Jeg har etterutdannet meg innen rus på Universitetet og jobbet innen fagfeltet i mange år. Jeg har fagkunnskap innen rusfeltet. Men det jeg lærte angikk liksom ikke meg som person og som søster. Faget handlet jo aldri om pårørende, det var alltid rusmisbrukeren som var i fokus, familien rundt er bare der.
Jeg hadde kronisk vondt i nakke og skuldre, hodepine, mageproblemer som jeg ofte gikk til lege og fysioterapeut for å få behandling. Aldri var det noen som spurte meg om rus, leger spurte ikke, hvordan skulle jeg klare å se sammenhengen mellom det å være pårørende til en rusavhengig og mine fysiske plager? Fagpersonene gjorde det heller ikke.
Hver gang jeg ikke fikk tak i deg på telefonen, så en sykebil eller politibil i uttrykning så jeg for meg det verste, tenkte alltid at du var involvert. Når jeg ikke fikk tak i deg på telefonen, reiste jeg hjem til deg og kastet stein på vinduene og ropte på deg. Var livredd og helt overbevist om at du lå død der inne, at kroppen din ikke hadde tålt mer?
Jeg har levd med dette i 15 år, altså hele mitt voksne liv. Hva gjorde egentlig at jeg plutselig «så lyset?».
Det som måtte til var kunnskap og undervisning, ikke om rus- og avhengighet, men om det å være pårørende til en rusavhengig. Når jeg satt og fulgte med på presentasjonen traff informasjonen meg midt i hjertet, jeg kjente det i hele kroppen, det var jo meg han snakket om der oppe.
Dette var starten på min prosess til å klare å bli frisk, til å «se lyset» og skjønne hvilken berg- og dalbane jeg har vært med på.
Mange brikker falt på plass. Jeg ble sett, hørt og forstått!
