Nå har boken Det begynner å ligne et liv vært ute en stund. Boka er for alle, til de som ikke er pårørende til en rusavhengig også. Jeg vil påstå det er god folkeopplysning og at vi alle trenger å lese en slik bok.
Det har vært og er spennende tider med avisoppslag, radioinnslag og paneldebatt – det har vært skikkelig stas! Men det har også vært slitsomt, mye følelser, nye minner og erkjennelser har dukket opp underveis. Men det har igjen ført til at jeg er kommet enda videre i min egen prosess, jeg lærer stadig nye ting om meg selv – det er gøy!
Jeg er så glad at Unni ville skrive denne boka. Unni får tak i essensen i det hele og formidler det på en fin og respektfull måte. TUSEN TAKK UNNI!
Det er så fint med alle de gode tilbakemeldingene vi får, det er godt å høre at boka betyr noe for noen. Jeg håper enda flere vil lese den og få innsikt i hva de pårørende strever med i hverdagen.
I forbindelse med boken har jeg vært rundt og snakket om dette å være pårørende, det er spennende og jeg lærer noe hele tiden. Alle, inkludert meg selv, er opptatt av å formidle at det ikke finnes et fasitsvar for hvordan man som pårørende skal håndtere livet når en du er glad i ruser seg. Det er faktisk ikke sant, det finnes et fasitsvar. Jeg mener dette svaret er likt for alle, uavhengig av historie og situasjon. For når alt kommer til alt er det ikke den rusavhengige det handler om, men deg selv.
Du kan ikke hjelpe sønnen din, dattera di, broren din eller søstera di, vennen eller kollegaen, kona eller mannen din om du ikke først og fremst tar vare på deg selv. Min erfaring er at når jeg tar vare på meg selv så er jeg en bedre støttespiller for andre.
Husk: ta vare på deg selv, alltid!
Så sant!
Det har du så rett i Merete. Vi må først og fremst ta vare på oss selv.
Tusen takk, Merete, men uten deg – ingen bok! <3
Hei
Gratulerer med utgivelse av en viktig bok. Det er fint at du setter fokus på medavhengighet og pårørende og ikke minst søsken. Med 300’000 berørte i Norge er det viktig at det blir fokus på dette.
Det finnes hjelp i selvhjelpsgrupper til pårørende med rusavhengighet flere steder i landet, her er det ingen ventetid og kun frivillige bidrag etter det man selv evner. Det er mulig å starte egne grupper hvis det ikke er en der man selv bor.
Du har listet opp noen steder der du følte du ikke fikk hjelp spesifikt i forhold til søsken problematikk. Har selv hatt stor glede av al-Anon, som ikke bare er et sted for pårørende til alkoholikere, også søsken, alle pårørende til rusavhengige er velkommen. Det finnes også Voksen-Barn grupper og NAR-Anon enkelte steder for de som er berørt av narkotika
Lykke til videre til alle som er berørt av dette
William: tusen takk!
Visste ikke om boken eller din historie før nå. Den boken skal jeg kjøpe snarest. Jeg er storesøster, 9 år eldre, til en narkoman. Han begynte med rus som 15 år, ble heroinmisbruker. Han er 23 nå og snart sittet to år i fengsel. For tre år siden ble jeg syk, utmattet og deprimert, siste året blitt mye bedre. Fikk plutselig en aha opplevelse av å lese din historie. Er så veldig mange likheter og jeg skjønner alle dine følelser Takk for at du deler og engasjerer deg, vi er mange som trenger det.
Allis: Hei. Tusen takk for fin melding. Godt å høre at min historie kan gjør noe for deg. Det er alltid godt å kjenne seg igjen …Håper du klarer ta vare på deg selv, det er viktig! Klem til deg.