Du trenger ikke lukke døra for den rusavhengige for å ta tilbake livet ditt! Men du må øve på å leve ditt eget liv og da må man lage noen grenser for hva som er greit og ikke. Det er til slutt og rest ikke de pårørende som tar et valg, det er den rusavhengige – som velger rusen fremfor behandling (og sin egen familie) … Rusavhengige som velger behandling velger samtidig livet, venner, familie og alt som følger med. Men når den rusavhengige har tatt valget om å bli rusfri og gå i behandling, da starter også den største jobben, det å opparbeide seg tillit igjen – tillitt er ikke noe man bare fortjener men noe man må jobbe med over lang tid!
Mitt største ønske var at broren min skulle få et godt liv, for hans del, men også for resten av familien sin skyld. Det er vel derfor mye av mitt liv har gått til å prøve å hjelpe han, prøve å få han til å skjønne at han trenger hjelp til å slutte og ruse seg! I 15 år prøvde jeg på dette, men det som hjalp var å ikke hjelpe han …
Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. Og når vi krevde at han tok ansvar for sitt eget liv da gjorde han det!
Det er vanskelig å vite når nok er nok og dette er også veldig forskjellig fra person til person. Det er så mange følelser involvert at det blir umulig å skille mellom hva man bør gjør og ikke gjør … følelsene styrer! For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!
Jeg valgte han ikke bort, men jeg valgte å leve mitt liv fremfor hans!
Har lest deler av bloggen din, veldig bra skrevet. Nå beskriver du deg selv som en søster av en rusavhengig bror, og jeg kan skjønne hvordan dere har hatt det. Ofte er det familien som lider, man er til tider veldig uberegnelig i sitt tankemønster og handlingsmønster, og det er mye jeg ikke er stolt over den dag i dag!Jeg har sittet på den andre siden av bordet i 20 år, som den rusavhengige jeg var, man har ingen man kan skylde, det er til det fulle , den rusavhengiges valg, at man har tatt de mindre gode valgene i livet. Startet med og røyke meg en liten rev som 14 åring, i 20 årene,så var det oslos uteliv det gikk i , som 34 åring tok jeg et valg om at “dette er ikke et sted jeg vil være lenger”, med alt fra piller, pepper, kola og heroin. Ble helt rehabilitert i 2007, har fagarbeider utdanning og arbeider i dag innen rus og psykiatrien.
Takk for at du følger#Instagram/barnehjelpen
Nils: tusen, tusen takk?? godt å høre at du er rehabilitert og at du i tillegg bruker din erfaring innen feltet! Det er gull verdt!