Tegnet av Caroline Almås Nilsen
Jeg gledet meg til å se Petter uteligger: de pårørende. Endelig fokus på de pårørende. Jeg ble skuffet og satt igjen med en følelse av at det, som vanlig, handlet om rusmisbrukeren og IKKE de pårørende. Et eksempel på dette er når foreldrene rykker ut til sin datter, midt på natten – selv om de skal på jobb dagen etter. Da ender hele scenen med at Petter blir med dattera ut på tur, mens foreldrene kjører hjem. Jeg tenkte med en gang at da slapp hvert fall foreldrene å bekymre seg for henne, Petter er jo der. Men jeg ønsket at Petter skulle følge foreldrene, så vi kunne få et bedre innblikk i deres kamp.
Jeg har selv kjent det på kroppen, hvordan det er og ikke få sove pga bekymring og satt derfor og tenkte, lurer på hvor mye klokka er- de får ikke mye søvn før de skal opp igjen på jobb og late som ingenting, hvor lang tid tar det før de får sove igjen etter denne opplevelsen ?
Dokumentarserien viser livet til rusmisbrukeren med en liten bit av de pårørendes opplevelser av det hele … Jeg skulle ønske de kunne legge hovedvekten på hva som egentlig skjer med de pårørende. Hvilket liv er det de pårørende egentlig lever, når de legger vekk alle sine ting for å være klar til å rykke ut når som helst.
Vi fikk et lite innblikk i hvilket liv disse foreldrene har, for eksempel sa de at de aldri planla aldri noe, den ene var alltid igjen hjemme ? Da begynte jeg å tenke igjen: Har de flere barn? Får de tid eller har de overskudd til å være sammen med dem noen gang. Hvor lenge klarer de å leve som dette, før de bli syke selv?
Serien viste meg sånn jeg mener samfunnet ser på oss pårørende til rusmisbrukere – usynlige og mange av oss trenger behandling og hjelp for å klare å leve vårt liv. Jeg skulle ønske Petter hadde fulgt de pårørende tett og satt de i fokus, ikke rusmisbrukeren!
Tenkte på dere i går, og jeg er helt enig! Viser ikke hva det gjøre med mennesker som er i alarmberedskap 25/7
Klem
Anne Hilde: tusen takk. Nei følte ikke det de pårørende var i fokus. Det er vanskelig å få pårørende til rusavhengige å sette seg selv i fokus. Det handler ALLTID om rusmisbrukeren …
Enig i det du skriver Merete. Gledet meg veldig. Skulle de pårørende endelig bli tatt på alvor. Ble skuffet, det var rusmisbrukeren i fokus her og.
Kari Flaten: ja det er det letteste, vi nærmeste blir mestere på å tilpasse oss deres liv. Men familiene som står frem i programmet er tøffe. Håper bare de får den hjelpen de trenger!
Jeg er den sterke fornuftige. Den rolige som ser ut til å tåle alt.
Men det gjør jeg jo ikke. Jeg var ikke lojal som barn, jeg bare skjønte før jeg fylte 7 at alle visst e hvordan ting var hos oss. Men det brydde de seg ikke om. De latet som de ikke så det. For det ble så ubehagelig for dem. Av og til var noen av dem til og med hjemme hos oss og deltok på moroa!
Og så ille kunne det jo ikke være da… SE på meg… jeg er jo SÅ dyktig! Jeg mestrer jo ALT!
De aller verste, de jeg forakter aller mest. Det er de som jobber med sånne som meg. De som forstår seg på. Det er DE som virkelig gjør meg til et ingenting. For de tror at jeg ikke kan ha lært å være normal. I det kaoset. De gransker innsiden min og setter merkelapper. DE vil bestemme hva jeg trenger. Og hvorfor jeg er som jeg er.
Ingen av partene er villige til å bare la meg være meg. Akkurat som jeg er.
Anonym: sender deg en god klem <3