Tegnet av Caroline Almås Nilsen

Jeg blir så lei meg når jeg hører at det ikke finnes håp, når både rusmisbrukeren og de nærmeste har mistet all tro på at den rusavhengige noen gang kan bli frisk igjen. Alle blir ikke friske, mange dør … – men jeg vil så gjerne at vi skal håpe og tro – til siste slutt. Samtidig skjønner jeg følelsen av at det ikke er noen vei tilbake, til livet og rusfrihet. Noen ganger er det sånn det er.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har stor tro på tankens kraft og mener at håp er med på å bedre sjansen for at man kan bli rusfri. Hvis vi rundt mister håpet er det ikke mye igjen, for hvis vi er borte, hvem og hva er igjen da? …

Jeg tror at vi som er nærmest til slutt ikke orker håpe og tro på en bedre hverdag, som pårørende og for den rusavhengige. Vi avskriver muligheten og håpet for å slippe å bli skuffet flere ganger. Vi beskytter oss selv. Men jeg tror ikke vi får det noe bedre ved å gjøre dette.

Jeg har ALLTID sagt at så lenge det er pust er det håp, jeg har sagt det til meg selv også i de periodene hvor jeg ikke trodde på det. Det er litt sånn; FAKE IT TILL YOY MAKE IT! Hvis du tror det går bra til slutt, så tror jeg vi får det bedre her og nå – uansett hvordan det til slutt ender …

Bare husk at; – Så lenge det er pust er det håp!