Tegnet av Caroline Almås Nilsen

Jeg mener medavhengighet kan defineres med at et menneske har latt et annet menneskes oppførsel og levemåte styre ens liv og dermed gjort den avhengiges problem til eget. Med den konsekvens at ens eget liv kontrolleres av den rusavhengige, samtidig som man også vil ha kontroll på den rusavhengige. At man gir fra seg styringen på eget liv kan føre til sykdom. Min erfaring er at medavhengige tilrettelegger livet til en misbruker gjennom misforstått omsorg slik at misbrukeren kan «ruse seg på første klasse».  Jeg vil også se litt på hvordan det påvirker livet å være pårørende, både når det gjelder følelser, fysiske og psykiske konsekvenser.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Broren min ringer, han er syk og trenger en plass å bo noen dager. Jeg kjører for å hente han. Han skal få lov til å bo hos meg, men han må love og ikke ruse seg i huset – jeg har tross alt to små barn. Jeg vet jo innerst inne at han kommer til og ruse seg likevel, men jeg orker ikke forholde meg til det nå. For hvis ingen hjelper han hva skjer med han da? Han kommer gående, jeg blir sjokkert og veldig lei meg når jeg ser han. Radmager, øynene er innhule og han hoster mye. Han ligger rett ut på sofaen hele tiden, orker ingenting. Den første dagen får jeg i han to-tre spiseskjeer med tomatsuppe. Dør han nå, eller kommer han til å klare seg? Etter noen dager med mat blir han bedre og jeg tenker; han dør ikke nå, ikke enda – han klarte det denne gangen også. Etter en stund finner jeg brukerutstyr på badet, blir redd igjen – tenk om ungene mine hadde fått tak i noe og blitt syke, skadet ? Hva skal jeg gjør?

Jeg har levd i et rushelvete i 15 år, et helvete jeg har hatt null kontroll over. Jeg har vært redd for døden, og har ønsket døden komme. Jeg har faktisk ønsket min rusavhengige bror død. Så vondt og vanskelig har det vært å måtte forholde seg til de konsekvensene han har utsatt oss for. Avhengighet og rusproblemer angår ikke bare personen som bruker dette, men hele familien. Fysiske symptomer relatert til stress, hodepine, mageproblemer ol er gjengangere hos pårørende (Prop. 15S (2016-2020), s. 17). Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk. Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visste jeg hadde rusavhengige i nær familie. Hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kunne jo ikke være så ille? Eller kan det kanskje det likevel? Den innvirkningen rusmiddelproblemer har på familien, er ofte meget stor og påvirker alle fasetter i et menneskes liv ? fysisk og psykisk helse, arbeid, økonomi, relasjoner og sosialt liv (Lossius,2015, s.400). I tillegg til belastningen det er å «miste» noen til rusen, lever vi også med fordommene fra samfunnet. Jeg opplevde å ikke bli tatt på alvor. Synet på rusmisbrukere som ikke-verdige trengende forsterkes av medias fremstilling av en rusmisbruker, at de er, manipulerende, ljuger og er kriminelle (Askheim, 2009, s 5). Min erfaring er at fagfolkene har tilnærmet likt syn på pårørende til en rusmisbruker, de er på en måte ikke-verdige de også, og blir ofte sett på som en byrde heller enn en ressurs.

Samfunnet har en tvetydighet til rusmidler. På den ene siden øker tilgjengeligheten til alkohol og på en andre siden jobber man aktivt med å redusere folks rusmiddelmisbruk. Grenseoppgangene til hva samfunnet aksepterer er ikke tydelig. Rusmiddelbruk er på den ene siden akseptert til en viss grad, samtidig som man fordømmer de som utvikler et avhengighetsproblem. Denne kulturen opprettholder tabuet med forakt som igjen kan føre til skam, stigmatisering og isolasjon (Søftestad & Aschjem, 2016, s16).

Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige. Som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene kan være vanskelig å bli kvitt. Det vil ofte være utfordringer knyttet til stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av å ikke være god nok. Årsakene til at disse plagene blir i liten grad oppdaget og utforsket av helsepersonell kan være at helsepersonell mangler grunnleggende teoretisk kunnskap om implikasjonene av å være pårørende til mennesker med alvorlige rusproblemer (Lossius, 2015, s400). I følge helsepersonelloven § 10 a, har helsepersonell plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende. Denne loven skal sikre at barn blir fanget opp tidlig, noe som vil kunne forebygge problemer. Voksne generelt og fagpersoner spesielt har et stort forbedringspotensiale når det gjelder å oppdage signaler på at barn ikke har det godt, og på å ta initiativ til å finne ut hva signalene betyr (Søftestad, & Aschjem, 2016, s 109).  Loven fremhever det som viktig å ivareta medavhengige barn. Jeg mener viktigheten om konsekvensene rundt denne problematikken burde ligget lengre fremme i bevisstheten hos helsepersonell, også når den medavhengige er voksen eller har blitt voksen.

Broren min har nå blitt rusfri etter langtidsbehandling, og har vært det i ca 1,5 år. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet. Den går ikke bare over av seg selv. Når den rusavhengige er rusfri får man en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen. Klarer han det eller tenk om han sprekker. Det er viktig at pårørende får behandling og hjelp, uavhengig av om den som har et rusproblem er til behandling. Kanskje er det de pårørende til en aktiv rusmisbruker som trenger behandlingen mest, ikke de som har den rusavhengige i behandling. Det er viktig at behandlingstilbudene åpner opp for at familiemedlemmer til rusavhengige kan få hjelp til egne problemer, uavhengig av den rusavhengige (Lossius, 2015, s 415).

Det er viktig å anerkjenne de pårørende som en ressurs, både i forhold til brukeren og for helse- og omsorgstjenestene (Prop. 15S (2016-2020, s 46). Jeg skulle ønske virkeligheten var nær slik som opptrappingsplanen skriver det så fint. Tenk om flere fagfolk kunne se, skjønne og anerkjenne den belastningen det å være pårørende til en rusavhengig er. At de kan forstå alle ressursene (og kreftene) vi bruker på og hjelpe dem. Våre krefter tar også slutt og vi trenger også hjelp og behandling! Vi blir ikke friske selv om den rusavhengige blir rusfri, men trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet. Ofte skal det ikke så mye til for at situasjonen skal bli bedre. I noen tilfeller kan undervisning/informasjon være nok til at man får krefter til å klare å stå i situasjonen.

Jeg har ofte tenkt at det går ikke an å være så dumsnill at man hjelper rusavhengige til å ruse seg, eller at man er med og tilrettelegger for kriminalitet o.l. Da jeg så hvordan andre familier håndterte medavhengigheten ble jeg mange ganger helt oppgitt. Hvordan kan de gjøre dette? Skjønner de ikke at de ikke er snille, men dumsnille? Ser de virkelig ikke hva de gjør? Dette fikk meg til å tenke på om jeg var dumsnill. Alle de andre var jo så dumsnille, de ble manipulert, brukt og utnyttet og trodde bare de var snille, men ikke jeg, jeg visste bedre enn det! Og konkluderte med at nei, jeg er beinhard i mine krav til broren min og har kompetanse innen rusfeltet så han lurer ikke meg! Den levde jeg på en stund, ganske mange år faktisk, helt til jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg har vært dumsnill, mange ganger.

Du ringte og lurte på om jeg kunne hente deg og kjøre deg hjem. Jeg slapp det jeg hadde i hendene for å kjøre deg. Jeg ble jo så glad når jeg visste hvor jeg hadde deg og at du hadde det bra! Du sa vi måtte ta en liten omvei for du måtte bare levere noe. Jeg stoppet bilen utenfor et hus og så at du la noe i postkassa – da skjønte jeg det. Her sitter jeg i bilen med broren min og hjelper han og deale dop!

Jeg skulle bare være snill mot broren min, men satt igjen med en skikkelig uggen følelse av hvor dum jeg hadde vært. Samtidig var det kanskje ikke så ille, jeg fikk han hvert fall hjem og da visste jeg jo hvor han var. Bagatellisering og bortforklaringer, en strategi som gjorde at dette klarte jeg og fortsette med i mange år, beskyttet meg mot smerten og mot å måtte ta ansvaret for handlingene mine (Søftestad & Aschjem 2016, s109).

Jeg hjalp min bror med mat, kjøring, møter på NAV ol. Fordi jeg så at han ikke klarte det selv. Han hadde nok med å takle livet. Så hva hjalp jeg ham egentlig med? Når han ikke trengte bruke sin energi på å gjøre disse tingene selv kunne han vie all sin energi til rusen. Han trengte ikke forholde seg til at rusproblemet gjorde at han ikke mestret hverdagen, for den ordnet jeg for ham. Uansett hva jeg gjorde så hjalp det ikke til at han ruset seg mindre. Var dette da hjelp, og hjelp til hva? Jeg ville at han skulle bli rusfri og leve, ikke at han skulle fortsette å ødelegge livet sitt med rusen. Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at jeg var dumsnill. Det var omsorg som løp løpsk. Han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. 

Hvor går grensen i forhold til å hjelpe et familiemedlem i en krise og hvor langt skal man strekke seg? Jeg synes vi skal stille opp for familien og være en støtte i vanskelige tider, men vi skal ikke ta over ansvaret for andres liv, det kan vi ikke gjøre. Jeg strakk meg langt, lenger enn jeg burde i mange år. Det gikk ut over min familie og min livskvalitet. Store deler av døgnet brukte jeg på å bekymre meg for han fordi jeg følte han var mitt ansvar. Men han måtte ta ansvar for sitt eget liv og jeg for mitt. Først da fikk vi et likeverdig forhold, hvor søskenkjærlighet er ekte og gode følelser!

Det verste med hele situasjonen i forhold til en rusavhengig er at man er så maktesløs. Det er en forferdelig frustrerende situasjon og jeg vil jo bare hjelpe. Jeg er så ufattelig glad i broren min og vil så gjerne at han skal leve et liv som både han og vi rundt orker. Men hjelper vi egentlig? Når man lever med en rusavhengig i nær familie må man til slutt sette foten ned, man må ta hensyn til seg selv for å leve sitt eget liv. Det er en grense for hvor lenge man makter å se på det livet de lever, som de ikke klarer å komme seg ut av! Det er så ubeskrivelig vondt å se på, man mister nattesøvnen og all livsgnist av det, til vi lærer at vi må sette grenser. Dette må vi gjøre for å orke å leve vårt eget liv!

Vi som er rundt kan ikke ta ansvar for andre, det er når de må ta ansvar for seg selv at det ofte skjer ting. Jeg og min familie valgte å bryte kontakten med min bror. Det var så fælt, jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på det nå. Jeg bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle og broren min bodde også her. Jeg kjørte forbi leiligheten der han bodde hver dag på vei til jobb. Jeg så han sitte der i sin egen rusboble, mens livet suste forbi på utsiden. Da vi valgte å kutte kontakten med ham var det fordi vi måtte, vi klarte ikke å stå i det lenger. Det er ikke lett for andre å forstå. Man må ha kjent det på kroppen selv, først da vet man hva det dreier seg om. Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv i en gruppe for pårørende. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft – tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for! Gruppeterapi gir en følelse av å bli forstått, sett og respektert. Medlemmene i gruppen forteller om egne opplevelser og kan gi råd til andre ut fra egne erfaringer. Man blir møtt med en gjensidig støtte og oppmuntring, man er ikke lenger alene om å ikke mestre alt (Lossius, 2015, s 303).

Pårørende trenger kunnskap og hjelp for å lære seg å ta ansvar for seg selv og ikke den rusavhengige. Mitt møte med andre som er i samme situasjon har gitt meg en helt annen forståelse og det er deilig å snakke med andre som vet hvordan jeg har det. Bare det å vite at andre skjønner er en hjelp i seg selv. Det er viktig at pårørende av rusavhengige får nødvendig støtte, informasjon og faglig veiledning. Pårørende er ofte en ressurs og de bør involveres i samarbeidet rundt den rusavhengige (Prop. 15S (2016-2020), s46). Ingen er tjent med at pårørende blir en belastning for samfunnet. Sett fra et samfunnsperspektiv er det en utfordring at pårørende med store belastninger over tid blir syke. Målet er å ha et godt støtteapparat for de pårørende og bygge opp ordninger som støtter opp om pårørendeomsorg ? som kan føre til at det blir mulig å kombinere rollen som pårørende og et menneske med et eget liv (Prop. 15S  (2016-2020), s 47).

Det er vanskelig er å vite når nok er nok. Når har man prøvd lenge nok til at man med god samvittighet kan sette foten ned. Det er så mange følelser at det er vanskelig å skille mellom hva man bør gjøre og ikke gjøre. Følelsene styrer i stor grad. For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans! Kan man virkelig gjøre det mot en man er glad i? Det tok lang tid, veldig lang tid før jeg kom dithen at jeg valgte å ikke ha kontakt med min egen bror. Faktisk tok det 15 år, en hel evighet med alle disse påkjenningene rus fører med seg, med en kropp i konstant beredskap. Da orket jeg ikke mer, klarte det bare ikke. Jeg måtte velge mellom han og min egen lille familie. Men når jeg tok dette valget og lukket døra var jeg samtidig veldig klar og tydelig på at den dagen han ville ta skrittet for å bli rusfri og ta imot behandling ville jeg være der for han. Og det har jeg vært fra dag en. Han tok steget og ville ta imot hjelp, og da var jeg på plass! Men hadde han valgt å fortsette med rusen, ikke ta imot hjelp, da måtte den døra fortsatt vært lukket, for at jeg skulle klart å leve mitt liv! I ettertid velger jeg å tro at da døra ble lukket var det faktisk med på å få han til å skjønne at han måtte ha hjelp, hvis familien skulle orke å ha noe med ham å gjøre så måtte han søke behandling og ta imot hjelpen.

Å leve som pårørende til en rusavhengig kan beskrives som en berg- og dalbane, hvor omsorgen løper løpsk. Man er styrt av følelser og klarer ikke se klart hva som skjer. Pårørende vikler seg inn i en vond spiral av følelser, manipulasjon, frykt og smerte. Det sier seg selv at man er avhengig av at fagfolk (eller andre utenfor) kan fange oss opp og hjelpe oss med kunnskap som gir oss makt til å ta tilbake livet vårt og plassere ansvaret der det hører hjemme. På den måten vil pårørende ha en mulighet for å klare å stå i den vanskelige situasjonen. Pårørende må ta ansvar for seg selv, man kan ikke hjelpe noen om man kjører seg selv i grøfta!