Søsken som er pårørende til rusavhengige er en «glemt» gruppe. Gjennom mitt prosjekt vil jeg sette søkelyset på hva sykepleier kan gjøre for å hjelpe denne gruppen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Under psykisk helse-praksisen min, var jeg på en institusjon hvor rusavhengige fikk behandling. Jeg tenkte ikke så mye over det på tidspunktet, men i senere tid slo det meg at samarbeid med pårørende var nedprioritert, og jeg fikk også inntrykket at søsken ikke ble betraktet som pårørende. I sykepleieutdanningen min har jeg heller ikke hatt forelesninger om søsken som pårørende. Hjelmseth og Aune (2018) skriver at det er blitt etablert flere hjelpeprogram og tilbud rettet mot barn som pårørende av psykisk syke og rusavhengige foreldre de siste årene. Jeg tror nok at søsken som er pårørende til rusavhengige, også trenger disse hjelpeprogrammene på lik linje med andre pårørende, som f.eks. foreldre av rusavhengige.

Hvilke sykepleietiltak kan gjøres for å fremme mestring til søsken som pårørende til rusavhengige?

Ifølge Pårørendekompetanse (u.å.) forteller søsken om følelser som svinger overfor den som ruser seg. De vil gjerne hjelpe, men ønsker også å unnslippe byrden (ibid). Det svinges mellom emosjoner som sorg, håp, skyld, skam og sinne (Pårørendekompetanse, u.å.). For å kunne ta vare på seg selv, er det viktig å ta pauser fra problematikken (ibid.). Søsken mister ikke bare en bror eller søster, de mister også foreldrene, som typisk vier all sin oppmerksomhet til den rusavhengige (ibid.). Søsken setter høye krav til seg selv og demper sine egne følelser for å ikke belaste omgivelsene. Som sykepleier synes jeg fagfolk bør være flinkere til å se og anerkjenne søsken, samt følelsene deres.

Søsken av rusavhengige befinner seg ofte i nye og uforutsigbare situasjoner som de ikke har noen fasit på hvordan skal håndteres. Dette kan medføre svært stressende situasjoner. Ytelse av hjelp til mestring og bedring av livskvalitet er en utfordring når det kommer til hjelperens kommunikasjonsferdigheter. Det forutsetter både god regi på problemløsende samtaler og evne til å lytte til pasienten. Og ikke minst forutsetter det vilje og evne til å fremdyrke vedkommendes talenter, ressurser og muligheter, for å løse konflikter og bidra til tilpasning i den situasjonen pårørende er i og må leve med videre (Eide & Eide 2002, s. 29). Mestring innebærer å forholde seg hensiktsmessig til situasjonen og egne reaksjoner. Dette kan for eksempel bety å forsøke å få kontroll på følelsene, utvikle en bedre forståelse for situasjonen, eller rett og slett få et praktisk grep om det som kan gjøres for at sykdommen skal bli minst mulig belastende (Eide & Eide, 2002, s.210).

For at sykepleier skal kunne utføre tiltak som fremmer mestring hos søsken som pårørende, er det avgjørende at de har nok kunnskap og kompetanse om rusproblematikk. Med hensyn til styrking av relasjonene i en familie som er berørt av rus, er sosial støtte en mestringsressurs. Foreldre har en tendens til å investere mest tid i den rusavhengige, mens de andre søsknene ofte blir tilsidesatt. På bakgrunn av dette, bør sykepleier bidra til at foreldrene bevisstgjøres sitt ansvar i omsorgsrollen, slik at de klarer å ta vare på de andre barna i familien for å bedre relasjonen til de friske barna. Sykepleiere trenger kunnskap om hvordan rusbruk ødelegger familier, slik at de kan jobbe helhetlig i møte med familiene.