Er det riktig å lukke døra for en du er glad i?

Det har kommet en del innspill til blogginnlegget  Å lukke døren for den rusavhengige! Det er tydelig at det engasjerer og folk har ulike meninger om hva som er rett å gjøre og ikke. Jeg er ganske sikker på en ting og det er at det finnes ikke er klart svar på hva som er riktig. Jeg kommer hvert fall ikke med noe fasitsvar, kun mine tanker og følelser i forhold til mine opplevelser.

Er det riktig å lukke døra for en du er glad i?

Kan man virkelig gjøre det mot en man er glad i? For meg handlet det om at jeg faktisk ikke hadde noe reelt valg. Det tok lang tid, veldig lang tid før jeg kom dithen at jeg gjorde det. Faktisk var det et liv, med alle disse påkjenningene rus fører med seg, og kroppen i konstant beredskap, i over 15 år. Da orket jeg ikke mer, klarte det bare ikke … Jeg måtte velge mellom han og min egen lille familie.

Når jeg tok dette valget og lukket døra var jeg samtidig veldig klar og tydelig på at den dagen han ville ta skrittet for å bli rusfri og ta imot behandling ville jeg være der for han. Og det har jeg vært fra dag en. Han tok steget ville ta imot hjelp og da var jeg på plass! Men hadde han valgt å fortsette med rusen, ikke ta imot hjelp – da måtte den døra fortsatt vært lukket, for at jeg skulle klart å leve mitt liv!

I ettertid velger jeg å tro at da døra ble lukket var det faktisk med på å få han til å skjønne at han måtte ha hjelp, hvis familien skulle orke å ha noe med han å gjøre så måtte han søke behandling og ta imot hjelpen.

Til slutt vil jeg bare presisere at ingen lukke døra for noen de er glad i, fordi noen andre mener dette er det rette. Det som var rett for meg kan være helt feil for deg. Du må kjenne det i ditt hjerte at det er riktig for deg og din situasjon. 

Alt til sin tid!

2 kommentarer
    1. Hei – jeg leste ditt innlegg via NAPHA – og kjenner meg godt igjen i dine spørsmål. Jeg har en voksen datter med både rus og psykiske vansker.
      Jeg har blitt tydeligere etterhvert – hun skal ikke være hos meg – selv om hun er bostedsløs. En tilleggsbelastning som pårørende er samarbeidet med hjelpeapparatet, hvor man blir sett på som et problem i steden for en ressurs. Takk for din blogg – det er fint å ikke kjenne seg alene

    2. Inger Stene: Hei og tusen takk for tilbakemelding – det er godt å høre at noen kjenner seg igjen og har nytte av å lese det jeg skriver! 🙂
      Merete

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg