Er jeg for hard mot meg selv når jeg sier jeg har vært dumsnill?

 

Hva vil det egentlig si å være dumsnill? Er det at man ikke har kapasitet til å skjønne hva som skjer ? eller er det at man blir brukt av andre og ikke klarer sette grenser? Jeg mener at jeg var dumsnill fordi jeg satt broren min foran meg selv, jeg prioriterte han foran alt annet. Jeg tillot at han brukte meg og det gikk på bekostning av meg og mitt liv.

Telefonen ringer i 02-tiden på natten, det er broren min så jeg tar den. Han er 9 mil unna og lurer på om jeg kan hente han. Han er desperat og sier noen er etter han, med pistol ? de skal skyte han i kneskålene. Jeg blir livredd for han, hopper i bilen og kjører for å hente han, selv om jeg skal på jobb dagen etter. Det viktigste er jo at broren min ikke blir skadet og kommer seg trygt hjem.

Når jeg ser tilbake på det livet, hvor jeg gjorde alle disse dumme tingene, så er jeg glad for at jeg nå klarer å se det som det var. Jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg nå, etter 15 år, har fått nok innsikt til å skjønne at det er ikke broren min sitt liv jeg skal leve, men mitt eget! Jeg er glad for at jeg nå virkelig ser at det var dumsnill jeg var.

Det handler ikke om at jeg straffer meg selv med at jeg innser dette ? jeg hjalp ikke broren min, eller meg selv, til et bedre liv.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg