Jeg er kjempeglad i broren min (og søstera mi, selvfølgelig) og mitt største ønske var at han skulle få et godt liv, for hans del men også for familien rundt sin del. Det er vel derfor mye av mitt liv har gått til å prøve å hjelpe han, prøve å få han til å skjønne at han trenger hjelp til å slutte å ruse seg! I 15 år prøvde jeg på dette, men det som hjalp var når jeg sluttet å hjelpe han ?

Hva vil det si å hjelpe en rusavhengig? 

Jeg hjalp med mat, kjøring, møter på NAV osv. fordi jeg så at han ikke klarte det selv, han hadde nok med å takle livet. Så hva hjalp jeg egentlig med? Når han ikke trengte bruke sin energi på å gjøre disse tingene selv kunne han vie all sin energi til rusen. Han trengte ikke forholde seg til at rusproblemet gjorde at han ikke mestret hverdagen, for den ordnet jeg for han. Uansett hva jeg gjorde så hjalp det ikke til at han ruset seg mindre. Var dette da hjelp og hjelp til hva? 

Jeg ville at han skulle bli rusfri og leve, ikke at han kunne fortsette å ødelegge livet sitt med rusen. Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at jeg var dumsnill. Han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. 

Hvor går grensen i forhold til å hjelpe et familiemedlem i en krise og hvor langt skal man strekke seg? Jeg synes vi skal stille opp for familien og være en støtte i vanskelige tider, men vi skal ikke ta over ansvaret for andres liv, det kan vi ikke gjør. Jeg strakk meg langt, lenger enn jeg burde i mange år. Det gikk ut over min familie og min livskvalitet. Store deler av døgnet brukte jeg på å bekymre meg for han fordi jeg følte han var mitt ansvar. Men han måtte ta ansvar for sitt eget liv og jeg for mitt, først da fikk vi et likeverdig forhold, hvor søskenkjærlighet er ekte og gode følelser!

Det som er vanskelig er å vite når nok er nok. Det er så mange følelser at det er vanskelig å skille mellom hva man bør gjør og ikke gjør ? følelsene styrer! For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!