sluttet og ruse seg, eller? Jeg skulle ønske det var sant. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet, den går ikke bare over av seg selv. Når den rusavhengige er rusfri får man en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen, klarer han det eller tenk om han sprekker.
Jeg skulle ønske at fagfolk kunne se, skjønne og anerkjenne den belastningen det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg vil at vi skal bli tatt på alvor og bli vist den respekten vi fortjener, både de rusavhengige og oss pårørende. Vi er mennesker vi også, og vi trenger faktisk hjelp og behandling! Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri vi trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet.
Jeg har kjent og kjenner fremdeles konsekvensene på kroppen av å være pårørende til en rusavhengig, det har mange aspekter! I tillegg til belastningen det er og «miste» noen til rusen lever vi også med fordommene fra samfunnet. Vi blir ikke tatt på alvor. Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige, men som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene er vanskelig å bli kvitt, stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av og ikke være god nok!
Pårørende må få mer fokus, det er ikke sånn at visst vi bare ikke snakker med dem så er de ikke der. Pårørende koster samfunnet masse penger, i form av behandling for somatiske plager og sykemeldinger. Det hadde spart samfunnet mye å forebygge. Dra pårørende med i behandling, kurs de om rusavhengighet, lær de å sette grenser og ta vare på seg selv. Mange pårørende går til fastlegen med vonde skuldre, hodepine, tarmproblemer ol. dette er typiske lidelser blant pårørende. Legen må tørre å spør; har du noen i nær relasjon som sliter med rus? Da vil man kunne å avdekke hva som ligger bak plagene!
Det går som regel for langt! Pårørende møter veggen, de blir sykmeldte, lever med kroniske smerter i rygg, skuldre, hode og mage. Hvorfor er det ingen som fanger oss opp før? Vi må tørre å se at en person som blir rusavhengig drar med seg mange fler i dragsuget, liv blir satt på vent, det handler om å overleve, ikke leve! Men vi vil jo leve alle sammen. Det er ikke alltid de store tingene som skal til, ofte er det små ting som gjør store forskjeller! Det hadde kostet så lite å bli sett.
Er vi ikke viktige nok fordi vi er pårørende til rusavhengige, de menneskene som samfunnet ikke vil ha? Er det fordommene mot oss, som pårørende til rusavhengige, som gjør at vi ikke får den hjelpen vi har behov for?
Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk, jeg visste det ikke! Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visst jeg hadde rusavhengige i nær familie, hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kan jo ikke være så ille, eller kan det kanskje det likevel?
I alle disse årene har jeg aldri blitt tatt på alvor for mine plager. Aldri har noen anerkjent at jeg har disse fysiske plagene på grunn av belastningen jeg har hatt med å leve nær en som er rusavhengig. Ikke en gang har jeg fått spørsmål om hvilken belastning det må være å leve med en rusavhengig så tett. Hvis ikke fagfolkene anerkjenner det, hvordan skal da jeg som pårørende se og skjønne sammenhengen, før det er gått for langt?
Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft og tro – tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for!
