Den siste tiden har jeg meldt meg inn i to ulike grupper for pårørende på Facebook. Jeg måtte melde meg ut igjen … Det er rart hva som skjer i de gruppene. Jeg synes det minner litt om noe som er typisk for rusavhengige – at alle andre (det offentlige) har skylden for at ingenting fungerer! Det er ikke sannheten, det finnes faktisk bra rusbehandling i Norge. Jeg sier ikke at det alltid fungerer som det skal, for det gjør det langt derifra – men noe fungerer. Det er litt sånn at det du legger i det er det du får igjen.
I disse gruppene på Facebook blir man blir oppfordret til å komme med innspill på egne erfaringer, for så og bli «slaktet» ser det ut til. Jeg tenker det er viktig at jeg kommer med innspill til hva jeg har gjort for å få et bedre liv, samtidig som jeg lever med påkjenningen det er å være pårørende. Jeg kan ikke forandre andre enn meg selv – da må jeg gjøre endringer som kan gjøre mitt liv godt!
Jeg har delt noen av mine blogginnlegg i disse gruppene og fått litt pepper tilbake, på ulike ting … det ene er at det visstnok er for drøyt å ønske noen død. Dette gikk faktisk inn på meg og jeg måtte finne ut hvorfor …
Mi yngste datter kom meg til unnsetning; mamma det er kanskje det du har tenkt selv og når noen andre mente det så ble det på en måte sant. JA, ho traff spikeren på hodet. Jeg har tenkt at det er å gå over streken og ønske noen død, samtidig er det følelser jeg har hatt … og jeg valgte å være ærlig på det! Men denne dagen angret jeg på min ærlighet. Det gjorde vondt å forholde meg til at andre dømte meg for mine følelser.
Jeg vil bare minne alle på at vi er alle forskjellige, vi har alle ulike historier, opplevelser og følelser – ingen har fasitsvaret for deg – jeg har kun mitt svar for meg. Jeg ønsker å formidle til andre hva som har hjulpet for meg og min situasjon, samtidig respekterer jeg at andre velger noe annet enn meg.
Dette blogg innlegget kom til etter en kommentar på Facebook og vedkommende sier at det skaper ubotelige arr for den rusavhengige om de pårørende lukker døra. Jeg er en slik pårørende og kan jo komme med en motpåstand at rusmisbrukere påfører de pårørende ubotelige arr. Jeg lurer også på hvorfor skal ikke jeg som pårørende først og fremst ta vare på meg selv og mitt liv, hvorfor skal mitt liv handle om rusmisbrukeren, hvorfor skal jeg gå til bunns sammen med rusmisbrukeren?
Samtidig er det kanskje på sin plass at vi definerer hva «lukke døra» betyr eller betydde for meg og min familie ? det var ikke å kutte alle bånd og late som min bror ikke eksisterte lenger. For meg handlet det om å sette grenser og stille krav. Jeg sluttet å være en muliggjører ? noe mange pårørende er, og det er ikke sludder og vås ?
Ingen tilbud vil kunne hjelpe pårørende om de ikke klarer å sette grenser for seg selv og ta vare på seg selv. På samme måte på de rusavhengige søke/få hjelp for sin egen del. Pårørende «slår ikke hånden av» den som er rusavhengig, men setter grenser og stiller krav. Min påstand er at det faktisk ikke er familien som kutter ut den rusavhengige, det er den rusavhengige som «velger» rusen framfor familien!
Grunnen til at jeg ønsket broren min død var fordi han var ikke der, jeg hadde allerede mistet han til rusen. Det var tortur å se på det livet han hadde, det kan ikke beskrives med ord ? Du tror det var verre for broren min å høre at jeg sa det, enn det var for meg å føle det og si det ? jeg tror du tar feil!
Jeg håper det aldri blir slutt på at pårørende får hjelp til å frita seg ansvaret og legge det der det hører hjemme, hos rusmisbrukeren! Ingen kan gjøre noe for en rusavhengig om han ikke tar ansvar. Det man legger i det vil avgjør hva man får ut av det!
Dagens gjesteblogger er min flotte mamma, Kari Flaten, hun er sertifisert Leadership By Heart Coach. I tillegg har hun mange års erfaring i å jobbe med mennesker som har opplevd traumer. – du kan lese mer om det her.
Det er forskjell på å være søster eller mamma til en rusavhengig, selv om mange av følelsene er de samme … Kanskje det er lettere for søsken og sette grenser? …
Jeg setter veldig pris på den hjelp jeg som pårørende har fått ved å delta på familiehelgene ved Phoenix Haga.
Jeg har fått gå i min personlige prosess og jobbet meg i stor grad ut av medavhengigheten.
Mitt liv handler om meg nå. Det har vært en berg og dalbane følelsesmessig og jeg har prøvd så godt jeg kan å stå i det,
fordi jeg visste at dette må jeg gjennom om jeg vil ha livet mitt tilbake. Det har vært mye snørr og tårer, sinne , sorg og glede.
Jeg kjenner meg så mye lettere og gladere i hverdagen.
Det jeg har kjent på en stund nå er sorg. Først skjønte jeg ikke hvorfor.
Jeg har mista og følt mye sorg tidligere men skjønte at det ikke handla om det.
Så gikk det opp for meg at det handla om det å miste barnet mitt. Miste han til rusen. Litt etter litt forsvant han.
Det løsna litt når jeg skjønte hva det handla om og da handla det også om å miste meg selv, mer og mer.
Den sorgen må jeg bare sørge. Jeg har fått sønnen min tilbake men får aldri tilbake de 15 åra som han var i rus. barnet, ungdomstiden hans.
Det er en voksen mann jeg kjenner nå og han er tilbake hos oss, familien sin. Det er jeg veldig taknemlig for. Haga var det han trengte.
Så er det sorgen over meg selv, 15 år med redsel, bekymring, alltid ha tankene hos min sønn.
All energi gikk til han, på bekostning av søstrene hans, resten av familien og meg selv.
Nå er det snart 2 år siden jeg begynte å ta det på alvor og jobbe med meg selv. gjennom samtaler, coaching, familiehelgene på Haga.
Disse 2 siste årene har min hovedoppgave vært å gå i dypet i meg selv, gå inn i prosessene og gi meg selv det jeg har trengt for å komme videre og leve MITT liv.
Der jeg er nå trives jeg. Jeg trives med meg selv og hverdagen min og fortsetter å gå for mål og det jeg drømmer om.
Det er ikke lett å vite. Men all omsorg og kjærlighet er vel i utgangspunktet bra, eller er det? Kan det være skadelig og hvor går grensen for hva som er god omsorg og hva som er negativt? Jeg tenker at grensen for hva som er god omsorg og hva som er medavhengighet er vanskelig å se. Men om jeg yter omsorg og hjelp til andre på bekostning av meg selv, da er det ikke god omsorg lenger!
Midt i berg- og dalbanen av følelser, desperasjon og kaos så skal jeg liksom klare å sette en grense for hva som er bra omsorg og hva som er negativ omsorg. Kan jeg klare det alene, ser jeg det tydelig selv – hva med alle disse følelsene som er i veien og styrer meg ..
Følg hjertet, følg magefølelsen – men hva om det er så kaos av følelser at man ikke kjenner noe – man bare handler, for det handler tross alt om liv eller død!
Alle rådene som gis: gjør det, ikke gjør det osv. Hvem gir disse rådene og hva betyr de egentlig, på hvilket grunnlag gies de? Jeg skjønner at de var velmente, men de stresset meg. Jeg trengte ro og konkrete ting jeg faktisk kunne gjøre noe med og så trengte jeg styrke til å ikke bruke energi på det jeg ikke kunne gjøre noe med.
Jeg trengte råd og veiledning, jeg trengte bekreftelse på at det var ok å tenke på meg selv – ta hensyn til Merete. Det gjorde vondt, men kunne jeg klare å gi god omsorg til andre om jeg ikke kunne ta vare på meg selv? Jeg tror ikke det, ikke i lengden hvert fall.
Jeg gledet meg til å se Petter uteligger: de pårørende. Endelig fokus på de pårørende. Jeg ble skuffet og satt igjen med en følelse av at det, som vanlig, handlet om rusmisbrukeren og IKKE de pårørende. Et eksempel på dette er når foreldrene rykker ut til sin datter, midt på natten – selv om de skal på jobb dagen etter. Da ender hele scenen med at Petter blir med dattera ut på tur, mens foreldrene kjører hjem. Jeg tenkte med en gang at da slapp hvert fall foreldrene å bekymre seg for henne, Petter er jo der. Men jeg ønsket at Petter skulle følge foreldrene, så vi kunne få et bedre innblikk i deres kamp.
Jeg har selv kjent det på kroppen, hvordan det er og ikke få sove pga bekymring og satt derfor og tenkte, lurer på hvor mye klokka er- de får ikke mye søvn før de skal opp igjen på jobb og late som ingenting, hvor lang tid tar det før de får sove igjen etter denne opplevelsen ?
Dokumentarserien viser livet til rusmisbrukeren med en liten bit av de pårørendes opplevelser av det hele … Jeg skulle ønske de kunne legge hovedvekten på hva som egentlig skjer med de pårørende. Hvilket liv er det de pårørende egentlig lever, når de legger vekk alle sine ting for å være klar til å rykke ut når som helst.
Vi fikk et lite innblikk i hvilket liv disse foreldrene har, for eksempel sa de at de aldri planla aldri noe, den ene var alltid igjen hjemme ? Da begynte jeg å tenke igjen: Har de flere barn? Får de tid eller har de overskudd til å være sammen med dem noen gang. Hvor lenge klarer de å leve som dette, før de bli syke selv?
Serien viste meg sånn jeg mener samfunnet ser på oss pårørende til rusmisbrukere – usynlige og mange av oss trenger behandling og hjelp for å klare å leve vårt liv. Jeg skulle ønske Petter hadde fulgt de pårørende tett og satt de i fokus, ikke rusmisbrukeren!
Det første som må skje er at du som pårørende må innrømme at du er medavhengig, det er for så vidt den enkle delen. Utfordringen kom når jeg måtte erkjenne hva jeg faktisk gjorde på grunn av medavhengigheten. Som jeg frem til da hadde unnskyldt med mine følelser; jeg er jo så glad i han ?
Jeg blir provosert når jeg hører at jeg er så glad i han at jeg kunne aldri lukket døra. Betyr det at jeg ikke er glad nok i broren min da, siden jeg lukket den døra? Jeg mener at jeg er like glad i broren min som andre, selv om jeg satte grenser. Jeg gjorde det fordi jeg klarte å erkjenne og godta at mine handlinger var styrt av min medavhengighet og ikke kjærlighet. For hvem vil vel være med på å hjelpe til at de kan ruse seg enda mer og lenger?
Jeg dømmer ingen for å ikke lukke døra eller sette grenser som jeg gjorde, men jeg skulle ønske at de som velger å ikke sette grenser kunne se det på en litt annen måte, ikke skylde på at de er sååååå glad i den rusavhengige. Det er vi jo alle sammen! De er jo barna våre, broren, kona, mannen, nevøen, naboen osv.
Jeg tenker at pårørende trenger støtte til å velge en annen måte å hjelpe den rusavhengige på, som ikke legger til rette for at han kan ruse seg på første klasse. For det er nemlig det som oftest skjer om ikke de nærmeste setter grenser. Jeg kan jo hjelpe broren min, selv om jeg setter grenser.
Den viktigste hjelpen en medavhengig kan få er å høre andres erfaringer som medavhengig. Hva denne tilstanden har fått oss til å gjøre. Når jeg sitter og hører på andres erfaringer, så ser jeg ting litt utenfor, uten de følelsene jeg har for mine nærmeste, og litt etter litt skjønner jeg hva medavhengigheten min får meg til å gjøre.
De pårørende som aldri får hjelp, vil ha vanskelig for å se dette klart. Det klarte hvert fall ikke jeg alene og uten hjelp.
Jeg mener medavhengighet kan defineres med at et menneske har latt et annet menneskes oppførsel og levemåte styre ens liv og dermed gjort den avhengiges problem til eget. Med den konsekvens at ens eget liv kontrolleres av den rusavhengige, samtidig som man også vil ha kontroll på den rusavhengige. At man gir fra seg styringen på eget liv kan føre til sykdom. Min erfaring er at medavhengige tilrettelegger livet til en misbruker gjennom misforstått omsorg slik at misbrukeren kan «ruse seg på første klasse». Jeg vil også se litt på hvordan det påvirker livet å være pårørende, både når det gjelder følelser, fysiske og psykiske konsekvenser.
Broren min ringer, han er syk og trenger en plass å bo noen dager. Jeg kjører for å hente han. Han skal få lov til å bo hos meg, men han må love og ikke ruse seg i huset – jeg har tross alt to små barn. Jeg vet jo innerst inne at han kommer til og ruse seg likevel, men jeg orker ikke forholde meg til det nå. For hvis ingen hjelper han hva skjer med han da? Han kommer gående, jeg blir sjokkert og veldig lei meg når jeg ser han. Radmager, øynene er innhule og han hoster mye. Han ligger rett ut på sofaen hele tiden, orker ingenting. Den første dagen får jeg i han to-tre spiseskjeer med tomatsuppe. Dør han nå, eller kommer han til å klare seg? Etter noen dager med mat blir han bedre og jeg tenker; han dør ikke nå, ikke enda – han klarte det denne gangen også. Etter en stund finner jeg brukerutstyr på badet, blir redd igjen – tenk om ungene mine hadde fått tak i noe og blitt syke, skadet ? Hva skal jeg gjør?
Jeg har levd i et rushelvete i 15 år, et helvete jeg har hatt null kontroll over. Jeg har vært redd for døden, og har ønsket døden komme. Jeg har faktisk ønsket min rusavhengige bror død. Så vondt og vanskelig har det vært å måtte forholde seg til de konsekvensene han har utsatt oss for. Avhengighet og rusproblemer angår ikke bare personen som bruker dette, men hele familien. Fysiske symptomer relatert til stress, hodepine, mageproblemer ol er gjengangere hos pårørende (Prop. 15S (2016-2020), s. 17). Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk. Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visste jeg hadde rusavhengige i nær familie. Hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kunne jo ikke være så ille? Eller kan det kanskje det likevel? Den innvirkningen rusmiddelproblemer har på familien, er ofte meget stor og påvirker alle fasetter i et menneskes liv ? fysisk og psykisk helse, arbeid, økonomi, relasjoner og sosialt liv (Lossius,2015, s.400). I tillegg til belastningen det er å «miste» noen til rusen, lever vi også med fordommene fra samfunnet. Jeg opplevde å ikke bli tatt på alvor. Synet på rusmisbrukere som ikke-verdige trengende forsterkes av medias fremstilling av en rusmisbruker, at de er, manipulerende, ljuger og er kriminelle (Askheim, 2009, s 5). Min erfaring er at fagfolkene har tilnærmet likt syn på pårørende til en rusmisbruker, de er på en måte ikke-verdige de også, og blir ofte sett på som en byrde heller enn en ressurs.
Samfunnet har en tvetydighet til rusmidler. På den ene siden øker tilgjengeligheten til alkohol og på en andre siden jobber man aktivt med å redusere folks rusmiddelmisbruk. Grenseoppgangene til hva samfunnet aksepterer er ikke tydelig. Rusmiddelbruk er på den ene siden akseptert til en viss grad, samtidig som man fordømmer de som utvikler et avhengighetsproblem. Denne kulturen opprettholder tabuet med forakt som igjen kan føre til skam, stigmatisering og isolasjon (Søftestad & Aschjem, 2016, s16).
Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige. Som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene kan være vanskelig å bli kvitt. Det vil ofte være utfordringer knyttet til stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av å ikke være god nok. Årsakene til at disse plagene blir i liten grad oppdaget og utforsket av helsepersonell kan være at helsepersonell mangler grunnleggende teoretisk kunnskap om implikasjonene av å være pårørende til mennesker med alvorlige rusproblemer (Lossius, 2015, s400). I følge helsepersonelloven § 10 a, har helsepersonell plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende. Denne loven skal sikre at barn blir fanget opp tidlig, noe som vil kunne forebygge problemer. Voksne generelt og fagpersoner spesielt har et stort forbedringspotensiale når det gjelder å oppdage signaler på at barn ikke har det godt, og på å ta initiativ til å finne ut hva signalene betyr (Søftestad, & Aschjem, 2016, s 109). Loven fremhever det som viktig å ivareta medavhengige barn. Jeg mener viktigheten om konsekvensene rundt denne problematikken burde ligget lengre fremme i bevisstheten hos helsepersonell, også når den medavhengige er voksen eller har blitt voksen.
Broren min har nå blitt rusfri etter langtidsbehandling, og har vært det i ca 1,5 år. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet. Den går ikke bare over av seg selv. Når den rusavhengige er rusfri får man en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen. Klarer han det eller tenk om han sprekker. Det er viktig at pårørende får behandling og hjelp, uavhengig av om den som har et rusproblem er til behandling. Kanskje er det de pårørende til en aktiv rusmisbruker som trenger behandlingen mest, ikke de som har den rusavhengige i behandling. Det er viktig at behandlingstilbudene åpner opp for at familiemedlemmer til rusavhengige kan få hjelp til egne problemer, uavhengig av den rusavhengige (Lossius, 2015, s 415).
Det er viktig å anerkjenne de pårørende som en ressurs, både i forhold til brukeren og for helse- og omsorgstjenestene (Prop. 15S (2016-2020, s 46). Jeg skulle ønske virkeligheten var nær slik som opptrappingsplanen skriver det så fint. Tenk om flere fagfolk kunne se, skjønne og anerkjenne den belastningen det å være pårørende til en rusavhengig er. At de kan forstå alle ressursene (og kreftene) vi bruker på og hjelpe dem. Våre krefter tar også slutt og vi trenger også hjelp og behandling! Vi blir ikke friske selv om den rusavhengige blir rusfri, men trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet. Ofte skal det ikke så mye til for at situasjonen skal bli bedre. I noen tilfeller kan undervisning/informasjon være nok til at man får krefter til å klare å stå i situasjonen.
Jeg har ofte tenkt at det går ikke an å være så dumsnill at man hjelper rusavhengige til å ruse seg, eller at man er med og tilrettelegger for kriminalitet o.l. Da jeg så hvordan andre familier håndterte medavhengigheten ble jeg mange ganger helt oppgitt. Hvordan kan de gjøre dette? Skjønner de ikke at de ikke er snille, men dumsnille? Ser de virkelig ikke hva de gjør? Dette fikk meg til å tenke på om jeg var dumsnill. Alle de andre var jo så dumsnille, de ble manipulert, brukt og utnyttet og trodde bare de var snille, men ikke jeg, jeg visste bedre enn det! Og konkluderte med at nei, jeg er beinhard i mine krav til broren min og har kompetanse innen rusfeltet så han lurer ikke meg! Den levde jeg på en stund, ganske mange år faktisk, helt til jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg har vært dumsnill, mange ganger.
Du ringte og lurte på om jeg kunne hente deg og kjøre deg hjem. Jeg slapp det jeg hadde i hendene for å kjøre deg. Jeg ble jo så glad når jeg visste hvor jeg hadde deg og at du hadde det bra! Du sa vi måtte ta en liten omvei for du måtte bare levere noe. Jeg stoppet bilen utenfor et hus og så at du la noe i postkassa – da skjønte jeg det. Her sitter jeg i bilen med broren min og hjelper han og deale dop!
Jeg skulle bare være snill mot broren min, men satt igjen med en skikkelig uggen følelse av hvor dum jeg hadde vært. Samtidig var det kanskje ikke så ille, jeg fikk han hvert fall hjem og da visste jeg jo hvor han var. Bagatellisering og bortforklaringer, en strategi som gjorde at dette klarte jeg og fortsette med i mange år, beskyttet meg mot smerten og mot å måtte ta ansvaret for handlingene mine (Søftestad & Aschjem 2016, s109).
Jeg hjalp min bror med mat, kjøring, møter på NAV ol. Fordi jeg så at han ikke klarte det selv. Han hadde nok med å takle livet. Så hva hjalp jeg ham egentlig med? Når han ikke trengte bruke sin energi på å gjøre disse tingene selv kunne han vie all sin energi til rusen. Han trengte ikke forholde seg til at rusproblemet gjorde at han ikke mestret hverdagen, for den ordnet jeg for ham. Uansett hva jeg gjorde så hjalp det ikke til at han ruset seg mindre. Var dette da hjelp, og hjelp til hva? Jeg ville at han skulle bli rusfri og leve, ikke at han skulle fortsette å ødelegge livet sitt med rusen. Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at jeg var dumsnill. Det var omsorg som løp løpsk. Han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv.
Hvor går grensen i forhold til å hjelpe et familiemedlem i en krise og hvor langt skal man strekke seg? Jeg synes vi skal stille opp for familien og være en støtte i vanskelige tider, men vi skal ikke ta over ansvaret for andres liv, det kan vi ikke gjøre. Jeg strakk meg langt, lenger enn jeg burde i mange år. Det gikk ut over min familie og min livskvalitet. Store deler av døgnet brukte jeg på å bekymre meg for han fordi jeg følte han var mitt ansvar. Men han måtte ta ansvar for sitt eget liv og jeg for mitt. Først da fikk vi et likeverdig forhold, hvor søskenkjærlighet er ekte og gode følelser!
Det verste med hele situasjonen i forhold til en rusavhengig er at man er så maktesløs. Det er en forferdelig frustrerende situasjon og jeg vil jo bare hjelpe. Jeg er så ufattelig glad i broren min og vil så gjerne at han skal leve et liv som både han og vi rundt orker. Men hjelper vi egentlig? Når man lever med en rusavhengig i nær familie må man til slutt sette foten ned, man må ta hensyn til seg selv for å leve sitt eget liv. Det er en grense for hvor lenge man makter å se på det livet de lever, som de ikke klarer å komme seg ut av! Det er så ubeskrivelig vondt å se på, man mister nattesøvnen og all livsgnist av det, til vi lærer at vi må sette grenser. Dette må vi gjøre for å orke å leve vårt eget liv!
Vi som er rundt kan ikke ta ansvar for andre, det er når de må ta ansvar for seg selv at det ofte skjer ting. Jeg og min familie valgte å bryte kontakten med min bror. Det var så fælt, jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på det nå. Jeg bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle og broren min bodde også her. Jeg kjørte forbi leiligheten der han bodde hver dag på vei til jobb. Jeg så han sitte der i sin egen rusboble, mens livet suste forbi på utsiden. Da vi valgte å kutte kontakten med ham var det fordi vi måtte, vi klarte ikke å stå i det lenger. Det er ikke lett for andre å forstå. Man må ha kjent det på kroppen selv, først da vet man hva det dreier seg om. Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv i en gruppe for pårørende. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft – tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for! Gruppeterapi gir en følelse av å bli forstått, sett og respektert. Medlemmene i gruppen forteller om egne opplevelser og kan gi råd til andre ut fra egne erfaringer. Man blir møtt med en gjensidig støtte og oppmuntring, man er ikke lenger alene om å ikke mestre alt (Lossius, 2015, s 303).
Pårørende trenger kunnskap og hjelp for å lære seg å ta ansvar for seg selv og ikke den rusavhengige. Mitt møte med andre som er i samme situasjon har gitt meg en helt annen forståelse og det er deilig å snakke med andre som vet hvordan jeg har det. Bare det å vite at andre skjønner er en hjelp i seg selv. Det er viktig at pårørende av rusavhengige får nødvendig støtte, informasjon og faglig veiledning. Pårørende er ofte en ressurs og de bør involveres i samarbeidet rundt den rusavhengige (Prop. 15S (2016-2020), s46). Ingen er tjent med at pårørende blir en belastning for samfunnet. Sett fra et samfunnsperspektiv er det en utfordring at pårørende med store belastninger over tid blir syke. Målet er å ha et godt støtteapparat for de pårørende og bygge opp ordninger som støtter opp om pårørendeomsorg ? som kan føre til at det blir mulig å kombinere rollen som pårørende og et menneske med et eget liv (Prop. 15S (2016-2020), s 47).
Det er vanskelig er å vite når nok er nok. Når har man prøvd lenge nok til at man med god samvittighet kan sette foten ned. Det er så mange følelser at det er vanskelig å skille mellom hva man bør gjøre og ikke gjøre. Følelsene styrer i stor grad. For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans! Kan man virkelig gjøre det mot en man er glad i? Det tok lang tid, veldig lang tid før jeg kom dithen at jeg valgte å ikke ha kontakt med min egen bror. Faktisk tok det 15 år, en hel evighet med alle disse påkjenningene rus fører med seg, med en kropp i konstant beredskap. Da orket jeg ikke mer, klarte det bare ikke. Jeg måtte velge mellom han og min egen lille familie. Men når jeg tok dette valget og lukket døra var jeg samtidig veldig klar og tydelig på at den dagen han ville ta skrittet for å bli rusfri og ta imot behandling ville jeg være der for han. Og det har jeg vært fra dag en. Han tok steget og ville ta imot hjelp, og da var jeg på plass! Men hadde han valgt å fortsette med rusen, ikke ta imot hjelp, da måtte den døra fortsatt vært lukket, for at jeg skulle klart å leve mitt liv! I ettertid velger jeg å tro at da døra ble lukket var det faktisk med på å få han til å skjønne at han måtte ha hjelp, hvis familien skulle orke å ha noe med ham å gjøre så måtte han søke behandling og ta imot hjelpen.
Å leve som pårørende til en rusavhengig kan beskrives som en berg- og dalbane, hvor omsorgen løper løpsk. Man er styrt av følelser og klarer ikke se klart hva som skjer. Pårørende vikler seg inn i en vond spiral av følelser, manipulasjon, frykt og smerte. Det sier seg selv at man er avhengig av at fagfolk (eller andre utenfor) kan fange oss opp og hjelpe oss med kunnskap som gir oss makt til å ta tilbake livet vårt og plassere ansvaret der det hører hjemme. På den måten vil pårørende ha en mulighet for å klare å stå i den vanskelige situasjonen. Pårørende må ta ansvar for seg selv, man kan ikke hjelpe noen om man kjører seg selv i grøfta!
Her om dagen møtte jeg ei venninne, jeg har hatt i mange år, som hadde lest bloggen min. Hun visste ikke at jeg hadde hatt det sånn, jeg hadde aldri sagt noe. Først ble jeg litt sjokkert over at jeg faktisk har vært taus i forhold til mine følelser rundt broren min sitt rusmisbruk. Det har tross alt preget meg veldig i alle år – det har vært livet mitt, redselen og sorgen over å miste han til rusen – men mine venner vet ikke mye om det. Det viser hvor alene vi er, med følelsene, skammen, redselen – vi isolerer oss, snakker ikke om det.
Jeg måtte tenke litt etter denne samtalen. Hvorfor hadde jeg aldri snakket om mine følelser rundt dette? Det var ikke hemmelig, det kunne det ikke være for alle så hvordan det var fatt med broren min. Hvis noen spurte sa jeg det som det var; at det ikke gikk bra med han, men det var alt. Jeg snakket aldri om mine følelser rundt det, om hvordan jeg var helt utslitt av bekymring, alltid forventet det verste … Jeg snakker om det meste, er ganske åpen og liker å snakke sammen med andre – bare ikke om dette!
Når jeg var sammen med mine venner ville jeg kose meg og ha det gøy. Jeg trengte et fristed der jeg bare kunne være Merete. Bare være meg, ikke storesøstera til han, som egentlig styrte og opptok hele livet mitt – alltid var han der i hodet mitt. Hvis jeg så en politibil eller sykebil ringte jeg for å sjekke om han levde, tok han ikke tlf da, ringte jeg videre til de andre i familien og lurte på om de hadde snakket med han og hvor lenge siden det var. Jeg skremte opp alle andre med min bekymring.
Jeg har vel egentlig ikke skjønt at det jeg trengte var å snakke om meg og mine følelser rundt det å være pårørende, ikke om han. Det har alltid handlet om broren min. Jeg skjønte det da jeg møtte andre pårørende, da jeg lyttet til andres historier og så det utenfra… Jeg skjønte at jeg hadde isolert meg med følelsene mine i alle disse årene, kun snakket om han og tenkt på han sine følelser, ikke mine. Det er på tide å snakke om mine følelser!
Jeg vil avslutte dette året med et innlegg til dere som har lest, støttet og gitt tilbakemeldinger på min åpenhet rundt det å være pårørende til rus- og avhengighet. Dere har bidratt til at jeg, og mange med meg, har fått en god følelse av å snakke og dele erfaringer og følelser rundt det å være pårørende til en rusavhengig
Jeg begynte å blogge i juli 2016, jeg var livredd da jeg la ut det første innlegget og forberedte meg på å tåle kritikken jeg “visste” ville komme. Men den kom ikke, hvert fall har ikke jeg hørt den. Jeg måtte faktisk rette kritikken innover, hvorfor “dømte” jeg mine sambygdinger og “visste” de ville kritisere meg for å være for åpen, utlevere meg selv, snakke om rusavhengighet. Det var ikke det som skjedde i det hele tatt. Når jeg har vært på butikken, i sentrum eller andre steder og har møtt på mine sambygdinger, har dere skrytt av innleggene mine, dere har takket meg for å være åpen og sette ord på dette.
Mange sliter med det samme! Jeg mener ikke å si at jeg har et fælt liv eller at det er synd på meg, ikke i det hele tatt! Jeg har det fint og lever et lykkelig liv, men livet er ingen dans på roser – det gjelder oss alle! Min mening med denne bloggen er å skape en åpenhet rundt dette vanskelig temaet, jeg vil være med og opplyse, for jeg mener at kunnskap er et verktøy som gir oss mulighet for å leve livet vårt bedre, bedre for oss selv men også bedre for de rundt oss.
Jula får frem mange følelser på godt og vondt, men den har vært fin! Vi har brukt tid sammen og kost oss med god mat. Jeg er heldig som har alle disse fine menneskene rundt meg! Vi kan alle gjør jula bare litt bedre for noen, for eksempel ved å tenke gjennom hva vi sier om andre, ikke spre usannheter og løgner. Av og til handler det bare om å tenke seg om en ekstra gang før man uttaler seg.
Lillebror kom også på julebesøk og det var selvfølgelig veldig gøy! Jeg er mektig imponert og stolt av det han har fått til og gleder meg til fortsettelsen. Nå er jula over og nyttårsaften står for tur … Straks går vi inn i et nytt år. Lag 2017 så bra du kan! Det viktigste er ikke hva som skjer, men hva du gjør med det som skjer.
Det er jul og alle hjerter gleder seg, eller … For mange er jula en tilleggsbelastning, for de som har det vondt og vanskelig blir alt bare verre. Problemene blir ekstra tydelig i høytider fordi det er stort fokus på at vi skal kose oss, sammen med de vi er glad i. Da er det vondt å bruke tiden på det vi frykter mest, bekymring og en konstant redsel for at vi skal miste en vi er glad i. Jula er den tiden vi skal bruke på hyggelige sammenkomster.
Vi er alle pårørende til noen, enten det er avhengighet, sykdom eller annet. Jeg får tid til ettertanke i denne tiden. Jul har alltid vært en spesiell tid for meg, jeg har mange gode minner om julen men mange vonde også … Ofte har jeg brukt høytiden til å bekymre meg og være redd for hva som skal skje med broren min.
Denne julen tenker jeg mest på de som ikke har det så bra, som strever med sykdom og andre vanskelige ting. Jeg er heldig, veldig heldig – denne julen trenger jeg ikke være redd. Broren min har det bra, er rusfri og LEVER!
Ikke alle er like heldige og vi har ingen garantier i livet, vi kan aldri helgardere oss men vi kan vise omtanke og være nær. Husk: du er ikke bedre enn noen, men husk også at ingen er bedre enn deg!
