Når blir medavhengighet et problem?

Når blir omsorg medavhengighet?

Det er ikke lett å vite. Men all omsorg og kjærlighet er vel i utgangspunktet bra, eller er det? Kan det være skadelig og hvor går grensen for hva som er god omsorg og hva som er negativt? Jeg tenker at grensen for hva som er god omsorg og hva som er medavhengighet er vanskelig å se. Men om jeg yter omsorg og hjelp til andre på bekostning av meg selv, da er det ikke god omsorg lenger!

Midt i berg- og dalbanen av følelser, desperasjon og kaos så skal jeg liksom klare å sette en grense for hva som er bra omsorg og hva som er negativ omsorg. Kan jeg klare det alene, ser jeg det tydelig selv – hva med alle disse følelsene som er i veien og styrer meg ..

Følg hjertet, følg magefølelsen – men hva om det er så kaos av følelser at man ikke kjenner noe – man bare handler, for det handler tross alt om liv eller død!

Alle rådene som gis: gjør det, ikke gjør det osv. Hvem gir disse rådene og hva betyr de egentlig, på hvilket grunnlag gies de? Jeg skjønner at de var velmente, men de stresset meg. Jeg trengte ro og konkrete ting jeg faktisk kunne gjøre noe med og så trengte jeg styrke til å ikke bruke energi på det jeg ikke kunne gjøre noe med.

Jeg trengte råd og veiledning, jeg trengte bekreftelse på at det var ok å tenke på meg selv – ta hensyn til Merete. Det gjorde vondt, men kunne jeg klare å gi god omsorg til andre om jeg ikke kunne ta vare på meg selv? Jeg tror ikke det, ikke i lengden hvert fall.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg