Det finnes hjelp å få!

 

Hvordan går det med han?

Hyggelig spørsmål både da og nå, det viser at folk bryr seg! Denne gangen fikk spørsmålet fikk meg til å tenke tilbake på når broren min ruste seg … Alle mine venner og familien brydde seg og spurte hvordan går det med han? Jeg svarte stort sett ærlig og ofte dette; nei det går ikke bra i det hele tatt, han er helt ute å kjøre!

De som spurte syntes dette var trist og det var det!

Hvis du kjenner noen som har en rusavhengig de er glad i; spør hvordan de har det! Om de klarer å sove om natten, om de trenger noen å snakke med, hva med å møte andre i samme situasjon eller har behov for annen hjelp!

Spør gjerne hvordan det går med den rusavhengige, men spør også hvordan det går med de, som står på utsiden med høye skuldre, alltid i beredskap og fulle av redsel og bekymring.

Det finnes hjelp å få! Samtaler, mestringskurs osv. Det er mange ulike organisasjoner som jobber aktivt for å hjelpe både den rusavhengige og deres pårørende.

Mitt råd til deg som har en rusavhengig du bryr deg om;

Kontakt en bruker- og pårørende organisasjon nær deg, det eneste du vil angre på er at du ikke gjorde det før!

Livet er ditt valg, ta et valg om å få et bedre liv og ta vare på deg selv!

Bare ei søster …

Det har vært store satsinger på barn som pårørende, barn av rusavhengige. Men hva med mindreårige søsken til rusavhengige?

Det er lenge siden, jeg var til og med voksen – da lillebroren min begynte å ruse seg. Jeg hadde stiftet min egen familie og var småbarnsmor. Til og med da, som utflyttet voksen fikk det store konsekvenser for meg og mitt liv at lillebror begynte å ruse seg. Mamma og pappa hadde alt fokus på han. I hverdagen merket jeg det ikke, men i livet mitt så merket jeg det veldig godt. De var ganske fraværende og lite tilstede for meg, for søstera mi eller for barna våre. De hadde mer enn nok med broren min, det hadde vi alle sammen.

Dette er ikke et innlegg skrevet for å klandre foreldrene mine, de har min fulle forståelse og medfølelse og enda litt til. Men fakta bør på bordet uansett! Tenk på alle de søsken som bor hjemme med en søster eller bror som ruser seg! Det er de “flinke”, “pliktoppfyllende” og “snille” barna, søsken som gjør alt for at foreldrene skal slippe å bekymre seg for dem i tillegg til den som ruser seg. 

Søsken mister en bror eller søster, men de mister også mamma og pappa – de har et enormt press på seg til å bli vellykket og ikke nok en bekymring for sine foreldre. Kanskje blir de manipulert til å holde ting skjult for den som ruser seg, kanskje blir de truet …

Søsken har vært vitne til hvor vondt foreldrene har det, de glemmer helt sin egen smerte og tenker ofte mer på alle andre rundt. Det er dumt, men ganske likt alle andre som heller ikke tenker på søsken! Alle er opptatt av barna til rusavhengige, men mange glemmer at søsken lever opp under de samme forutsetningene som barn av …

Jeg, som søster, tenkte lenge at jeg har det ikke ille i forhold til foreldre – det er mye verre for de. Jeg er ikke så sikker på det lenger, det er nok vondt på en annen måte, men søsken sliter med mye mer enn vi tror.

Søsken trenger å bli inkludert, hørt og sett!

 

Ingen fest uten rus – drikker du ikke = festbrems!

Jeg er invitert på fest og gleder meg – det er kjempegøy! Treffe masse folk og bare kose meg … 

Drikker du ikke? Er det noe galt ??

Helt til jeg kommer på at jeg ikke har lyst til å drikke alkohol. Akkurat det er ikke et problem for meg, men det er ALLTID et problem for enkelte andre. Det fører faktisk til at jeg av og til drikker de gangene jeg egentlig ikke vil … Bare for å slippe maset: «hvorfor drikker du ikke? er du gravid?

Jeg må liksom være gravid hvis jeg ikke drikker … Må jeg virkelig ha en grunn for å ikke drikke alkohol, annet enn at jeg ikke har lyst til å drikke?

Gleden over å være invitert på fest går over til at jeg gruer meg, for jeg vet hva som kommer … drikkepress og masse oppmerksomhet på meg fordi jeg velger å kose meg og ha det gøy på fest uten alkohol. Det ender som regel med at det ikke er så gøy og at jeg føler meg som en festbrems …

Det høres ut som jeg er 18 år! Sannheten er at jeg er 40 år, det er voksne mennesker som driver med dette drikkepresset! Hvorfor er det så viktig at man må drikke, – bli rusa eller vær en festbrems?!

Jeg blir GAL … seriøst! Hvorfor må jeg drikke og hvis jeg drikker hvorfor må jeg drikke så mye og så fort? Jeg har gjort det i mange år, men nå har jeg fått nok av å drikke for mye, bli for full, gjøre utrolig dumme ting som jeg angrer på …

Jeg har en ungdomstid med heftig alkoholkonsum bak meg og jeg mener selv at jeg har hatt en problematisk alkoholbruk. Jeg ble alltid for full, gjorde alltid noe dumt, gikk alltid langt over grensen og hadde alltid black outs.

Dette førte igjen til at jeg skammet meg i ukesvis etterpå, det påvirket dagliglivet så mye at jeg i mange år har tenkt at jeg burde slutte å drikke når jeg ikke klarer å beholde kontrollen. 

Men de rundt meg trøstet, jo kom igjen bli med på fest, alle har gjort noe dumt i fylla- ikke tenk mer på det. 

De siste årene har jeg forandret mitt alkoholforbruk. Jeg har jeg kommet til det punktet at jeg faktisk ikke kan stå for den jeg blir når jeg er rusa, derfor velger jeg det vekk. Jeg kan godt drikke en cider eller to, men jeg drikker ikke så jeg blir rusa. Jeg liker det faktisk ikke, liker heller ikke den jeg blir. Det er ikke meg! 

Jeg er ferdig med det, jeg vil selv velge om jeg vil kose meg med eller uten alkohol … det har faktisk ingen andre noe med!

Hvis du konsentrerer deg om hva du drikker så skal jeg ta ansvar for hva jeg drikker og ikke!

 

 

Fake it till you make it!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

Jeg blir så lei meg når jeg hører at det ikke finnes håp, når både rusmisbrukeren og de nærmeste har mistet all tro på at den rusavhengige noen gang kan bli frisk igjen. Alle blir ikke friske, mange dør … – men jeg vil så gjerne at vi skal håpe og tro – til siste slutt. Samtidig skjønner jeg følelsen av at det ikke er noen vei tilbake, til livet og rusfrihet. Noen ganger er det sånn det er.

Jeg har stor tro på tankens kraft og mener at håp er med på å bedre sjansen for at man kan bli rusfri. Hvis vi rundt mister håpet er det ikke mye igjen, for hvis vi er borte, hvem og hva er igjen da? …

Jeg tror at vi som er nærmest til slutt ikke orker håpe og tro på en bedre hverdag, som pårørende og for den rusavhengige. Vi avskriver muligheten og håpet for å slippe å bli skuffet flere ganger. Vi beskytter oss selv. Men jeg tror ikke vi får det noe bedre ved å gjøre dette.

Jeg har ALLTID sagt at så lenge det er pust er det håp, jeg har sagt det til meg selv også i de periodene hvor jeg ikke trodde på det. Det er litt sånn; FAKE IT TILL YOY MAKE IT! Hvis du tror det går bra til slutt, så tror jeg vi får det bedre her og nå – uansett hvordan det til slutt ender …

 

Bare husk at; – Så lenge det er pust er det håp!

Bruken av rusmidler går kun utover brukeren!


Tegnet av Caroline Almås Nlsen

Det går nesten ikke an å komme lenger vekk fra sannheten enn dette! Er det virkelig opp til deg, brukeren, og bestemme hvor mye jeg skal tåle av ditt bruk og konsekvensene av dette?

Det første jeg tenker er at den som uttaler noe slikt ikke har noen som misbruker rus i nær omkrets. Alle andre vil vel kunne si at det går ut over de, når noen av deres nære har et problematisk bruk eller et rusproblem.

Det er trist å lese at oppegående mennesker uttaler dette! Jeg mener bruken går mer ut over de rundt enn bruker selv! Brukeren ruser seg vekk fra vonde følelser, ansvar … mens vi som står rundt blir tvungen til å kjenne på de følelsene, vi ruser de ikke vekk … Ofte er det vi nærmeste rundt som får kjenne på konsekvensene, brukeren var kanskje så rusa at h*n ikke husker noe likevel.

Derfor mener jeg bruken går mer ut over meg en den som ruser seg.

Jeg kan dra den enda lenger med å referere til forrige ukes avis hvor det sto at dobbelt så mange blir tatt for ruskjøring, jeg vet ikke hvor mange som ender i ulykker som går ut over andre … men regner med det er en del.

Så til du som mener bruken kun går ut over brukeren: Jeg skulle ønske det var så enkelt, men NEI, dessverre er det ikke slik! Bruken går ut over mange andre, både nære og tilfeldig personer.

Folkens – gled dere sammen med meg!!!


Tegnet av Caroline Almås Nilsen
 

Håper det går bra med han fremover også da … det er jo mange som begynner og ruse seg igjen …

Det er en merkelig reaksjon, som jeg ikke skjønner helt … Jeg forteller hvor glad og lykkelig jeg er over at jeg har fått broren min tilbake, rusfri! Jeg VIL IKKE bli minnet på at jeg burde bekymre meg for om han kommer til å ruse seg igjen. Jeg VELGER å glede meg over hvordan alt er nå og TRO at han kommer til å holde seg rusfri. Skulle noe annet skje velger jeg å forholde meg til det da, ikke bekymre meg for det nå. Jeg har brukt nok tid på redsel og bekymring, så hvorfor oppfordre meg til det?

Gled dere sammen med meg! Hvem hjelper det om dere forteller meg om alle de som ikke klarer det? Jeg vet jo at man aldri kan være sikker, men sikker er vi ikke på noen ting. Det er akkurat som at jeg kan ikke gå og være livredd for at noen jeg er glad i skal dø, selv om det har skjedd og kommer til å skje igjen …

Jeg velger å leve her og nå, og forholde meg til hvordan det er akkurat nå!

Når jeg forteller at broren min har vært rusfri i 2 år så trenger jeg ikke at dere er bekymret for om han klarer det … jeg vil bare at dere skal glede dere med meg … ikke minne meg på at jeg burde bekymre meg for om det kommer til å gå bra. Det tenker jeg nok på, uten påminning! Jeg har jo øvd og øver fremdeles på ikke å bekymre meg! Ingen av oss burde bekymre oss for det som kan skje, men vi burde heller lever her og nå! Glede oss i øyeblikket!

Så min oppfordring til deg er: Neste gang noen forteller deg noe bra, gled deg med dem, ikke dra frem ting som kan skje … men forhold deg til situasjonen som den er her og nå!

Søsken som pårørende til rusavhengige

Jeg ønsker å sette fokus på søsken som pårørende og har derfor kontaktet ulike instanser for å høre om de har noen oversikt over hvor mange søsken man regner med er pårørende til rus- og avhengighet. Jeg kontaktet blant annet disse:

  1. Borgestadklinikken
  2. BarnsBeste sshf
  3. Pårørendesenteret
  4. LPP
  5. LMS
  6. Helsenorge.no
  7. Helsedirektoratet
  8. Folkehelseinstituttet
  9. NAPHA
  10. Phoenix Haga
  11. Bufdir oppvekst (Facebook)
  12. Actis- Rusfeltets samarbeidsorgan (Facebook)
  13. Barn av rusmisbrukere www.barweb.no
  14. Pårørendealliansen
  15. Korus
  16. www.hjelp-parorende.no

 

Ikke noe galt å si om noen av disse instansene/organisasjonene men de hadde ikke noe svar til meg. Ingen kunne gi meg noe svar. Det eneste jeg vet sikkerter at søsken nå er nevnt i en setning i den nye pårørendeveilederen. Det er da et skritt i riktig retning. Men er det godt nok … Etter å ha kontaktet alle disse organisasjonene og instansene har jeg fått et enda større ønske om å få frem søskenperspektivet.

Det er for lite fokus på søsken, men vi er her og vi er mange. Vi vil bli sett og hørt!

Blir søsken regnet med i det hele tatt?

Min erfaring er at vi er glemt av alle, både foreldrene og hjelpeapparatet.

Når det arrangeres hjelp til pårørende er barn i fokus, men det er barn til foreldre som er rusavhengige – de barna som «bare» er søsken blir ikke regnet med … Alle snakker om hvor viktig det er at vi tar vare på barna, men de glemmer at mange søsken er disse barna!

Som søster til en rusavhengig har jeg kjent på stor sorg over tapet av min bror, som jeg mistet til rusen i mange år. Samtidig har jeg kjent på en stor sorg i forhold til mine foreldre som jeg også mistet til han, broren min.

Det er smertefullt å være så nær noen, med alle de problemene det innebærer, men samtidig ikke bli regnet med, ikke få hjelp, bli sett og hørt. Jeg har hele tiden tenkt at det er mye verre for en mamma og pappa … er det egentlig det? Jeg vet ikke, men en ting er helt sikkert det er en veldig krevende livssituasjon for alle som er involvert i den.

Jeg har også kjent på et enormt ansvar for å klare meg selv, bli noe, mestre livet … Jeg har hatt skyhøye forventninger til meg selv. Det er slitsomt og aldri kjenne seg god nok.

Så jeg vil bare si til alle søsken der ute; Du er god nok! Ta din plass, du er verdt det og du er viktig nok – det er din tur nå!

Selvfølgelig kan pårørende forandre rusnorge!

 

Påstanden min vil sikkert provosere noen, men jeg mener det!

Pårørende kan forandre rusnorge, men da må de begynne med å forandre seg selv. Jeg mener at vi alle har valg i livet, mange ting spiller inn på hvilke valg vi tar, hvilket liv vi velger å leve.

Pårørende må bruke en annen innfallsvinkel enn å skylde på alle andre, systemet som ikke fungerer, behandlingene som ikke finnes osv osv. Når den rusavhengige er på det stadiet at det er alle andre sin skyld, sier det oss noe om hvor motiverte de er for endring. Det sier ikke noe om hvem som er ansvarlig for deres problem. Det samme gjelder for pårørende. Jeg mener ikke det er de pårørende sin skyld at noen er rusavhengige … men jeg mener også at vi ikke kan skylde på systemet, rusnorge, behandlingskøene osv.

Pårørende må bidra ved å være annerledes enn det som ser ut til å være “normalen” i dagens samfunn. Vi skylder på et elendig behandlingssystem, for lange køer og ikke nok kompetanse innen rusfeltet.

Min påstand er at vi skremmer fagfolkene med denne holdningen. Vi skal jo spille på lag med fagpersonene, systemet og behandlingssystemet – skal vi ikke? Vi har det samme målet, vi ønsker å hjelpe den rusavhengige – det ønsker de også! Da kan ikke vi som pårørende legge skylden på alle andre, fagfolkene har heller ikke den berømmelige tryllestaven som fikser problemet – de hjelper og støtter på veien, men problemet forsvinner ikke bare av behandling – vedkommende har en vanvittig stor jobb å gjøre selv.

Min erfaring er ikke at systemet, fagfolkene eller andre har sviktet, det har handlet om motivasjon og egeninnsatsen – for når alt kommer til alt er det den som er avgjørende for hvilket liv vi får!

 

Gi de pårørende kunnskap (=makt) til å ta tilbake livet sitt!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

 

Jeg har en bror som har vært rusavhengig i 15 år. Det tar på å leve i så mange år med kroppen i alarmberedskap. Først etter 15 år gikk jeg på kurs. Pårørendekurs på ARA (Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling): Gjør deg fri fra andres misbruk (Livsmestring). Dette er et Raskere tilbake tiltak hvor man må ha henvisning fra lege. Kurset er utarbeidet for nære pårørende til rusmisbrukere. Pårørende som har problemer med å fungere i hverdagen på en slik måte at det forstyrrer deres livskvalitet i så stor grad at mange er sykmeldte, eller står i fare for å bli det.

I løpet av alle disse årene har jeg etterhvert tilegnet meg en del kunnskap om avhengighet og medavhengighet. Jeg har tatt fag på universitetet innen rus- og avhengighet. I tillegg har jeg hatt en jobb der jeg har jobbet med mennesker med utfordringer i forhold til rus og psykiske lidelser. Men før jeg tilegnet meg nok kunnskap levde jeg som medavhengig i mange år. Jeg kjørte meg selv totalt i grøfta og lever i dag med mange usunne reaksjonsmønstre som jeg gjerne skulle vært foruten. De lagde mye unødvendige konflikter og ekstrabelastning i min hverdag.

Når jeg satt i «kursgruppen» og traff andre mennesker med samme utfordringer kjente jeg at det gav meg en styrke bare det å vite at jeg ikke var alene ? det er noen som kan sette seg inn i min situasjon og skjønne hvordan jeg har det, hva jeg sliter med. Bekrefte mine tanker og følelser.

Min bror har vært rusavhengig i 15 år! Tenk om jeg kunne fått dette kurset for 12 år siden. Tenk om jeg kunne ha fått den hjelpen da. Livet mitt hadde vært helt annerledes! Jeg kjenner at jeg er litt misunnelig på dem som er på dette kurset. Deres kjære har akkurat begynt sin «ruskarriere». Jeg skulle gitt mye for å ha fått denne kunnskapen for alle disse årene siden. Samtidig er jeg veldig glad for at de får denne støtten og hjelpen så fort. Det er litt av en reise de skal ut på? En reise jeg ikke unner min verste fiende. Rusen kidnapper hjernen. Rusen kidnappet broren min – jeg har en bror som lever, men jeg har mistet han ? noen ganger har jeg ønsket han var død. Da hadde jeg fått fred, sluppet å være redd og hele tiden bekymret meg for hva som skal skje.

Nå etter alle disse årene har jeg lært at jeg må sette grenser for meg selv. Jeg skal også ha et liv ? et liv jeg skal orke å leve. Jeg begynner å bli kvitt min medavhengighet. Jeg har sluttet å ta så mye ansvar og begynner å se det store bildet. Jeg kan ikke leve livet til broren min ? han må ta ansvar for seg selv. Jeg må ta ansvar for mitt eget liv! Kunnskap og delte erfaringer er det som har gjort at jeg har kommet dit. Medavhengige trenger kunnskap for å klare å bli «friske». Hvis man tenker at det er 7 nære familiemedlemmer rundt en rusavhengig er det mange som sliter – mange som trenger et tilbud om hjelp. 

Man blir ikke kvitt problemene før noen blir rusfrie eller dør. Da er det viktig å lære seg å leve med utfordringen. Jeg har lært meg dette gjennom lang erfaring, men med kunnskap kunne jeg lært det mye tidligere. Budskapet er å se de pårørende og gi dem kunnskap (=makt) til å ta tilbake livet sitt og leve. Kunnskap gir den tryggheten man trenger til å klare å sette grenser, som igjen kan føre til at den rusavhengige innser sitt eget problem og søker hjelp for sin sykdom.

Det er den rusavhengige sin skyld at pårørende må sette grenser, ingen andre kan ta “skylda” for det!

Du trenger ikke lukke døra for den rusavhengige for å ta tilbake livet ditt! Men du må øve på å leve ditt eget liv og da må man lage noen grenser for hva som er greit og ikke. Det er til slutt og rest ikke de pårørende som tar et valg, det er den rusavhengige – som velger rusen fremfor behandling (og sin egen familie) … Rusavhengige som velger behandling velger samtidig livet, venner, familie og alt som følger med. Men når den rusavhengige har tatt valget om å bli rusfri og gå i behandling, da starter også den største jobben, det å opparbeide seg tillit igjen – tillitt er ikke noe man bare fortjener men noe man må jobbe med over lang tid!

Mitt største ønske var at broren min skulle få et godt liv, for hans del, men også for resten av familien sin skyld. Det er vel derfor mye av mitt liv har gått til å prøve å hjelpe han, prøve å få han til å skjønne at han trenger hjelp til å slutte og ruse seg! I 15 år prøvde jeg på dette, men det som hjalp var å ikke hjelpe han … 

Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. Og når vi krevde at han tok ansvar for sitt eget liv da gjorde han det!

Det er vanskelig å vite når nok er nok og dette er også veldig forskjellig fra person til person. Det er så mange følelser involvert at det blir umulig å skille mellom hva man bør gjør og ikke gjør … følelsene styrer! For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!

Jeg valgte han ikke bort, men jeg valgte å leve mitt liv fremfor hans!