Ingen fest uten rus - drikker du ikke = festbrems!

Jeg er invitert på fest og gleder meg - det er kjempegøy! Treffe masse folk og bare kose meg ... 

Drikker du ikke? Er det noe galt ??

Helt til jeg kommer på at jeg ikke har lyst til å drikke alkohol. Akkurat det er ikke et problem for meg, men det er ALLTID et problem for enkelte andre. Det fører faktisk til at jeg av og til drikker de gangene jeg egentlig ikke vil ... Bare for å slippe maset: «hvorfor drikker du ikke? er du gravid?

Jeg må liksom være gravid hvis jeg ikke drikker ... Må jeg virkelig ha en grunn for å ikke drikke alkohol, annet enn at jeg ikke har lyst til å drikke?

Gleden over å være invitert på fest går over til at jeg gruer meg, for jeg vet hva som kommer ... drikkepress og masse oppmerksomhet på meg fordi jeg velger å kose meg og ha det gøy på fest uten alkohol. Det ender som regel med at det ikke er så gøy og at jeg føler meg som en festbrems ...

Det høres ut som jeg er 18 år! Sannheten er at jeg er 40 år, det er voksne mennesker som driver med dette drikkepresset! Hvorfor er det så viktig at man må drikke, - bli rusa eller vær en festbrems?!

Jeg blir GAL ... seriøst! Hvorfor må jeg drikke og hvis jeg drikker hvorfor må jeg drikke så mye og så fort? Jeg har gjort det i mange år, men nå har jeg fått nok av å drikke for mye, bli for full, gjøre utrolig dumme ting som jeg angrer på ...

Jeg har en ungdomstid med heftig alkoholkonsum bak meg og jeg mener selv at jeg har hatt en problematisk alkoholbruk. Jeg ble alltid for full, gjorde alltid noe dumt, gikk alltid langt over grensen og hadde alltid black outs.

Dette førte igjen til at jeg skammet meg i ukesvis etterpå, det påvirket dagliglivet så mye at jeg i mange år har tenkt at jeg burde slutte å drikke når jeg ikke klarer å beholde kontrollen. 

Men de rundt meg trøstet, jo kom igjen bli med på fest, alle har gjort noe dumt i fylla- ikke tenk mer på det. 

De siste årene har jeg forandret mitt alkoholforbruk. Jeg har jeg kommet til det punktet at jeg faktisk ikke kan stå for den jeg blir når jeg er rusa, derfor velger jeg det vekk. Jeg kan godt drikke en cider eller to, men jeg drikker ikke så jeg blir rusa. Jeg liker det faktisk ikke, liker heller ikke den jeg blir. Det er ikke meg! 

Jeg er ferdig med det, jeg vil selv velge om jeg vil kose meg med eller uten alkohol ... det har faktisk ingen andre noe med!

Hvis du konsentrerer deg om hva du drikker så skal jeg ta ansvar for hva jeg drikker og ikke!

 

 

Fake it till you make it!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

Jeg blir så lei meg når jeg hører at det ikke finnes håp, når både rusmisbrukeren og de nærmeste har mistet all tro på at den rusavhengige noen gang kan bli frisk igjen. Alle blir ikke friske, mange dør ... - men jeg vil så gjerne at vi skal håpe og tro - til siste slutt. Samtidig skjønner jeg følelsen av at det ikke er noen vei tilbake, til livet og rusfrihet. Noen ganger er det sånn det er.

Jeg har stor tro på tankens kraft og mener at håp er med på å bedre sjansen for at man kan bli rusfri. Hvis vi rundt mister håpet er det ikke mye igjen, for hvis vi er borte, hvem og hva er igjen da? ...

Jeg tror at vi som er nærmest til slutt ikke orker håpe og tro på en bedre hverdag, som pårørende og for den rusavhengige. Vi avskriver muligheten og håpet for å slippe å bli skuffet flere ganger. Vi beskytter oss selv. Men jeg tror ikke vi får det noe bedre ved å gjøre dette.

Jeg har ALLTID sagt at så lenge det er pust er det håp, jeg har sagt det til meg selv også i de periodene hvor jeg ikke trodde på det. Det er litt sånn; FAKE IT TILL YOY MAKE IT! Hvis du tror det går bra til slutt, så tror jeg vi får det bedre her og nå - uansett hvordan det til slutt ender ...

 

Bare husk at; - Så lenge det er pust er det håp!

Bruken av rusmidler går kun utover brukeren!


Tegnet av Caroline Almås Nlsen

Det går nesten ikke an å komme lenger vekk fra sannheten enn dette! Er det virkelig opp til deg, brukeren, og bestemme hvor mye jeg skal tåle av ditt bruk og konsekvensene av dette?

Det første jeg tenker er at den som uttaler noe slikt ikke har noen som misbruker rus i nær omkrets. Alle andre vil vel kunne si at det går ut over de, når noen av deres nære har et problematisk bruk eller et rusproblem.

Det er trist å lese at oppegående mennesker uttaler dette! Jeg mener bruken går mer ut over de rundt enn bruker selv! Brukeren ruser seg vekk fra vonde følelser, ansvar ... mens vi som står rundt blir tvungen til å kjenne på de følelsene, vi ruser de ikke vekk ... Ofte er det vi nærmeste rundt som får kjenne på konsekvensene, brukeren var kanskje så rusa at h*n ikke husker noe likevel.

Derfor mener jeg bruken går mer ut over meg en den som ruser seg.

Jeg kan dra den enda lenger med å referere til forrige ukes avis hvor det sto at dobbelt så mange blir tatt for ruskjøring, jeg vet ikke hvor mange som ender i ulykker som går ut over andre ... men regner med det er en del.

Så til du som mener bruken kun går ut over brukeren: Jeg skulle ønske det var så enkelt, men NEI, dessverre er det ikke slik! Bruken går ut over mange andre, både nære og tilfeldig personer.

Folkens - gled dere sammen med meg!!!


Tegnet av Caroline Almås Nilsen
 

Håper det går bra med han fremover også da ... det er jo mange som begynner og ruse seg igjen ...

Det er en merkelig reaksjon, som jeg ikke skjønner helt ... Jeg forteller hvor glad og lykkelig jeg er over at jeg har fått broren min tilbake, rusfri! Jeg VIL IKKE bli minnet på at jeg burde bekymre meg for om han kommer til å ruse seg igjen. Jeg VELGER å glede meg over hvordan alt er nå og TRO at han kommer til å holde seg rusfri. Skulle noe annet skje velger jeg å forholde meg til det da, ikke bekymre meg for det nå. Jeg har brukt nok tid på redsel og bekymring, så hvorfor oppfordre meg til det?

Gled dere sammen med meg! Hvem hjelper det om dere forteller meg om alle de som ikke klarer det? Jeg vet jo at man aldri kan være sikker, men sikker er vi ikke på noen ting. Det er akkurat som at jeg kan ikke gå og være livredd for at noen jeg er glad i skal dø, selv om det har skjedd og kommer til å skje igjen ...

Jeg velger å leve her og nå, og forholde meg til hvordan det er akkurat nå!

Når jeg forteller at broren min har vært rusfri i 2 år så trenger jeg ikke at dere er bekymret for om han klarer det ... jeg vil bare at dere skal glede dere med meg ... ikke minne meg på at jeg burde bekymre meg for om det kommer til å gå bra. Det tenker jeg nok på, uten påminning! Jeg har jo øvd og øver fremdeles på ikke å bekymre meg! Ingen av oss burde bekymre oss for det som kan skje, men vi burde heller lever her og nå! Glede oss i øyeblikket!

Så min oppfordring til deg er: Neste gang noen forteller deg noe bra, gled deg med dem, ikke dra frem ting som kan skje ... men forhold deg til situasjonen som den er her og nå!

Søsken som pårørende til rusavhengige



Jeg ønsker å sette fokus på søsken som pårørende og har derfor kontaktet ulike instanser for å høre om de har noen oversikt over hvor mange søsken man regner med er pårørende til rus- og avhengighet. Jeg kontaktet blant annet disse:

  1. Borgestadklinikken
  2. BarnsBeste sshf
  3. Pårørendesenteret
  4. LPP
  5. LMS
  6. Helsenorge.no
  7. Helsedirektoratet
  8. Folkehelseinstituttet
  9. NAPHA
  10. Phoenix Haga
  11. Bufdir oppvekst (Facebook)
  12. Actis- Rusfeltets samarbeidsorgan (Facebook)
  13. Barn av rusmisbrukere www.barweb.no
  14. Pårørendealliansen
  15. Korus
  16. www.hjelp-parorende.no

 

Ikke noe galt å si om noen av disse instansene/organisasjonene men de hadde ikke noe svar til meg. Ingen kunne gi meg noe svar. Det eneste jeg vet sikkerter at søsken nå er nevnt i en setning i den nye pårørendeveilederen. Det er da et skritt i riktig retning. Men er det godt nok ... Etter å ha kontaktet alle disse organisasjonene og instansene har jeg fått et enda større ønske om å få frem søskenperspektivet.

Det er for lite fokus på søsken, men vi er her og vi er mange. Vi vil bli sett og hørt!

Blir søsken regnet med i det hele tatt?

Min erfaring er at vi er glemt av alle, både foreldrene og hjelpeapparatet.

Når det arrangeres hjelp til pårørende er barn i fokus, men det er barn til foreldre som er rusavhengige - de barna som «bare» er søsken blir ikke regnet med ... Alle snakker om hvor viktig det er at vi tar vare på barna, men de glemmer at mange søsken er disse barna!

Som søster til en rusavhengig har jeg kjent på stor sorg over tapet av min bror, som jeg mistet til rusen i mange år. Samtidig har jeg kjent på en stor sorg i forhold til mine foreldre som jeg også mistet til han, broren min.

Det er smertefullt å være så nær noen, med alle de problemene det innebærer, men samtidig ikke bli regnet med, ikke få hjelp, bli sett og hørt. Jeg har hele tiden tenkt at det er mye verre for en mamma og pappa ... er det egentlig det? Jeg vet ikke, men en ting er helt sikkert det er en veldig krevende livssituasjon for alle som er involvert i den.

Jeg har også kjent på et enormt ansvar for å klare meg selv, bli noe, mestre livet ... Jeg har hatt skyhøye forventninger til meg selv. Det er slitsomt og aldri kjenne seg god nok.

Så jeg vil bare si til alle søsken der ute; Du er god nok! Ta din plass, du er verdt det og du er viktig nok - det er din tur nå!

Selvfølgelig kan pårørende forandre rusnorge!



 

Påstanden min vil sikkert provosere noen, men jeg mener det!

Pårørende kan forandre rusnorge, men da må de begynne med å forandre seg selv. Jeg mener at vi alle har valg i livet, mange ting spiller inn på hvilke valg vi tar, hvilket liv vi velger å leve.

Pårørende må bruke en annen innfallsvinkel enn å skylde på alle andre, systemet som ikke fungerer, behandlingene som ikke finnes osv osv. Når den rusavhengige er på det stadiet at det er alle andre sin skyld, sier det oss noe om hvor motiverte de er for endring. Det sier ikke noe om hvem som er ansvarlig for deres problem. Det samme gjelder for pårørende. Jeg mener ikke det er de pårørende sin skyld at noen er rusavhengige ... men jeg mener også at vi ikke kan skylde på systemet, rusnorge, behandlingskøene osv.

Pårørende må bidra ved å være annerledes enn det som ser ut til å være "normalen" i dagens samfunn. Vi skylder på et elendig behandlingssystem, for lange køer og ikke nok kompetanse innen rusfeltet.

Min påstand er at vi skremmer fagfolkene med denne holdningen. Vi skal jo spille på lag med fagpersonene, systemet og behandlingssystemet - skal vi ikke? Vi har det samme målet, vi ønsker å hjelpe den rusavhengige - det ønsker de også! Da kan ikke vi som pårørende legge skylden på alle andre, fagfolkene har heller ikke den berømmelige tryllestaven som fikser problemet - de hjelper og støtter på veien, men problemet forsvinner ikke bare av behandling - vedkommende har en vanvittig stor jobb å gjøre selv.

Min erfaring er ikke at systemet, fagfolkene eller andre har sviktet, det har handlet om motivasjon og egeninnsatsen - for når alt kommer til alt er det den som er avgjørende for hvilket liv vi får!

 

Gi de pårørende kunnskap (=makt) til å ta tilbake livet sitt!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

 

Jeg har en bror som har vært rusavhengig i 15 år. Det tar på å leve i så mange år med kroppen i alarmberedskap. Først etter 15 år gikk jeg på kurs. Pårørendekurs på ARA (Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling): Gjør deg fri fra andres misbruk (Livsmestring). Dette er et Raskere tilbake tiltak hvor man må ha henvisning fra lege. Kurset er utarbeidet for nære pårørende til rusmisbrukere. Pårørende som har problemer med å fungere i hverdagen på en slik måte at det forstyrrer deres livskvalitet i så stor grad at mange er sykmeldte, eller står i fare for å bli det.

I løpet av alle disse årene har jeg etterhvert tilegnet meg en del kunnskap om avhengighet og medavhengighet. Jeg har tatt fag på universitetet innen rus- og avhengighet. I tillegg har jeg hatt en jobb der jeg har jobbet med mennesker med utfordringer i forhold til rus og psykiske lidelser. Men før jeg tilegnet meg nok kunnskap levde jeg som medavhengig i mange år. Jeg kjørte meg selv totalt i grøfta og lever i dag med mange usunne reaksjonsmønstre som jeg gjerne skulle vært foruten. De lagde mye unødvendige konflikter og ekstrabelastning i min hverdag.

Når jeg satt i «kursgruppen» og traff andre mennesker med samme utfordringer kjente jeg at det gav meg en styrke bare det å vite at jeg ikke var alene ? det er noen som kan sette seg inn i min situasjon og skjønne hvordan jeg har det, hva jeg sliter med. Bekrefte mine tanker og følelser.

Min bror har vært rusavhengig i 15 år! Tenk om jeg kunne fått dette kurset for 12 år siden. Tenk om jeg kunne ha fått den hjelpen da. Livet mitt hadde vært helt annerledes! Jeg kjenner at jeg er litt misunnelig på dem som er på dette kurset. Deres kjære har akkurat begynt sin «ruskarriere». Jeg skulle gitt mye for å ha fått denne kunnskapen for alle disse årene siden. Samtidig er jeg veldig glad for at de får denne støtten og hjelpen så fort. Det er litt av en reise de skal ut på? En reise jeg ikke unner min verste fiende. Rusen kidnapper hjernen. Rusen kidnappet broren min - jeg har en bror som lever, men jeg har mistet han ? noen ganger har jeg ønsket han var død. Da hadde jeg fått fred, sluppet å være redd og hele tiden bekymret meg for hva som skal skje.

Nå etter alle disse årene har jeg lært at jeg må sette grenser for meg selv. Jeg skal også ha et liv ? et liv jeg skal orke å leve. Jeg begynner å bli kvitt min medavhengighet. Jeg har sluttet å ta så mye ansvar og begynner å se det store bildet. Jeg kan ikke leve livet til broren min ? han må ta ansvar for seg selv. Jeg må ta ansvar for mitt eget liv! Kunnskap og delte erfaringer er det som har gjort at jeg har kommet dit. Medavhengige trenger kunnskap for å klare å bli «friske». Hvis man tenker at det er 7 nære familiemedlemmer rundt en rusavhengig er det mange som sliter - mange som trenger et tilbud om hjelp. 

Man blir ikke kvitt problemene før noen blir rusfrie eller dør. Da er det viktig å lære seg å leve med utfordringen. Jeg har lært meg dette gjennom lang erfaring, men med kunnskap kunne jeg lært det mye tidligere. Budskapet er å se de pårørende og gi dem kunnskap (=makt) til å ta tilbake livet sitt og leve. Kunnskap gir den tryggheten man trenger til å klare å sette grenser, som igjen kan føre til at den rusavhengige innser sitt eget problem og søker hjelp for sin sykdom.

Det er den rusavhengige sin skyld at pårørende må sette grenser, ingen andre kan ta "skylda" for det!



Du trenger ikke lukke døra for den rusavhengige for å ta tilbake livet ditt! Men du må øve på å leve ditt eget liv og da må man lage noen grenser for hva som er greit og ikke. Det er til slutt og rest ikke de pårørende som tar et valg, det er den rusavhengige - som velger rusen fremfor behandling (og sin egen familie) ... Rusavhengige som velger behandling velger samtidig livet, venner, familie og alt som følger med. Men når den rusavhengige har tatt valget om å bli rusfri og gå i behandling, da starter også den største jobben, det å opparbeide seg tillit igjen - tillitt er ikke noe man bare fortjener men noe man må jobbe med over lang tid!

Mitt største ønske var at broren min skulle få et godt liv, for hans del, men også for resten av familien sin skyld. Det er vel derfor mye av mitt liv har gått til å prøve å hjelpe han, prøve å få han til å skjønne at han trenger hjelp til å slutte og ruse seg! I 15 år prøvde jeg på dette, men det som hjalp var å ikke hjelpe han ... 

Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. Og når vi krevde at han tok ansvar for sitt eget liv da gjorde han det!

Det er vanskelig å vite når nok er nok og dette er også veldig forskjellig fra person til person. Det er så mange følelser involvert at det blir umulig å skille mellom hva man bør gjør og ikke gjør ... følelsene styrer! For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!

Jeg valgte han ikke bort, men jeg valgte å leve mitt liv fremfor hans!

 

Lær å lev med det, så godt du kan!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

 

Den siste tiden har jeg meldt meg inn i to ulike grupper for pårørende på Facebook. Jeg måtte melde meg ut igjen ... Det er rart hva som skjer i de gruppene. Jeg synes det minner litt om noe som er typisk for rusavhengige - at alle andre (det offentlige) har skylden for at ingenting fungerer! Det er ikke sannheten, det finnes faktisk bra rusbehandling i Norge. Jeg sier ikke at det alltid fungerer som det skal, for det gjør det langt derifra - men noe fungerer. Det er litt sånn at det du legger i det er det du får igjen. 

I disse gruppene på Facebook blir man blir oppfordret til å komme med innspill på egne erfaringer, for så og bli «slaktet» ser det ut til. Jeg tenker det er viktig at jeg kommer med innspill til hva jeg har gjort for å få et bedre liv, samtidig som jeg lever med påkjenningen det er å være pårørende. Jeg kan ikke forandre andre enn meg selv - da må jeg gjøre endringer som kan gjøre mitt liv godt!

Jeg har delt noen av mine blogginnlegg i disse gruppene og fått litt pepper tilbake, på ulike ting ... det ene er at det visstnok er for drøyt å ønske noen død. Dette gikk faktisk inn på meg og jeg måtte finne ut hvorfor ...

Mi yngste datter kom meg til unnsetning; mamma det er kanskje det du har tenkt selv og når noen andre mente det så ble det på en måte sant. JA, ho traff spikeren på hodet. Jeg har tenkt at det er å gå over streken og ønske noen død, samtidig er det følelser jeg har hatt ... og jeg valgte å være ærlig på det! Men denne dagen angret jeg på min ærlighet. Det gjorde vondt å forholde meg til at andre dømte meg for mine følelser.

Jeg vil bare minne alle på at vi er alle forskjellige, vi har alle ulike historier, opplevelser og følelser - ingen har fasitsvaret for deg - jeg har kun mitt svar for meg. Jeg ønsker å formidle til andre hva som har hjulpet for meg og min situasjon, samtidig respekterer jeg at andre velger noe annet enn meg.



 

Skaper det ubotelige arr når de nærmeste lukker døra for den rusavhengige?



Dette blogg innlegget kom til etter en kommentar på Facebook og vedkommende sier at det skaper ubotelige arr for den rusavhengige om de pårørende lukker døra. Jeg er en slik pårørende og kan jo komme med en motpåstand at rusmisbrukere påfører de pårørende ubotelige arr. Jeg lurer også på hvorfor skal ikke jeg som pårørende først og fremst ta vare på meg selv og mitt liv, hvorfor skal mitt liv handle om rusmisbrukeren, hvorfor skal jeg gå til bunns sammen med rusmisbrukeren?

Samtidig er det kanskje på sin plass at vi definerer hva «lukke døra» betyr eller betydde for meg og min familie ? det var ikke å kutte alle bånd og late som min bror ikke eksisterte lenger. For meg handlet det om å sette grenser og stille krav. Jeg sluttet å være en muliggjører ? noe mange pårørende er, og det er ikke sludder og vås ?

Ingen tilbud vil kunne hjelpe pårørende om de ikke klarer å sette grenser for seg selv og ta vare på seg selv. På samme måte på de rusavhengige søke/få hjelp for sin egen del. Pårørende «slår ikke hånden av» den som er rusavhengig, men setter grenser og stiller krav. Min påstand er at det faktisk ikke er familien som kutter ut den rusavhengige, det er den rusavhengige som «velger» rusen framfor familien!

Grunnen til at jeg ønsket broren min død var fordi han var ikke der, jeg hadde allerede mistet han til rusen. Det var tortur å se på det livet han hadde, det kan ikke beskrives med ord ? Du tror det var verre for broren min å høre at jeg sa det, enn det var for meg å føle det og si det ? jeg tror du tar feil!

Jeg håper det aldri blir slutt på at pårørende får hjelp til å frita seg ansvaret og legge det der det hører hjemme, hos rusmisbrukeren! Ingen kan gjøre noe for en rusavhengig om han ikke tar ansvar. Det man legger i det vil avgjør hva man får ut av det!

Det er forskjell på å være søster og mamma!

 

Dagens gjesteblogger er min flotte mamma, Kari Flaten, hun er sertifisert Leadership By Heart Coach. I tillegg har hun mange års erfaring i å jobbe med mennesker som har opplevd traumer. - du kan lese mer om det her.

Det er forskjell på å være søster eller mamma til en rusavhengig, selv om mange av følelsene er de samme ... Kanskje det er lettere for søsken og sette grenser? ...

 

Mitt elskede barn

Jeg setter veldig pris på den hjelp jeg som pårørende har fått ved å delta på familiehelgene ved Phoenix Haga.
Jeg har fått gå i min personlige prosess og jobbet meg i stor grad ut av medavhengigheten.
Mitt liv handler om meg nå. Det har vært en berg og dalbane følelsesmessig og jeg har prøvd så godt jeg kan å stå i det,
fordi jeg visste at dette må jeg gjennom om jeg vil ha livet mitt tilbake. Det har vært mye snørr og tårer, sinne , sorg og glede.
Jeg kjenner meg så mye lettere og gladere i hverdagen.
 
Det jeg har kjent på  en stund nå er sorg. Først skjønte jeg ikke hvorfor.
Jeg har mista og følt mye sorg tidligere men skjønte at det ikke handla om det.
Så gikk det opp for meg at det handla om det å miste barnet mitt. Miste han til rusen. Litt etter litt forsvant han.
Det løsna litt når jeg skjønte hva det handla om og da handla det også om å miste meg selv, mer og mer.
Den sorgen må jeg bare sørge. Jeg har fått sønnen min tilbake men får aldri tilbake de 15 åra som han var i rus. barnet, ungdomstiden hans.
Det er en voksen mann jeg kjenner nå og han er tilbake hos oss, familien sin. Det er jeg veldig taknemlig for. Haga var det han trengte.
Så er det sorgen over meg selv, 15 år med redsel, bekymring, alltid ha tankene hos min sønn.
All energi gikk til han, på bekostning av søstrene hans, resten av familien og meg selv.
Nå er det snart 2 år siden jeg begynte å ta det på alvor og jobbe med meg selv. gjennom samtaler, coaching, familiehelgene på Haga.
Disse 2 siste årene har min hovedoppgave vært å gå i dypet i meg selv, gå inn i prosessene og gi meg selv det jeg har trengt for å komme videre og leve MITT liv.
Der jeg er nå trives jeg. Jeg trives med meg selv og hverdagen min og fortsetter å gå for mål og det jeg drømmer om.
 
Mvh
Kari
 

Når blir medavhengighet et problem?



Når blir omsorg medavhengighet?

Det er ikke lett å vite. Men all omsorg og kjærlighet er vel i utgangspunktet bra, eller er det? Kan det være skadelig og hvor går grensen for hva som er god omsorg og hva som er negativt? Jeg tenker at grensen for hva som er god omsorg og hva som er medavhengighet er vanskelig å se. Men om jeg yter omsorg og hjelp til andre på bekostning av meg selv, da er det ikke god omsorg lenger!

Midt i berg- og dalbanen av følelser, desperasjon og kaos så skal jeg liksom klare å sette en grense for hva som er bra omsorg og hva som er negativ omsorg. Kan jeg klare det alene, ser jeg det tydelig selv - hva med alle disse følelsene som er i veien og styrer meg ..

Følg hjertet, følg magefølelsen - men hva om det er så kaos av følelser at man ikke kjenner noe - man bare handler, for det handler tross alt om liv eller død!

Alle rådene som gis: gjør det, ikke gjør det osv. Hvem gir disse rådene og hva betyr de egentlig, på hvilket grunnlag gies de? Jeg skjønner at de var velmente, men de stresset meg. Jeg trengte ro og konkrete ting jeg faktisk kunne gjøre noe med og så trengte jeg styrke til å ikke bruke energi på det jeg ikke kunne gjøre noe med.

Jeg trengte råd og veiledning, jeg trengte bekreftelse på at det var ok å tenke på meg selv - ta hensyn til Merete. Det gjorde vondt, men kunne jeg klare å gi god omsorg til andre om jeg ikke kunne ta vare på meg selv? Jeg tror ikke det, ikke i lengden hvert fall.

Jeg gledet meg til å se "Petter uteligger: de pårørende".


Tegnet av Caroline Almås Nilsen
 

Jeg gledet meg til å se Petter uteligger: de pårørende. Endelig fokus på de pårørende.  Jeg ble skuffet og satt igjen med en følelse av at det, som vanlig, handlet om rusmisbrukeren og IKKE de pårørende. Et eksempel på dette er når foreldrene rykker ut til sin datter, midt på natten - selv om de skal på jobb dagen etter. Da ender hele scenen med at Petter blir med dattera ut på tur, mens foreldrene kjører hjem. Jeg tenkte med en gang at da slapp hvert fall foreldrene å bekymre seg for henne, Petter er jo der. Men jeg ønsket at Petter skulle følge foreldrene, så vi kunne få et bedre innblikk i deres kamp.

Jeg har selv kjent det på kroppen, hvordan det er og ikke få sove pga bekymring og satt derfor og tenkte, lurer på hvor mye klokka er- de får ikke mye søvn før de skal opp igjen på jobb og late som ingenting, hvor lang tid tar det før de får sove igjen etter denne opplevelsen ?

Dokumentarserien viser livet til rusmisbrukeren med en liten bit av de pårørendes opplevelser av det hele ... Jeg skulle ønske de kunne legge hovedvekten på hva som egentlig skjer med de pårørende. Hvilket liv er det de pårørende egentlig lever, når de legger vekk alle sine ting for å være klar til å rykke ut når som helst.

Vi fikk et lite innblikk i hvilket liv disse foreldrene har, for eksempel sa de at de aldri planla aldri noe, den ene var alltid igjen hjemme ? Da begynte jeg å tenke igjen: Har de flere barn? Får de tid eller har de overskudd til å være sammen med dem noen gang. Hvor lenge klarer de å leve som dette, før de bli syke selv?

Serien viste meg sånn jeg mener samfunnet ser på oss pårørende til rusmisbrukere - usynlige og mange av oss trenger behandling og hjelp for å klare å leve vårt liv.  Jeg skulle ønske Petter hadde fulgt de pårørende tett og satt de i fokus, ikke rusmisbrukeren!

Hvilken hjelp trenger en pårørende som er medavhengig?

 



Det første som må skje er at du som pårørende må innrømme at du er medavhengig, det er for så vidt den enkle delen. Utfordringen kom når jeg måtte erkjenne hva jeg faktisk gjorde på grunn av medavhengigheten. Som jeg frem til da hadde unnskyldt med mine følelser; jeg er jo så glad i han ?

Jeg blir provosert når jeg hører at jeg er så glad i han at jeg kunne aldri lukket døra. Betyr det at jeg ikke er glad nok i broren min da, siden jeg lukket den døra? Jeg mener at jeg er like glad i broren min som andre, selv om jeg satte grenser. Jeg gjorde det fordi jeg klarte å erkjenne og godta at mine handlinger var styrt av min medavhengighet og ikke kjærlighet. For hvem vil vel være med på å hjelpe til at de kan ruse seg enda mer og lenger?

Jeg dømmer ingen for å ikke lukke døra eller sette grenser som jeg gjorde, men jeg skulle ønske at de som velger å ikke sette grenser kunne se det på en litt annen måte, ikke skylde på at de er sååååå glad i den rusavhengige. Det er vi jo alle sammen! De er jo barna våre, broren, kona, mannen, nevøen, naboen osv.

Jeg tenker at pårørende trenger støtte til å velge en annen måte å hjelpe den rusavhengige på, som ikke legger til rette for at han kan ruse seg på første klasse. For det er nemlig det som oftest skjer om ikke de nærmeste setter grenser. Jeg kan jo hjelpe broren min, selv om jeg setter grenser.

Den viktigste hjelpen en medavhengig kan få er å høre andres erfaringer som medavhengig. Hva denne tilstanden har fått oss til å gjøre. Når jeg sitter og hører på andres erfaringer, så ser jeg ting litt utenfor, uten de følelsene jeg har for mine nærmeste, og litt etter litt skjønner jeg hva medavhengigheten min får meg til å gjøre.

De pårørende som aldri får hjelp, vil ha vanskelig for å se dette klart. Det klarte hvert fall ikke jeg alene og uten hjelp.

Pårørende til en rusavhengig - når omsorg løper løpsk!

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

Jeg mener medavhengighet kan defineres med at et menneske har latt et annet menneskes oppførsel og levemåte styre ens liv og dermed gjort den avhengiges problem til eget. Med den konsekvens at ens eget liv kontrolleres av den rusavhengige, samtidig som man også vil ha kontroll på den rusavhengige. At man gir fra seg styringen på eget liv kan føre til sykdom. Min erfaring er at medavhengige tilrettelegger livet til en misbruker gjennom misforstått omsorg slik at misbrukeren kan «ruse seg på første klasse».  Jeg vil også se litt på hvordan det påvirker livet å være pårørende, både når det gjelder følelser, fysiske og psykiske konsekvenser.

Broren min ringer, han er syk og trenger en plass å bo noen dager. Jeg kjører for å hente han. Han skal få lov til å bo hos meg, men han må love og ikke ruse seg i huset - jeg har tross alt to små barn. Jeg vet jo innerst inne at han kommer til og ruse seg likevel, men jeg orker ikke forholde meg til det nå. For hvis ingen hjelper han hva skjer med han da? Han kommer gående, jeg blir sjokkert og veldig lei meg når jeg ser han. Radmager, øynene er innhule og han hoster mye. Han ligger rett ut på sofaen hele tiden, orker ingenting. Den første dagen får jeg i han to-tre spiseskjeer med tomatsuppe. Dør han nå, eller kommer han til å klare seg? Etter noen dager med mat blir han bedre og jeg tenker; han dør ikke nå, ikke enda - han klarte det denne gangen også. Etter en stund finner jeg brukerutstyr på badet, blir redd igjen - tenk om ungene mine hadde fått tak i noe og blitt syke, skadet ? Hva skal jeg gjør?

Jeg har levd i et rushelvete i 15 år, et helvete jeg har hatt null kontroll over. Jeg har vært redd for døden, og har ønsket døden komme. Jeg har faktisk ønsket min rusavhengige bror død. Så vondt og vanskelig har det vært å måtte forholde seg til de konsekvensene han har utsatt oss for. Avhengighet og rusproblemer angår ikke bare personen som bruker dette, men hele familien. Fysiske symptomer relatert til stress, hodepine, mageproblemer ol er gjengangere hos pårørende (Prop. 15S (2016-2020), s. 17). Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk. Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visste jeg hadde rusavhengige i nær familie. Hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kunne jo ikke være så ille? Eller kan det kanskje det likevel? Den innvirkningen rusmiddelproblemer har på familien, er ofte meget stor og påvirker alle fasetter i et menneskes liv ? fysisk og psykisk helse, arbeid, økonomi, relasjoner og sosialt liv (Lossius,2015, s.400). I tillegg til belastningen det er å «miste» noen til rusen, lever vi også med fordommene fra samfunnet. Jeg opplevde å ikke bli tatt på alvor. Synet på rusmisbrukere som ikke-verdige trengende forsterkes av medias fremstilling av en rusmisbruker, at de er, manipulerende, ljuger og er kriminelle (Askheim, 2009, s 5). Min erfaring er at fagfolkene har tilnærmet likt syn på pårørende til en rusmisbruker, de er på en måte ikke-verdige de også, og blir ofte sett på som en byrde heller enn en ressurs.

Samfunnet har en tvetydighet til rusmidler. På den ene siden øker tilgjengeligheten til alkohol og på en andre siden jobber man aktivt med å redusere folks rusmiddelmisbruk. Grenseoppgangene til hva samfunnet aksepterer er ikke tydelig. Rusmiddelbruk er på den ene siden akseptert til en viss grad, samtidig som man fordømmer de som utvikler et avhengighetsproblem. Denne kulturen opprettholder tabuet med forakt som igjen kan føre til skam, stigmatisering og isolasjon (Søftestad & Aschjem, 2016, s16).

Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige. Som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene kan være vanskelig å bli kvitt. Det vil ofte være utfordringer knyttet til stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av å ikke være god nok. Årsakene til at disse plagene blir i liten grad oppdaget og utforsket av helsepersonell kan være at helsepersonell mangler grunnleggende teoretisk kunnskap om implikasjonene av å være pårørende til mennesker med alvorlige rusproblemer (Lossius, 2015, s400). I følge helsepersonelloven § 10 a, har helsepersonell plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende. Denne loven skal sikre at barn blir fanget opp tidlig, noe som vil kunne forebygge problemer. Voksne generelt og fagpersoner spesielt har et stort forbedringspotensiale når det gjelder å oppdage signaler på at barn ikke har det godt, og på å ta initiativ til å finne ut hva signalene betyr (Søftestad, & Aschjem, 2016, s 109).  Loven fremhever det som viktig å ivareta medavhengige barn. Jeg mener viktigheten om konsekvensene rundt denne problematikken burde ligget lengre fremme i bevisstheten hos helsepersonell, også når den medavhengige er voksen eller har blitt voksen.

Broren min har nå blitt rusfri etter langtidsbehandling, og har vært det i ca 1,5 år. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet. Den går ikke bare over av seg selv. Når den rusavhengige er rusfri får man en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen. Klarer han det eller tenk om han sprekker. Det er viktig at pårørende får behandling og hjelp, uavhengig av om den som har et rusproblem er til behandling. Kanskje er det de pårørende til en aktiv rusmisbruker som trenger behandlingen mest, ikke de som har den rusavhengige i behandling. Det er viktig at behandlingstilbudene åpner opp for at familiemedlemmer til rusavhengige kan få hjelp til egne problemer, uavhengig av den rusavhengige (Lossius, 2015, s 415).

Det er viktig å anerkjenne de pårørende som en ressurs, både i forhold til brukeren og for helse- og omsorgstjenestene (Prop. 15S (2016-2020, s 46). Jeg skulle ønske virkeligheten var nær slik som opptrappingsplanen skriver det så fint. Tenk om flere fagfolk kunne se, skjønne og anerkjenne den belastningen det å være pårørende til en rusavhengig er. At de kan forstå alle ressursene (og kreftene) vi bruker på og hjelpe dem. Våre krefter tar også slutt og vi trenger også hjelp og behandling! Vi blir ikke friske selv om den rusavhengige blir rusfri, men trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet. Ofte skal det ikke så mye til for at situasjonen skal bli bedre. I noen tilfeller kan undervisning/informasjon være nok til at man får krefter til å klare å stå i situasjonen.

Jeg har ofte tenkt at det går ikke an å være så dumsnill at man hjelper rusavhengige til å ruse seg, eller at man er med og tilrettelegger for kriminalitet o.l. Da jeg så hvordan andre familier håndterte medavhengigheten ble jeg mange ganger helt oppgitt. Hvordan kan de gjøre dette? Skjønner de ikke at de ikke er snille, men dumsnille? Ser de virkelig ikke hva de gjør? Dette fikk meg til å tenke på om jeg var dumsnill. Alle de andre var jo så dumsnille, de ble manipulert, brukt og utnyttet og trodde bare de var snille, men ikke jeg, jeg visste bedre enn det! Og konkluderte med at nei, jeg er beinhard i mine krav til broren min og har kompetanse innen rusfeltet så han lurer ikke meg! Den levde jeg på en stund, ganske mange år faktisk, helt til jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg har vært dumsnill, mange ganger.

Du ringte og lurte på om jeg kunne hente deg og kjøre deg hjem. Jeg slapp det jeg hadde i hendene for å kjøre deg. Jeg ble jo så glad når jeg visste hvor jeg hadde deg og at du hadde det bra! Du sa vi måtte ta en liten omvei for du måtte bare levere noe. Jeg stoppet bilen utenfor et hus og så at du la noe i postkassa - da skjønte jeg det. Her sitter jeg i bilen med broren min og hjelper han og deale dop!

Jeg skulle bare være snill mot broren min, men satt igjen med en skikkelig uggen følelse av hvor dum jeg hadde vært. Samtidig var det kanskje ikke så ille, jeg fikk han hvert fall hjem og da visste jeg jo hvor han var. Bagatellisering og bortforklaringer, en strategi som gjorde at dette klarte jeg og fortsette med i mange år, beskyttet meg mot smerten og mot å måtte ta ansvaret for handlingene mine (Søftestad & Aschjem 2016, s109).

Jeg hjalp min bror med mat, kjøring, møter på NAV ol. Fordi jeg så at han ikke klarte det selv. Han hadde nok med å takle livet. Så hva hjalp jeg ham egentlig med? Når han ikke trengte bruke sin energi på å gjøre disse tingene selv kunne han vie all sin energi til rusen. Han trengte ikke forholde seg til at rusproblemet gjorde at han ikke mestret hverdagen, for den ordnet jeg for ham. Uansett hva jeg gjorde så hjalp det ikke til at han ruset seg mindre. Var dette da hjelp, og hjelp til hva? Jeg ville at han skulle bli rusfri og leve, ikke at han skulle fortsette å ødelegge livet sitt med rusen. Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at jeg var dumsnill. Det var omsorg som løp løpsk. Han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. 

Hvor går grensen i forhold til å hjelpe et familiemedlem i en krise og hvor langt skal man strekke seg? Jeg synes vi skal stille opp for familien og være en støtte i vanskelige tider, men vi skal ikke ta over ansvaret for andres liv, det kan vi ikke gjøre. Jeg strakk meg langt, lenger enn jeg burde i mange år. Det gikk ut over min familie og min livskvalitet. Store deler av døgnet brukte jeg på å bekymre meg for han fordi jeg følte han var mitt ansvar. Men han måtte ta ansvar for sitt eget liv og jeg for mitt. Først da fikk vi et likeverdig forhold, hvor søskenkjærlighet er ekte og gode følelser!

Det verste med hele situasjonen i forhold til en rusavhengig er at man er så maktesløs. Det er en forferdelig frustrerende situasjon og jeg vil jo bare hjelpe. Jeg er så ufattelig glad i broren min og vil så gjerne at han skal leve et liv som både han og vi rundt orker. Men hjelper vi egentlig? Når man lever med en rusavhengig i nær familie må man til slutt sette foten ned, man må ta hensyn til seg selv for å leve sitt eget liv. Det er en grense for hvor lenge man makter å se på det livet de lever, som de ikke klarer å komme seg ut av! Det er så ubeskrivelig vondt å se på, man mister nattesøvnen og all livsgnist av det, til vi lærer at vi må sette grenser. Dette må vi gjøre for å orke å leve vårt eget liv!

Vi som er rundt kan ikke ta ansvar for andre, det er når de må ta ansvar for seg selv at det ofte skjer ting. Jeg og min familie valgte å bryte kontakten med min bror. Det var så fælt, jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på det nå. Jeg bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle og broren min bodde også her. Jeg kjørte forbi leiligheten der han bodde hver dag på vei til jobb. Jeg så han sitte der i sin egen rusboble, mens livet suste forbi på utsiden. Da vi valgte å kutte kontakten med ham var det fordi vi måtte, vi klarte ikke å stå i det lenger. Det er ikke lett for andre å forstå. Man må ha kjent det på kroppen selv, først da vet man hva det dreier seg om. Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv i en gruppe for pårørende. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft - tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for! Gruppeterapi gir en følelse av å bli forstått, sett og respektert. Medlemmene i gruppen forteller om egne opplevelser og kan gi råd til andre ut fra egne erfaringer. Man blir møtt med en gjensidig støtte og oppmuntring, man er ikke lenger alene om å ikke mestre alt (Lossius, 2015, s 303).

Pårørende trenger kunnskap og hjelp for å lære seg å ta ansvar for seg selv og ikke den rusavhengige. Mitt møte med andre som er i samme situasjon har gitt meg en helt annen forståelse og det er deilig å snakke med andre som vet hvordan jeg har det. Bare det å vite at andre skjønner er en hjelp i seg selv. Det er viktig at pårørende av rusavhengige får nødvendig støtte, informasjon og faglig veiledning. Pårørende er ofte en ressurs og de bør involveres i samarbeidet rundt den rusavhengige (Prop. 15S (2016-2020), s46). Ingen er tjent med at pårørende blir en belastning for samfunnet. Sett fra et samfunnsperspektiv er det en utfordring at pårørende med store belastninger over tid blir syke. Målet er å ha et godt støtteapparat for de pårørende og bygge opp ordninger som støtter opp om pårørendeomsorg ? som kan føre til at det blir mulig å kombinere rollen som pårørende og et menneske med et eget liv (Prop. 15S  (2016-2020), s 47).

Det er vanskelig er å vite når nok er nok. Når har man prøvd lenge nok til at man med god samvittighet kan sette foten ned. Det er så mange følelser at det er vanskelig å skille mellom hva man bør gjøre og ikke gjøre. Følelsene styrer i stor grad. For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans! Kan man virkelig gjøre det mot en man er glad i? Det tok lang tid, veldig lang tid før jeg kom dithen at jeg valgte å ikke ha kontakt med min egen bror. Faktisk tok det 15 år, en hel evighet med alle disse påkjenningene rus fører med seg, med en kropp i konstant beredskap. Da orket jeg ikke mer, klarte det bare ikke. Jeg måtte velge mellom han og min egen lille familie. Men når jeg tok dette valget og lukket døra var jeg samtidig veldig klar og tydelig på at den dagen han ville ta skrittet for å bli rusfri og ta imot behandling ville jeg være der for han. Og det har jeg vært fra dag en. Han tok steget og ville ta imot hjelp, og da var jeg på plass! Men hadde han valgt å fortsette med rusen, ikke ta imot hjelp, da måtte den døra fortsatt vært lukket, for at jeg skulle klart å leve mitt liv! I ettertid velger jeg å tro at da døra ble lukket var det faktisk med på å få han til å skjønne at han måtte ha hjelp, hvis familien skulle orke å ha noe med ham å gjøre så måtte han søke behandling og ta imot hjelpen.

Å leve som pårørende til en rusavhengig kan beskrives som en berg- og dalbane, hvor omsorgen løper løpsk. Man er styrt av følelser og klarer ikke se klart hva som skjer. Pårørende vikler seg inn i en vond spiral av følelser, manipulasjon, frykt og smerte. Det sier seg selv at man er avhengig av at fagfolk (eller andre utenfor) kan fange oss opp og hjelpe oss med kunnskap som gir oss makt til å ta tilbake livet vårt og plassere ansvaret der det hører hjemme. På den måten vil pårørende ha en mulighet for å klare å stå i den vanskelige situasjonen. Pårørende må ta ansvar for seg selv, man kan ikke hjelpe noen om man kjører seg selv i grøfta!

På tide å snakke om mine følelser!

Her om dagen møtte jeg ei venninne, jeg har hatt i mange år, som hadde lest bloggen min. Hun visste ikke at jeg hadde hatt det sånn, jeg hadde aldri sagt noe. Først ble jeg litt sjokkert over at jeg faktisk har vært taus i forhold til mine følelser rundt broren min sitt rusmisbruk. Det har tross alt preget meg veldig i alle år - det har vært livet mitt, redselen og sorgen over å miste han til rusen - men mine venner vet ikke mye om det. Det viser hvor alene vi er, med følelsene, skammen, redselen - vi isolerer oss, snakker ikke om det.

Jeg måtte tenke litt etter denne samtalen. Hvorfor hadde jeg aldri snakket om mine følelser rundt dette? Det var ikke hemmelig, det kunne det ikke være for alle så hvordan det var fatt med broren min. Hvis noen spurte sa jeg det som det var; at det ikke gikk bra med han, men det var alt. Jeg snakket aldri om mine følelser rundt det, om hvordan jeg var helt utslitt av bekymring, alltid forventet det verste ... Jeg snakker om det meste, er ganske åpen og liker å snakke sammen med andre - bare ikke om dette!

Når jeg var sammen med mine venner ville jeg kose meg og ha det gøy. Jeg trengte et fristed der jeg bare kunne være Merete. Bare være meg, ikke storesøstera til han, som egentlig styrte og opptok hele livet mitt - alltid var han der i hodet mitt. Hvis jeg så en politibil eller sykebil ringte jeg for å sjekke om han levde, tok han ikke tlf da, ringte jeg videre til de andre i familien og lurte på om de hadde snakket med han og hvor lenge siden det var. Jeg skremte opp alle andre med min bekymring.

Jeg har vel egentlig ikke skjønt at det jeg trengte var å snakke om meg og mine følelser rundt det å være pårørende, ikke om han. Det har alltid handlet om broren min. Jeg skjønte det da jeg møtte andre pårørende, da jeg lyttet til andres historier og så det utenfra... Jeg skjønte at jeg hadde isolert meg med følelsene mine i alle disse årene, kun snakket om han og tenkt på han sine følelser, ikke mine. Det er på tide å snakke om mine følelser!

 



 

 

Lag gode minner, ingen vet hva morgendagen bringer ...

 

 

Jeg vil avslutte dette året med et innlegg til dere som har lest, støttet og gitt tilbakemeldinger på min åpenhet rundt det å være pårørende til rus- og avhengighet. Dere har bidratt til at jeg, og mange med meg, har fått en god følelse av å snakke og dele erfaringer og følelser rundt det å være pårørende til en rusavhengig

Jeg begynte å blogge i juli 2016, jeg var livredd da jeg la ut det første innlegget og forberedte meg på å tåle kritikken jeg "visste" ville komme. Men den kom ikke, hvert fall har ikke jeg hørt den. Jeg måtte faktisk rette kritikken innover, hvorfor "dømte" jeg mine sambygdinger og "visste" de ville kritisere meg for å være for åpen, utlevere meg selv, snakke om rusavhengighet. Det var ikke det som skjedde i det hele tatt. Når jeg har vært på butikken, i sentrum eller andre steder og har møtt på mine sambygdinger, har dere skrytt av innleggene mine, dere har takket meg for å være åpen og sette ord på dette.

Mange sliter med det samme! Jeg mener ikke å si at jeg har et fælt liv eller at det er synd på meg, ikke i det hele tatt! Jeg har det fint og lever et lykkelig liv, men livet er ingen dans på roser - det gjelder oss alle! Min mening med denne bloggen er å skape en åpenhet rundt dette vanskelig temaet, jeg vil være med og opplyse, for jeg mener at kunnskap er et verktøy som gir oss mulighet for å leve livet vårt bedre, bedre for oss selv men også bedre for de rundt oss.

 

 

Jula får frem mange følelser på godt og vondt, men den har vært fin! Vi har brukt tid sammen og kost oss med god mat. Jeg er heldig som har alle disse fine menneskene rundt meg! Vi kan alle gjør jula bare litt bedre for noen, for eksempel ved å tenke gjennom hva vi sier om andre, ikke spre usannheter og løgner. Av og til handler det bare om å tenke seg om en ekstra gang før man uttaler seg.

Lillebror kom også på julebesøk og det var selvfølgelig veldig gøy! Jeg er mektig imponert og stolt av det han har fått til og gleder meg til fortsettelsen. Nå er jula over og nyttårsaften står for tur ... Straks går vi inn i et nytt år. Lag 2017 så bra du kan! Det viktigste er ikke hva som skjer, men hva du gjør med det som skjer.

Godt nytt år folkens!

Merete

 

Det er jul og mange har det ekstra vondt og vanskelig.

 

Tegnet av Caroline Almås Nilsen

 

Det er jul og alle hjerter gleder seg, eller ... For mange er jula en tilleggsbelastning, for de som har det vondt og vanskelig blir alt bare verre. Problemene blir ekstra tydelig i høytider fordi det er stort fokus på at vi skal kose oss, sammen med de vi er glad i. Da er det vondt å bruke tiden på det vi frykter mest, bekymring og en konstant redsel for at vi skal miste en vi er glad i. Jula er den tiden vi skal bruke på hyggelige sammenkomster.

Vi er alle pårørende til noen, enten det er avhengighet, sykdom eller annet. Jeg får tid til ettertanke i denne tiden. Jul har alltid vært en spesiell tid for meg, jeg har mange gode minner om julen men mange vonde også ... Ofte har jeg brukt høytiden til å bekymre meg og være redd for hva som skal skje med broren min.

Denne julen tenker jeg mest på de som ikke har det så bra, som strever med sykdom og andre vanskelige ting. Jeg er heldig, veldig heldig - denne julen trenger jeg ikke være redd. Broren min har det bra, er rusfri og LEVER!

Ikke alle er like heldige og vi har ingen garantier i livet, vi kan aldri helgardere oss men vi kan vise omtanke og være nær. Husk: du er ikke bedre enn noen, men husk også at ingen er bedre enn deg!

God jul

 

Merete

 

 

Er det riktig å lukke døra for en du er glad i?

Det har kommet en del innspill til blogginnlegget  Å lukke døren for den rusavhengige! Det er tydelig at det engasjerer og folk har ulike meninger om hva som er rett å gjøre og ikke. Jeg er ganske sikker på en ting og det er at det finnes ikke er klart svar på hva som er riktig. Jeg kommer hvert fall ikke med noe fasitsvar, kun mine tanker og følelser i forhold til mine opplevelser.

Er det riktig å lukke døra for en du er glad i?

Kan man virkelig gjøre det mot en man er glad i? For meg handlet det om at jeg faktisk ikke hadde noe reelt valg. Det tok lang tid, veldig lang tid før jeg kom dithen at jeg gjorde det. Faktisk var det et liv, med alle disse påkjenningene rus fører med seg, og kroppen i konstant beredskap, i over 15 år. Da orket jeg ikke mer, klarte det bare ikke ... Jeg måtte velge mellom han og min egen lille familie.

Når jeg tok dette valget og lukket døra var jeg samtidig veldig klar og tydelig på at den dagen han ville ta skrittet for å bli rusfri og ta imot behandling ville jeg være der for han. Og det har jeg vært fra dag en. Han tok steget ville ta imot hjelp og da var jeg på plass! Men hadde han valgt å fortsette med rusen, ikke ta imot hjelp - da måtte den døra fortsatt vært lukket, for at jeg skulle klart å leve mitt liv!

I ettertid velger jeg å tro at da døra ble lukket var det faktisk med på å få han til å skjønne at han måtte ha hjelp, hvis familien skulle orke å ha noe med han å gjøre så måtte han søke behandling og ta imot hjelpen.

Til slutt vil jeg bare presisere at ingen lukke døra for noen de er glad i, fordi noen andre mener dette er det rette. Det som var rett for meg kan være helt feil for deg. Du må kjenne det i ditt hjerte at det er riktig for deg og din situasjon. 

Alt til sin tid!

Søskenkjærlighet eller dumsnill?

Jeg er kjempeglad i broren min (og søstera mi, selvfølgelig) og mitt største ønske var at han skulle få et godt liv, for hans del men også for familien rundt sin del. Det er vel derfor mye av mitt liv har gått til å prøve å hjelpe han, prøve å få han til å skjønne at han trenger hjelp til å slutte å ruse seg! I 15 år prøvde jeg på dette, men det som hjalp var når jeg sluttet å hjelpe han ?

Hva vil det si å hjelpe en rusavhengig? 

Jeg hjalp med mat, kjøring, møter på NAV osv. fordi jeg så at han ikke klarte det selv, han hadde nok med å takle livet. Så hva hjalp jeg egentlig med? Når han ikke trengte bruke sin energi på å gjøre disse tingene selv kunne han vie all sin energi til rusen. Han trengte ikke forholde seg til at rusproblemet gjorde at han ikke mestret hverdagen, for den ordnet jeg for han. Uansett hva jeg gjorde så hjalp det ikke til at han ruset seg mindre. Var dette da hjelp og hjelp til hva? 

Jeg ville at han skulle bli rusfri og leve, ikke at han kunne fortsette å ødelegge livet sitt med rusen. Når jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til å opprettholde rusmisbruket. Nå i etterkant er det lett å se at jeg var dumsnill. Han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, først da måtte han ta ansvar for sitt eget liv. 

Hvor går grensen i forhold til å hjelpe et familiemedlem i en krise og hvor langt skal man strekke seg? Jeg synes vi skal stille opp for familien og være en støtte i vanskelige tider, men vi skal ikke ta over ansvaret for andres liv, det kan vi ikke gjør. Jeg strakk meg langt, lenger enn jeg burde i mange år. Det gikk ut over min familie og min livskvalitet. Store deler av døgnet brukte jeg på å bekymre meg for han fordi jeg følte han var mitt ansvar. Men han måtte ta ansvar for sitt eget liv og jeg for mitt, først da fikk vi et likeverdig forhold, hvor søskenkjærlighet er ekte og gode følelser!

Det som er vanskelig er å vite når nok er nok. Det er så mange følelser at det er vanskelig å skille mellom hva man bør gjør og ikke gjør ? følelsene styrer! For meg gikk det så langt at jeg ikke orket mer, det var på en måte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg måtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!

Når innså jeg hvilket liv jeg levde, at jeg var medavhengig til en rusavhengig?

Jeg har etterutdannet meg innen rus på Universitetet og jobbet innen fagfeltet i mange år. Jeg har fagkunnskap innen rusfeltet. Men det jeg lærte angikk liksom ikke meg som person og som søster. Faget handlet jo aldri om pårørende, det var alltid rusmisbrukeren som var i fokus, familien rundt er bare der. 

Jeg hadde kronisk vondt i nakke og skuldre, hodepine, mageproblemer som jeg ofte gikk til lege og fysioterapeut for å få behandling. Aldri var det noen som spurte meg om rus, leger spurte ikke, hvordan skulle jeg klare å se sammenhengen mellom det å være pårørende til en rusavhengig og mine fysiske plager? Fagpersonene gjorde det heller ikke.

Hver gang jeg ikke fikk tak i deg på telefonen, så en sykebil eller politibil i uttrykning så jeg for meg det verste, tenkte alltid at du var involvert. Når jeg ikke fikk tak i deg på telefonen, reiste jeg hjem til deg og kastet stein på vinduene og ropte på deg. Var livredd og helt overbevist om at du lå død der inne, at kroppen din ikke hadde tålt mer?

Jeg har levd med dette i 15 år, altså hele mitt voksne liv. Hva gjorde egentlig at jeg plutselig «så lyset?».

Det som måtte til var kunnskap og undervisning, ikke om rus- og avhengighet, men om det å være pårørende til en rusavhengig. Når jeg satt og fulgte med på presentasjonen traff informasjonen meg midt i hjertet, jeg kjente det i hele kroppen, det var jo meg han snakket om der oppe.
Dette var starten på min prosess til å klare å bli frisk, til å «se lyset» og skjønne hvilken berg- og dalbane jeg har vært med på.

Mange brikker falt på plass. Jeg ble sett, hørt og forstått!

Er jeg for hard mot meg selv når jeg sier jeg har vært dumsnill?

 

Hva vil det egentlig si å være dumsnill? Er det at man ikke har kapasitet til å skjønne hva som skjer ? eller er det at man blir brukt av andre og ikke klarer sette grenser? Jeg mener at jeg var dumsnill fordi jeg satt broren min foran meg selv, jeg prioriterte han foran alt annet. Jeg tillot at han brukte meg og det gikk på bekostning av meg og mitt liv.

Telefonen ringer i 02-tiden på natten, det er broren min så jeg tar den. Han er 9 mil unna og lurer på om jeg kan hente han. Han er desperat og sier noen er etter han, med pistol ? de skal skyte han i kneskålene. Jeg blir livredd for han, hopper i bilen og kjører for å hente han, selv om jeg skal på jobb dagen etter. Det viktigste er jo at broren min ikke blir skadet og kommer seg trygt hjem.

Når jeg ser tilbake på det livet, hvor jeg gjorde alle disse dumme tingene, så er jeg glad for at jeg nå klarer å se det som det var. Jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg nå, etter 15 år, har fått nok innsikt til å skjønne at det er ikke broren min sitt liv jeg skal leve, men mitt eget! Jeg er glad for at jeg nå virkelig ser at det var dumsnill jeg var.

Det handler ikke om at jeg straffer meg selv med at jeg innser dette ? jeg hjalp ikke broren min, eller meg selv, til et bedre liv.

Du lurer ikke meg

Jeg har ofte tenkt at det går ikke an å være så dumsnill at man hjelper rusavhengige til å ruse seg eller at man er med å tilrettelegger for kriminalitet osv. Når jeg så andre familier ble jeg mange ganger helt oppgitt, at de kan gjør det - skjønner de ikke at de er ikke snille men dumsnille? Ser de virkelig ikke hva de gjør?

Dette fikk meg til å tenke på om jeg var dumsnill. Alle de andre var jo så dumsnille, de ble manipulert,  brukt og utnyttet og trodde bare de var snille, men ikke jeg, jeg visste bedre enn det! Og konkluderte med at nei, jeg er beinhard i mine krav til broren min og har kompetanse innen rusfeltet så han lurer ikke meg! Den levde jeg på en stund, ganske mange år faktisk, helt til jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg har vært dumsnill, mange ganger ?

Du ringte og lurte på om jeg kunne hente deg og kjøre deg hjem. Jeg slapp det jeg hadde i hendene for å kjøre deg. Jeg ble jo så glad når jeg visste hvor jeg hadde deg og at du hadde det bra! Du sa vi måtte ta en liten omvei for du måtte bare levere noe. Jeg stoppet bilen utenfor et hus og så at du la noe i postkassa - da skjønte jeg det. Her sitter jeg i bilen med broren min og hjelper han og deale dop!

Jeg skulle bare være snill mot broren min, men satt igjen med en skikkelig uggen følelse av hvor dum jeg hadde vært. Allikevel var dette langt fra noe som fikk meg til å slutte å være dumsnill, det fortsatte i mange år etter denne hendelsen.

Jeg har lyst å takke en fagperson for uvurdelig hjelp.

Jeg har mange ganger vært redd for at broren min skal dø. Når det toppet seg og var akutt krise visste jeg ikke  hvordan skulle reagere, hva jeg skulle gjøre og følte meg veldig alene. Som pårørende til rusavhengig kan det være vanskelig å håndtere alle krisesituasjonen som oppstår, alene. For man er veldig alene ... Jeg visste ikke hvem jeg skulle støtte meg til, for å få råd og veiledning til hvordan håndtere de ulike situasjonen som oppstod. Det var overveldende og skummelt ...

Jeg møtte ved tilfeldigheter Wenche, som var ruskonsulent her jeg bor. Når krisen oppsto ringte jeg henne og fikk råd og tips til hvordan håndtere situasjonene. Det var alt fra hvordan jeg best mulig kunne hjelpe min bror, men jeg fikk også tips og råd om å ta best mulig vare på meg selv. Wenche var opptatt av at jeg måtte sette grenser for meg selv og huske å ta vare på meg selv. 

Jeg tror ikke Wenche aner hvor mye dette betydde, for som regel tror man at det er store ting som skal til for å endre ting - sånn er det ikke - ofte er det små ting som gjør store endringer i livene våre! Wenche hjalp meg med "små" ting, ga meg tips om å gjøre noe litt annerledes. Wenche er fagpersonen som i tillegg viste seg å være et medmenneske som tok meg på alvor. Hun fikk meg til å innse at jeg trengte å ta bedre vare på meg selv.

De råd og innspill hun ga satt i gang prosesser i meg som har gjort at jeg klarte å komme meg videre og bearbeide ting. Jeg har klart å komme styrket ut av situasjonen min. Jeg stolte på Wenche og hennes fagkompetanse, og følte meg trygg nok til å følge rådene hennes, fordi hun så meg. De rådene hun kom med var ikke nye for meg, men når hun som fagperson sa det klarte jeg å følge de. Rådene var de samme jeg ville gitt andre om de hadde spurt, men som var vanskelig for meg å stå bak og gjennomføre alene. Man blir blind av følelser og den galskapen man lever i og trenger at fagpersoner kan se ting fra de pårørendes ståsted. Sånn ble jeg best mulig rustet til å hjelpe broren min som jeg er så glad i, blant annet fordi jeg lærte å sette grenser for meg selv.

Tusen, tusen takk Wenche - du har vært min reddende engel!

#håp #hjelp #engel #rus #familie #maktesløs #talivettilbake

Skam



Det er mange følelser rundt det å være pårørende til en rusmisbruker. Den ene følelsen er skam. Jeg tenkte alltid at NEI, jeg skammer meg ikke over min bror og det er delvis sant at jeg ikke gjorde det. Eller gjorde jeg det likevel? Jeg har uansett kjent mye på skamfølelsen. Kanskje fordi jeg ofte tenkte; hvorfor klarer ikke jeg å hjelpe han, hvorfor vil han ikke bli rusfri og hva tenker alle på den lille plassen her jeg bor, om meg og min familie?Jeg skammer meg også over mange av de ulike valgene jeg tok, alt jeg gjorde på bekostning av meg selv og mine nærmeste.

Broren min ringer, han er syk og trenger en plass å bo noen dager. Jeg kjører for å hente han. Han skal  få lov til å bo hos meg, men han må love å ikke ruse seg i huset - jeg har tross alt to små barn. Jeg vet jo innerst inne at han kommer til å ruse seg likevel, men jeg orker ikke forholde meg til det nå. For hvis ingen hjelper han hva skjer med han da? Han kommer gående, jeg blir sjokkert og veldig lei meg når jeg ser han. Radmager, øynene er innhule og han hoster mye. Han ligger rett ut på sofaen hele tiden, orker ingenting. Den første dagen får jeg i han to-tre spiseskjeer med tomatsuppe. Dør han nå, eller kommer han til å klare seg? Etter noen dager med mat blir han bedre og jeg tenker; han dør ikke nå, ikke enda - han klarte det denne gangen også. Etter en stund finner jeg brukerutstyr på badet, blir redd igjen - tenk om ungene mine hadde fått tak i noe og blitt syke, skadet...... Hva skal jeg gjør?

Jeg skammer meg over denne hendelsen. At jeg prioriterte han fremfor ungene mine og jeg får vondt av å tenke på det som kunne skjedd. Jeg skammer meg over at jeg var så blind, at jeg ikke skjønte hva jeg drev med. Jeg skammer meg over at jeg tok ansvar for hans liv, men ikke for mitt eget. Han hadde trengt noen som satte grenser, så han måtte tatt ansvar for seg selv og jeg skammer meg over at det tok nesten 15 år før jeg innså det.

I store deler av livet mitt har jeg vært redd for deg, redd for at du skal dø. Jeg har hatt  deg, min lillebror i alle disse årene, men jeg mistet deg for mange år siden, til rusen. Jeg husker første gang jeg tenkte tanken; kanskje alt hadde vært mye bedre om du døde? Da hadde jeg visst at du ikke hadde det vondt, at ingen gjorde forferdelige ting mot deg, eller at du gjorde ting mot andre. Jeg hadde ikke trengt å være livredd hver gang jeg så en ambulanse, ikke fikk tak i deg på telefonen, eller stå å kaste stein på vinduet ditt og håpe at du ikke lå død der inne....

Jeg har sagt dette til broren min, at jeg faktisk har ønsket han død. Fordi det var uutholdelig å leve med frykten og konstant være i beredskap. Tenk at jeg sa det til min egen bror, som jeg er så glad i og som betyr så mye for meg. Jeg skammer meg ikke over at jeg har sagt dette til broren min, men jeg skammer meg over at jeg har følt det. 

 

 

 

 

 

Utleverer jeg min rusavhengige bror?



Før jeg begynte å blogge tenkte jeg ofte på det - kom jeg til å utlevere broren min ved å skrive om meg og mine følelser rundt han? Jeg var redd for at jeg skulle gå over streken, hva kan man dele og hva kan man ikke dele? Det er store forskjeller på hva vi synes er greit å dele med andre. Men etter hvert som jeg ser og lærer, både på jobb og privat, så ser jeg at det er et stort behov for "et eller annet" i forhold til pårørende. Pårørende trenger å bli sett, ikke som pappaen, søstera, eller dattera til, men som et eget individ med utfordringer pga en annen person sine utfordringer. For meg har det vært viktig å kunne kalle en spade for en spade. Det er allerede nok skyggelegging og glatting over i forbindelse med avhengighet. Noen må jo bare si det som det er!

Jeg fikk en kommentar, på et av mine tidligere innlegg, om hva jeg synes om å utlevere min egen bror...... Det var et viktig innspill å få - TUSEN TAKK! Jeg tenker det er greit å si noen ord om at jeg faktisk har tenkt gjennom dette også. Jeg har vurdert frem og tilbake om det jeg gjør er riktig og om jeg utleverer broren min på en måte som kan gjøre skaden større. Jeg har snakket med broren min om dette og funnet ut at jeg gjør det rette! Jeg utleverer meg selv om mine tanker, følelser og opplevelser og det er jeg i min fulle rett til å gjøre! ALLE har rett på SIN sannhet. Dessuten ville jeg aldri gjøre noe som jeg trodde ville kunne skade broren min, jeg er så uendelig glad i han og hadde dere bare visst alt jeg har kommet meg til å gjøre for netopp han! (dere hadde blitt sjokkert, det blir hvert fall jeg etter hvert som gamle minner dukker opp....)

Jeg vil presisere at bloggen min handler om  kaospilotenmerete, altså meg og mine følelser og opplevelser ikke om broren min. Jeg utleverer meg selv og mine tanker, opplevelser og erfaringer.

Pårørende til en rusmisbruker - når han blir rusfri.

Broren min har vært rusmisbruker i 15 år, nå har han vært rusfri i 1 år nå, og da må jo alt går bra med meg også. Pårørende har jo ikke noe å klage på når vedkommende har sluttet og ruse seg, eller? Jeg skulle ønske det var sant. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet, den går ikke bare over av seg selv. Når den rusavhengige er rusfri får man en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen, klarer han det eller tenk om han sprekker.

Jeg skulle ønske at fagfolk kunne se, skjønne og anerkjenne den belastningen det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg vil at vi skal bli tatt på alvor og bli vist den respekten vi fortjener, både de rusavhengige og oss pårørende. Vi er mennesker vi også, og vi trenger faktisk hjelp og behandling! Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri vi trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet.

Jeg har kjent og kjenner fremdeles konsekvensene på kroppen av å være pårørende til en rusavhengig, det har mange aspekter! I tillegg til belastningen det er og «miste» noen til rusen lever vi også med fordommene fra samfunnet. Vi blir ikke tatt på alvor. Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige, men som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene er vanskelig å bli kvitt, stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av og ikke være god nok!

Pårørende må få mer fokus, det er ikke sånn at visst vi bare ikke snakker med dem så er de ikke der. Pårørende koster samfunnet masse penger, i form av behandling for somatiske plager og sykemeldinger. Det hadde spart samfunnet mye å forebygge. Dra pårørende med i behandling, kurs de om rusavhengighet, lær de å sette grenser og ta vare på seg selv. Mange pårørende går til fastlegen med vonde skuldre, hodepine, tarmproblemer ol. dette er typiske lidelser blant pårørende. Legen må tørre å spør; har du noen i nær relasjon som sliter med rus? Da vil man kunne å avdekke hva som ligger bak plagene!

Det går som regel for langt! Pårørende møter veggen, de blir sykmeldte, lever med kroniske smerter i rygg, skuldre, hode og mage. Hvorfor er det ingen som fanger oss opp før? Vi må tørre å se at en person som blir rusavhengig drar med seg mange fler i dragsuget, liv blir satt på vent, det handler om å overleve, ikke leve! Men vi vil jo leve alle sammen. Det er ikke alltid de store tingene som skal til, ofte er det små ting som gjør store forskjeller! Det hadde kostet så lite å bli sett.

Er vi ikke viktige nok fordi vi er pårørende til rusavhengige, de menneskene som samfunnet ikke vil ha? Er det fordommene mot oss, som pårørende til rusavhengige, som gjør at vi ikke får den hjelpen vi har behov for?

Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk, jeg visste det ikke! Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visst jeg hadde rusavhengige i nær familie, hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kan jo ikke være så ille, eller kan det kanskje det likevel?

I alle disse årene har jeg aldri blitt tatt på alvor for mine plager. Aldri har noen anerkjent at jeg har disse fysiske plagene på grunn av belastningen jeg har hatt med å leve nær en som er rusavhengig. Ikke en gang har jeg fått spørsmål om hvilken belastning det må være å leve med en rusavhengig så tett. Hvis ikke fagfolkene anerkjenner det, hvordan skal da jeg som pårørende se og skjønne sammenhengen, før det er gått for langt?

Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft og tro - tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for!

Å lukke døren for den rusavhengige!


Jeg går gjennom sentrum og der ser jeg han, broren min som jeg ikke har snakket med på lenge, vi går mot hverandre og møtes. Jeg kjenner tårene presser på, det er så ubeskrivelig vondt - jeg gir han en klem og begynner å grine, han går bare... Jeg knekker sammen, klarer ikke slutte å grine men jeg må komme meg vekk fra sentrum der alle kan se meg. Går hjem igjen og har dårlig samvittighet og klarer ikke roe meg, prøver og overbevise meg selv om at det er rett det vi gjør - vi har ikke noe valg! Men er det riktig, det føles jo så vondt.

Går det virkelig ann, å stenge døren for en som du er så glad i? Kan man gjør det mot sin egen familie, og se på at de går nedenom og hjem? Det går, jeg har gjort det, men det er så vanskelig og vondt at det skal litt til at man kommer dit. Man vil jo så gjerne hjelpe. Men hjelper vi om vi gir mat, kjører hit og dit, vasker klær, ordner med NAV osv. Eller hjelper vi de bare til å ruse seg på første klasse? Hvis vi ordner alt dette praktiske for de, så kan jo de bruke all sin energi og penger på rus. Har vi da hjulpet? Viser vi mennesker respekt om vi ikke forventer noe av de?

Det verste med hele situasjonen i forhold til en rusavhengig er at man er så maktesløs. Det er en forferdelig frustrerende situasjon og jeg vil jo bare hjelpe. Jeg er så ufattelig glad i broren min og vil så gjerne at han skal leve et liv som både han og vi rundt orker. Men hjelper vi egentlig?

Vi som er rundt kan ikke ta ansvar for andre, det er når de må ta ansvar for seg selv at det ofte skjer ting. Jeg og min familie valgte å bryte kontakten med min bror - det var så fælt, jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på det nå. Jeg bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle og broren min bodde også her.... Jeg kjørte forbi leiligheten der han bodde hver dag på vei til jobb. Jeg så han sitte der i sin egen rusboble, mens livet suste forbi på utsiden. Da vi valgte å kuttet kontakten med han var det fordi vi måtte, vi klarte ikke å stå i det lenger. Det er ikke lett for andre å skjønne, man må ha kjent det på kroppen selv - først da vet man hva det dreier seg om.

 

 

#maktesløs #medavhengig #familie #kjærlighet #håp

Sommerfugleffekten

Det er ikke de store tingene som skal til. Av og til er det små ting som skal til for å gjøre den store forskjellen i noens liv. Faktisk kan det være nok å stoppe opp, se noen inn i øynene og spør: Hvordan går det med deg?

Jeg hadde en sånn opplevelse når jeg gikk på videregående. Mi venninne hadde tatt liv av seg, det var så vidt jeg orket å reise på skolen - jeg følte ingen skjønte eller så meg. En av disse vanskelige dagene skulle bli veldig annerledes. Jeg husker det som om det skulle vært i går, husker hvor jeg sto, hva hun sa og den gode følelsen det gav meg - ho så meg og viste omtanke. Det var rådgiveren på skolen som stoppet meg i trappa på vei til klasserommet og sa; Merete hvordan går det med deg?

Dette er over 20 år siden! Der og da skjønte jeg ikke helt effekten av det - Sommerfugleffekten - men den lille gesten gjorde til at jeg følte meg sett. Jeg fullførte skolen og takker rådgiveren på skolen for det! Jeg har snakket med ho nå alle disse årene etterpå og takket henne for at hun brydde seg.

Dette er bare et lite eksempel på at av og til er det veldig lite til for å gjør stor forskjell.

 

Sommerfugleffekten: På 1960-tallet regnet meteorologen og matematikeren Edward N. Lorenz ut hvordan en sommerfugls ubetydelige vingeslag kunne føre til voldsomme vinder på andre siden av jordkloden. Dette har senere blitt kalt "Sommerfugl-effekten". Noe så tilsynelatende lite og ubetydelig som et vingeslag fra en sommerfugl kan produsere en ørliten forandring i atmosfæren. Denne lille forandringen kan rett og slett være utgangspunktet for en rekke forandringer som til slutt fremkaller en tornado på andre siden av kloden.

http://www.betaniafauske.no/bonn.asp?art=185

#Sommerfugl #effekten #håp #familie #venner #avgjørende

Hvorfor kaller jeg meg kaospiloten?!




 

Kanskje på tide med et innlegg hvor jeg sier noe om hvorfor jeg kaller meg for kaospiloten.....

Jeg er den som alltid har hatt full kontroll på alt og jeg har alltid hatt et stort kontrollbehov - det er mega slitsomt! Både for meg, men til tider også for de som er rundt meg..... Jeg liker å ha det ryddig og rent, blir stressa om det ikke er orden i tingene, for eksempel i huset. Det er vel positivt å være ryddig, men av og til kan det bli litt mye - man kan nemlig ikke ha kontroll på alt i livet. Det tok lang tid før jeg innså at jeg måtte gjøre noe med mitt kontrollbehov, for min egen del. Jeg ble utslitt av det. Et stort kontrollbehov kan være et symptom på blant annet medavhengighet, nå har jeg fått gjort noe med dette og det føles befriende!

I tillegg til mitt kontrollbehov har livet alltid vært litt skummelt når ting har vært rolig (normalt ville andre kalt det), da ventet jeg alltid på smellen - stille før stormen-Hva kom til å skje...? Men i kaoset, når det er full action, da er jeg i mitt ess, da styrer, fikser, kjører og ordner jeg - som om det skulle vært den enkleste sak i verden. Da skjer det hvertfall noe, det har alltid vært mye lettere å forholde seg til kaoset enn den snikende stillheten, da hadde jeg tid til å kjenne på angsten, bekymringen for hva som kom til å skje.....

Vet ikke om dette var forståelig, men det er en kort forklaring på hvorfor jeg kaller meg kaospiletenmerete :)

#rus #avhengighet #pårørende #kaos #kick #stillhet #ro #familie

En liten oppmerksomhet til deg selv!

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Merete

Merete

39, Evje og Hornnes

Jeg ønsker å bidra med ærlige innlegg som jeg håper vil føre til åpenhet og forståelse for situasjonen pårørende til rusavhengige er i. Ta gjerne kontakt for foredrag, erfaringsformidling eller annet: meretealmaas@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits