Her om dagen møtte jeg ei venninne, jeg har hatt i mange år, som hadde lest bloggen min. Hun visste ikke at jeg hadde hatt det sånn, jeg hadde aldri sagt noe. Først ble jeg litt sjokkert over at jeg faktisk har vært taus i forhold til mine følelser rundt broren min sitt rusmisbruk. Det har tross alt preget meg veldig i alle år – det har vært livet mitt, redselen og sorgen over å miste han til rusen – men mine venner vet ikke mye om det. Det viser hvor alene vi er, med følelsene, skammen, redselen – vi isolerer oss, snakker ikke om det.
Jeg måtte tenke litt etter denne samtalen. Hvorfor hadde jeg aldri snakket om mine følelser rundt dette? Det var ikke hemmelig, det kunne det ikke være for alle så hvordan det var fatt med broren min. Hvis noen spurte sa jeg det som det var; at det ikke gikk bra med han, men det var alt. Jeg snakket aldri om mine følelser rundt det, om hvordan jeg var helt utslitt av bekymring, alltid forventet det verste … Jeg snakker om det meste, er ganske åpen og liker å snakke sammen med andre – bare ikke om dette!
Når jeg var sammen med mine venner ville jeg kose meg og ha det gøy. Jeg trengte et fristed der jeg bare kunne være Merete. Bare være meg, ikke storesøstera til han, som egentlig styrte og opptok hele livet mitt – alltid var han der i hodet mitt. Hvis jeg så en politibil eller sykebil ringte jeg for å sjekke om han levde, tok han ikke tlf da, ringte jeg videre til de andre i familien og lurte på om de hadde snakket med han og hvor lenge siden det var. Jeg skremte opp alle andre med min bekymring.
Jeg har vel egentlig ikke skjønt at det jeg trengte var å snakke om meg og mine følelser rundt det å være pårørende, ikke om han. Det har alltid handlet om broren min. Jeg skjønte det da jeg møtte andre pårørende, da jeg lyttet til andres historier og så det utenfra… Jeg skjønte at jeg hadde isolert meg med følelsene mine i alle disse årene, kun snakket om han og tenkt på han sine følelser, ikke mine. Det er på tide å snakke om mine følelser!
❤ Så bra å få satt ord på det som rører seg på innsiden Merete. Du skriver på en troverdig og ærlig måte. Det kjennes i hjertet,sårt. Ærlighet og åpenhet, viktig,men ofte veldig vanskelig❤Teksten din får meg til å bli mere bevist på hvordan jeg møter, eller ønsker å møte andre mennesker.❤ Og at de som våger å være åpne og snakke om det vanskelig er STERKE og tøffe mennesker😘
Anonym: tusen, tusen takk for en så fin tilbakemelding! Det betyr veldig mye for meg! <3
Tenker at vi også burde spurt hvordan DU hadde det, og ikke alltid spurt i hvordan det gikk med han. . . Vi har jo sånn sett også vært bekymret for han. . .
Kanskje vi er redd for å trø hverandre så nær? Klem 💝
Må bare sende deg en stor TAKK for at du skriver så ærlig, og setter ord på en ufattelig vanskelig situasjon som vi er mange som kjenner oss igjen i, men ikke helt klarer å formidle. TAKK😘
Har ingen problemer med å forstå det du skriver at når du var blant venner så ville du bare kose deg og ikke prate om Geir Marius, bare være Merete og ikke en pårørende. Alle har behov for et fri sted. Vær stolt av deg selv, du har tatt tilbake livet ditt :-). Og det er aldri for sent å fortelle om følelser og om hvordan en har hatt det :-). Klem