Hvilken hjelp trenger en pårørende som er medavhengig?

 

Det første som må skje er at du som pårørende må innrømme at du er medavhengig, det er for så vidt den enkle delen. Utfordringen kom når jeg måtte erkjenne hva jeg faktisk gjorde på grunn av medavhengigheten. Som jeg frem til da hadde unnskyldt med mine følelser; jeg er jo så glad i han ?

Jeg blir provosert når jeg hører at jeg er så glad i han at jeg kunne aldri lukket døra. Betyr det at jeg ikke er glad nok i broren min da, siden jeg lukket den døra? Jeg mener at jeg er like glad i broren min som andre, selv om jeg satte grenser. Jeg gjorde det fordi jeg klarte å erkjenne og godta at mine handlinger var styrt av min medavhengighet og ikke kjærlighet. For hvem vil vel være med på å hjelpe til at de kan ruse seg enda mer og lenger?

Jeg dømmer ingen for å ikke lukke døra eller sette grenser som jeg gjorde, men jeg skulle ønske at de som velger å ikke sette grenser kunne se det på en litt annen måte, ikke skylde på at de er sååååå glad i den rusavhengige. Det er vi jo alle sammen! De er jo barna våre, broren, kona, mannen, nevøen, naboen osv.

Jeg tenker at pårørende trenger støtte til å velge en annen måte å hjelpe den rusavhengige på, som ikke legger til rette for at han kan ruse seg på første klasse. For det er nemlig det som oftest skjer om ikke de nærmeste setter grenser. Jeg kan jo hjelpe broren min, selv om jeg setter grenser.

Den viktigste hjelpen en medavhengig kan få er å høre andres erfaringer som medavhengig. Hva denne tilstanden har fått oss til å gjøre. Når jeg sitter og hører på andres erfaringer, så ser jeg ting litt utenfor, uten de følelsene jeg har for mine nærmeste, og litt etter litt skjønner jeg hva medavhengigheten min får meg til å gjøre.

De pårørende som aldri får hjelp, vil ha vanskelig for å se dette klart. Det klarte hvert fall ikke jeg alene og uten hjelp.

4 kommentarer
    1. Jeg gråter når jeg leser det du skriver. Jeg har ikke hatt noen søsken som har vært rusavhengige. Men jeg har barn med en som var rusavhengig. Han døde av en overdose når dattern vår var 5. Hun er nå 11. Jeg sto alene,flyttet fra han når hun var 2. Ikke fordi jeg ikke var glad i han for det var jeg virkelig. Jeg elsket han av hele mitt hjerte. Det var oss 2 mot verden. Men min største frykt var at datteren vår skulle oppleve like mye skuffelse og smerte som jeg hadde,av tomme løfter og gull og grønneskoger. Jeg gikk selv til barnevernet å ba om hjelp. Hjelpen jeg fikk var ikke stor. Å ja jeg er så enig. Hva med dem pårørende? Jeg sitter fortsatt med mye tanker og hodebry.

    2. Lykke liten: Sterk historie – det er vondt å miste både til rus og død … det finnes mange gode brukerorganisasjoner i byene, du må gjerne kontakte meg på privat melding så kan vi snakke sammen. Klem til deg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg