hits

Det finnes et fasitsvar for ALLE!

Alle historiene, opplevelsene, mten de prrende hndtere disse p er forskjellige. Jeg mener likevel det finnes et felles svar for alle disse - uavhengig av hvilken historie de har.

N har boken Det begynner ligne et liv vrt ute en stund. Boka er for alle, til de som ikke er prrende til en rusavhengig ogs. Jeg vil pst det er god folkeopplysning og at vi alle trenger lese en slik bok.

Det har vrt og er spennende tider med avisoppslag, radioinnslag og paneldebatt - det har vrt skikkelig stas! Men det har ogs vrt slitsomt, mye flelser, nye minner og erkjennelser har dukket opp underveis. Men det har igjen frt til at jeg er kommet enda videre i min egen prosess, jeg lrer stadig nye ting om meg selv - det er gy! 

Jeg er s glad at Unni ville skrive denne boka. Unni fr tak i essensen i det hele og formidler det p en fin og respektfull mte. TUSEN TAKK UNNI!

Det er s fint med alle de gode tilbakemeldingene vi fr, det er godt hre at boka betyr noe for noen. Jeg hper enda flere vil lese den og f innsikt i hva de prrende strever med i hverdagen.

 

I forbindelse med boken har jeg vrt rundt og snakket om dette vre prrende, det er spennende og jeg lrer noe hele tiden. Alle, inkludert meg selv, er opptatt av formidle at det ikke finnes et fasitsvar for hvordan man som prrende skal hndtere livet nr en du er glad i ruser seg. Det er faktisk ikke sant, det finnes et fasitsvar. Jeg mener dette svaret er likt for alle, uavhengig av historie og situasjon. For nr alt kommer til alt er det ikke den rusavhengige det handler om, men deg selv. 

Du kan ikke hjelpe snnen din, dattera di, broren din eller sstera di, vennen eller kollegaen, kona eller mannen din om du ikke frst og fremst tar vare p deg selv. Min erfaring er at nr jeg tar vare p meg selv s er jeg en bedre stttespiller for andre.

Husk: ta vare p deg selv, alltid!

Hvorfor utsetter jeg meg for dette?

Jeg gruer meg, er nervs og har vondt i magen ... Kan noen virkelig ha nytte av hre det jeg har si?

Jeg skal p Portalen i Kristiansand, snakke om bakgrunnen for boka, Det begynner og ligne et liv, og snakke om hvordan det er vre prrende til en rusavhengig. Jeg skal ogs sitte i et panel sammen med andre prrende (sstra mi og mammaen min) og fagpersoner. Vi skal sette fokus p prrendes livskvalitet og muligheter for mestring.

NKS Veiledningssenteret for prrende har ordnet alt det praktiske rundt arrangementet, og det er de skikkelig gode p i tillegg til at de har et veldig godt tilbud til prrende. NKS har ogs bidratt i boka. Tusen takk til dere.

Jeg er der en time fr det skal begynne, det er allerede begynt komme folk. Nr klokka er 14.00 er det smekkfullt i lokalet og noen m st. Jeg blir nervs, men samtidig ydmyk over at s mange nsker bruke av sin tid for vre sammen med oss disse timene. Det dunker i hodet og jeg har skikkelig sug i magen.

Grunnen til at jeg gjr dette, snakker om mine flelser og opplevelser som prrende er fordi jeg nsker strre penhet og forstelse for hvordan vi har det. Samtidig nsker jeg n ut til de som ikke tror det er andre som har det som dem. Jeg nsker ogs vise at jeg har et bra liv og at det er mulig f det bedre, selv om det kan se veldig svart ut i perioder ...

For en fin dag det ble! En flott samtale i panelet, med gode innspill og sprsml fra de mange fremmtte. Det er mange prrende, jeg er ikke alene, selv om det fles snn av og til. Jeg hper dere alle fikk noe godt ta med dere videre p veien, det gjorde definitivt jeg!

Som en perfekt avslutning p hele arrangementet kom ei fra salen fram og synger amazing grace, for en fantastisk fin og flsom avslutning - takk!

Til alle dere som var med oss disse timenevil jeg bare si: tusen takk, for at dere kom, for innspill og gode sprsml, for tilbakemeldinger etterp og fine meldinger og gode ord.

Merete

Ssken til rusavhengige blir ikke sett

Hvilke sykepleietiltak kan gjres for fremme mestring hos ssken som er prrende til rusavhengige? Bacheloroppgave av Olga Tonette Skjeggedal Alms

 

Ssken som er prrende til rusavhengige er en glemt gruppe. Gjennom mitt prosjekt vil jeg sette skelyset p hva sykepleier kan gjre for hjelpe denne gruppen.

 

Under psykisk helse-praksisen min, var jeg p en institusjon hvor rusavhengige fikk behandling. Jeg tenkte ikke s mye over det p tidspunktet, men i senere tid slo det meg at samarbeid med prrende var nedprioritert, og jeg fikk ogs inntrykket at ssken ikke ble betraktet som prrende. I sykepleieutdanningen min har jeg heller ikke hatt forelesninger om ssken som prrende. Hjelmseth og Aune (2018) skriver at det er blitt etablert flere hjelpeprogram og tilbud rettet mot barn som prrende av psykisk syke og rusavhengige foreldre de siste rene. Jeg tror nok at ssken som er prrende til rusavhengige, ogs trenger disse hjelpeprogrammene p lik linje med andre prrende, som f.eks. foreldre av rusavhengige.

Hvilke sykepleietiltak kan gjres for fremme mestring til ssken som prrende til rusavhengige?

Iflge Prrendekompetanse (u..) forteller ssken om flelser som svinger overfor den som ruser seg. De vil gjerne hjelpe, men nsker ogs unnslippe byrden (ibid). Det svinges mellom emosjoner som sorg, hp, skyld, skam og sinne (Prrendekompetanse, u..). For kunne ta vare p seg selv, er det viktig ta pauser fra problematikken (ibid.). Ssken mister ikke bare en bror eller sster, de mister ogs foreldrene, som typisk vier all sin oppmerksomhet til den rusavhengige (ibid.). Ssken setter hye krav til seg selv og demper sine egne flelser for ikke belaste omgivelsene. Som sykepleier synes jeg fagfolk br vre flinkere til se og anerkjenne ssken, samt flelsene deres.

Ssken av rusavhengige befinner seg ofte i nye og uforutsigbare situasjoner som de ikke har noen fasit p hvordan skal hndteres. Dette kan medfre svrt stressende situasjoner. Ytelse av hjelp til mestring og bedring av livskvalitet er en utfordring nr det kommer til hjelperens kommunikasjonsferdigheter. Det forutsetter bde god regi p problemlsende samtaler og evne til lytte til pasienten. Og ikke minst forutsetter det vilje og evne til fremdyrke vedkommendes talenter, ressurser og muligheter, for lse konflikter og bidra til tilpasning i den situasjonen prrende er i og m leve med videre (Eide & Eide 2002, s. 29). Mestring innebrer forholde seg hensiktsmessig til situasjonen og egne reaksjoner. Dette kan for eksempel bety forske f kontroll p flelsene, utvikle en bedre forstelse for situasjonen, eller rett og slett f et praktisk grep om det som kan gjres for at sykdommen skal bli minst mulig belastende (Eide & Eide, 2002, s.210).

For at sykepleier skal kunne utfre tiltak som fremmer mestring hos ssken som prrende, er det avgjrende at de har nok kunnskap og kompetanse om rusproblematikk. Med hensyn til styrking av relasjonene i en familie som er berrt av rus, er sosial sttte en mestringsressurs. Foreldre har en tendens til investere mest tid i den rusavhengige, mens de andre ssknene ofte blir tilsidesatt. P bakgrunn av dette, br sykepleier bidra til at foreldrene bevisstgjres sitt ansvar i omsorgsrollen, slik at de klarer ta vare p de andre barna i familien for bedre relasjonen til de friske barna. Sykepleiere trenger kunnskap om hvordan rusbruk delegger familier, slik at de kan jobbe helhetlig i mte med familiene.

Gjesteinnlegg av Olga Tonette Alms

Hei

Jeg er s glad for at Merete har bloggen sin og skriver om sine opplevelser, det som er s bra er at jeg kjenner meg igjen i nesten alt. Jeg tenker at den kan vre til stor hjelp for oss ssken og andre prrende.

Jeg vet at det vre ssken til en rusavhengig kan vre en stor belastning og at det kan gjre mye skade om vi ikke fr den hjelpen vi trenger.

Det endre livet sitt fra vre medavhengig til plutselig ikke ta ansvar for sin sster eller bror lengre kan vre en stor befrielse, det har hvert fall jeg ftt oppleve. Det skjedde vel egentlig ikke helt snn plutselig, men gjennom en prosess. Jeg er nok ikke helt ferdig med min prosess enda selv om broren min har vrt rusfri i snart 3 r.

Jeg tror ogs at mer penhet og kunnskap om temaet skaper strre og fortere forandring, men selvsagt er denne prosessen inviduell. Derfor har jeg pbegynt en bachelor i sykepleiefaget der jeg skriver om ssken som prrende, jeg vil at helsepersonell skal f mere kunnskap om oss og at de skal kunne gi oss flere verkty til mestring av livet. 

Det mtte innrmme at jeg er medavhengig, er nok ikke like stas for alle. Vi vil s gjerne hjelpe, men hjelpen er ikke alltid hjelp. Som KaospilotenMerete skriver Jeg hjalp broren min til ruse seg p frsteklasse, gjennom hjelpe han med kjring, han fikk bo hjemme hos henne til han var frisk. Vi hjalp han med mange ting, som kanskje egentlig ikke var hjelp ...

Hva om vi hadde visst ting tidligere ... Det hadde vrt deilig slippe vre i beredskap hele tiden. Hvis vi hadde hatt verkty til mestret livet p en annen mte, det hadde vrt godt. Selv om jeg fler at jeg har kommet langt i denne prosessen, s har jeg nok ett stykke igjen, merker godt at det kan vre vanskelig ikke ha kontrollen.  

En god resept p et godt liv er gi litt faen. (Per Fugelli)

Olga Tonette (lillesster til Merete)

Slapp av, det er vel ikke farlig med ei l!!

 

Nei, det er kanskje ikke farlig for deg! For det er vel ikke farlig at en voksne tar ei l, eller et glass vin, - er det? Det kommer helt an p yet som ser. Jeg skulle nske vi kunne tenke litt mindre p hva voksne synes om alkohol og heller tenke p barna og vise hensyn til de. Jeg synes det er flt at barn skal vokse opp og vre redde og usikre fordi voksne m drikke alkohol for kose seg. Og hvis du har det snn synes jeg det er p tide at du stopper opp og tenker deg om. Er du virkelig ndt til ha alkohol for kose deg, til tross for at et barn fr vondt i magen og blir engstelig? Er alkohol s viktig for deg?  

 

Vil du lre barna dine at kos=alkohol?

 

Du kjenner ikke den vonde klumpen i magen til det barnet som blir redd og usikker.
Hvorfor kan du bestemme at det ikke er farlig for de rundt deg?

Barn som synes det er skummelt og ubehagelig at voksne drikker tenker ikke p hva som drikkes eller hvor mye. Det har INGENTING si, i det yeblikket glasset eller flaska str p bordet blir det en helt egen stemning. En stemning som noen barn blir redd for, som de synes er ekkel, uforutsigbar og skummel. Synes du det er greit, at du som voksen skal prioritere det glasset fremfor at barnet skal ha det bra?

 

Slapp av, du kan kose deg like mye uten dette glasset! Du m vel ikke ha alkohol for kose deg, eller m du?

 

- er det glasset s viktig for deg at du ikke bryr deg om at du delegger kvelden/ferien/julaften for et barn?

Husk at det ikke er opp til deg hvor mye andre skal tle, - av deg!

 

 

Det finnes hjelp f!

 

Hvordan gr det med han?

Hyggelig sprsml bde da og n, det viser at folk bryr seg! Denne gangen fikk sprsmlet fikk meg til tenke tilbake p nr broren min ruste seg ... Alle mine venner og familien brydde seg og spurte hvordan gr det med han? Jeg svarte stort sett rlig og ofte dette; nei det gr ikke bra i det hele tatt, han er helt ute kjre!

De som spurte syntes dette var trist og det var det!

Hvis du kjenner noen som har en rusavhengig de er glad i; spr hvordan de har det! Om de klarer sove om natten, om de trenger noen snakke med, hva med mte andre i samme situasjon eller har behov for annen hjelp!

Spr gjerne hvordan det gr med den rusavhengige, men spr ogs hvordan det gr med de, som str p utsiden med hye skuldre, alltid i beredskap og fulle av redsel og bekymring.

Det finnes hjelp f! Samtaler, mestringskurs osv. Det er mange ulike organisasjoner som jobber aktivt for hjelpe bde den rusavhengige og deres prrende.

Mitt rd til deg som har en rusavhengig du bryr deg om;

Kontakt en bruker- og prrende organisasjon nr deg, det eneste du vil angre p er at du ikke gjorde det fr!

Livet er ditt valg, ta et valg om f et bedre liv og ta vare p deg selv!

Bare ei sster ...

Det har vrt store satsinger p barn som prrende, barn av rusavhengige. Men hva med mindrerige ssken til rusavhengige?

Det er lenge siden, jeg var til og med voksen - da lillebroren min begynte ruse seg. Jeg hadde stiftet min egen familie og var smbarnsmor. Til og med da, som utflyttet voksen fikk det store konsekvenser for meg og mitt liv at lillebror begynte ruse seg. Mamma og pappa hadde alt fokus p han. I hverdagen merket jeg det ikke, men i livet mitt s merket jeg det veldig godt. De var ganske fravrende og lite tilstede for meg, for sstera mi eller for barna vre. De hadde mer enn nok med broren min, det hadde vi alle sammen.

Dette er ikke et innlegg skrevet for klandre foreldrene mine, de har min fulle forstelse og medflelse og enda litt til. Men fakta br p bordet uansett! Tenk p alle de ssken som bor hjemme med en sster eller bror som ruser seg! Det er de "flinke", "pliktoppfyllende" og "snille" barna, ssken som gjr alt for at foreldrene skal slippe bekymre seg for dem i tillegg til den som ruser seg. 

Ssken mister en bror eller sster, men de mister ogs mamma og pappa - de har et enormt press p seg til bli vellykket og ikke nok en bekymring for sine foreldre. Kanskje blir de manipulert til holde ting skjult for den som ruser seg, kanskje blir de truet ...

Ssken har vrt vitne til hvor vondt foreldrene har det, de glemmer helt sin egen smerte og tenker ofte mer p alle andre rundt. Det er dumt, men ganske likt alle andre som heller ikke tenker p ssken! Alle er opptatt av barna til rusavhengige, men mange glemmer at ssken lever opp under de samme forutsetningene som barn av ...

Jeg, som sster, tenkte lenge at jeg har det ikke ille i forhold til foreldre - det er mye verre for de. Jeg er ikke s sikker p det lenger, det er nok vondt p en annen mte, men ssken sliter med mye mer enn vi tror.

Ssken trenger bli inkludert, hrt og sett!

 

Ingen fest uten rus - drikker du ikke = festbrems!

Jeg er invitert p fest og gleder meg - det er kjempegy! Treffe masse folk og bare kose meg ... 

Drikker du ikke? Er det noe galt ??

Helt til jeg kommer p at jeg ikke har lyst til drikke alkohol. Akkurat det er ikke et problem for meg, men det er ALLTID et problem for enkelte andre. Det frer faktisk til at jeg av og til drikker de gangene jeg egentlig ikke vil ... Bare for slippe maset: hvorfor drikker du ikke? er du gravid?

Jeg m liksom vre gravid hvis jeg ikke drikker ... M jeg virkelig ha en grunn for ikke drikke alkohol, annet enn at jeg ikke har lyst til drikke?

Gleden over vre invitert p fest gr over til at jeg gruer meg, for jeg vet hva som kommer ... drikkepress og masse oppmerksomhet p meg fordi jeg velger kose meg og ha det gy p fest uten alkohol. Det ender som regel med at det ikke er s gy og at jeg fler meg som en festbrems ...

Det hres ut som jeg er 18 r! Sannheten er at jeg er 40 r, det er voksne mennesker som driver med dette drikkepresset! Hvorfor er det s viktig at man m drikke, - bli rusa eller vr en festbrems?!

Jeg blir GAL ... serist! Hvorfor m jeg drikke og hvis jeg drikker hvorfor m jeg drikke s mye og s fort? Jeg har gjort det i mange r, men n har jeg ftt nok av drikke for mye, bli for full, gjre utrolig dumme ting som jeg angrer p ...

Jeg har en ungdomstid med heftig alkoholkonsum bak meg og jeg mener selv at jeg har hatt en problematisk alkoholbruk. Jeg ble alltid for full, gjorde alltid noe dumt, gikk alltid langt over grensen og hadde alltid black outs.

Dette frte igjen til at jeg skammet meg i ukesvis etterp, det pvirket dagliglivet s mye at jeg i mange r har tenkt at jeg burde slutte drikke nr jeg ikke klarer beholde kontrollen. 

Men de rundt meg trstet, jo kom igjen bli med p fest, alle har gjort noe dumt i fylla- ikke tenk mer p det. 

De siste rene har jeg forandret mitt alkoholforbruk. Jeg har jeg kommet til det punktet at jeg faktisk ikke kan st for den jeg blir nr jeg er rusa, derfor velger jeg det vekk. Jeg kan godt drikke en cider eller to, men jeg drikker ikke s jeg blir rusa. Jeg liker det faktisk ikke, liker heller ikke den jeg blir. Det er ikke meg! 

Jeg er ferdig med det, jeg vil selv velge om jeg vil kose meg med eller uten alkohol ... det har faktisk ingen andre noe med!

Hvis du konsentrerer deg om hva du drikker s skal jeg ta ansvar for hva jeg drikker og ikke!

 

 

Fake it till you make it!

Tegnet av Caroline Alms Nilsen

Jeg blir s lei meg nr jeg hrer at det ikke finnes hp, nr bde rusmisbrukeren og de nrmeste har mistet all tro p at den rusavhengige noen gang kan bli frisk igjen. Alle blir ikke friske, mange dr ... - men jeg vil s gjerne at vi skal hpe og tro - til siste slutt. Samtidig skjnner jeg flelsen av at det ikke er noen vei tilbake, til livet og rusfrihet. Noen ganger er det snn det er.

Jeg har stor tro p tankens kraft og mener at hp er med p bedre sjansen for at man kan bli rusfri. Hvis vi rundt mister hpet er det ikke mye igjen, for hvis vi er borte, hvem og hva er igjen da? ...

Jeg tror at vi som er nrmest til slutt ikke orker hpe og tro p en bedre hverdag, som prrende og for den rusavhengige. Vi avskriver muligheten og hpet for slippe bli skuffet flere ganger. Vi beskytter oss selv. Men jeg tror ikke vi fr det noe bedre ved gjre dette.

Jeg har ALLTID sagt at s lenge det er pust er det hp, jeg har sagt det til meg selv ogs i de periodene hvor jeg ikke trodde p det. Det er litt snn; FAKE IT TILL YOY MAKE IT! Hvis du tror det gr bra til slutt, s tror jeg vi fr det bedre her og n - uansett hvordan det til slutt ender ...

 

Bare husk at; - S lenge det er pust er det hp!

Bruken av rusmidler gr kun utover brukeren!


Tegnet av Caroline Alms Nlsen

Det gr nesten ikke an komme lenger vekk fra sannheten enn dette! Er det virkelig opp til deg, brukeren, og bestemme hvor mye jeg skal tle av ditt bruk og konsekvensene av dette?

Det frste jeg tenker er at den som uttaler noe slikt ikke har noen som misbruker rus i nr omkrets. Alle andre vil vel kunne si at det gr ut over de, nr noen av deres nre har et problematisk bruk eller et rusproblem.

Det er trist lese at oppegende mennesker uttaler dette! Jeg mener bruken gr mer ut over de rundt enn bruker selv! Brukeren ruser seg vekk fra vonde flelser, ansvar ... mens vi som str rundt blir tvungen til kjenne p de flelsene, vi ruser de ikke vekk ... Ofte er det vi nrmeste rundt som fr kjenne p konsekvensene, brukeren var kanskje s rusa at h*n ikke husker noe likevel.

Derfor mener jeg bruken gr mer ut over meg en den som ruser seg.

Jeg kan dra den enda lenger med referere til forrige ukes avis hvor det sto at dobbelt s mange blir tatt for ruskjring, jeg vet ikke hvor mange som ender i ulykker som gr ut over andre ... men regner med det er en del.

S til du som mener bruken kun gr ut over brukeren: Jeg skulle nske det var s enkelt, men NEI, dessverre er det ikke slik! Bruken gr ut over mange andre, bde nre og tilfeldig personer.

Folkens - gled dere sammen med meg!!!


Tegnet av Caroline Alms Nilsen
 

Hper det gr bra med han fremover ogs da ... det er jo mange som begynner og ruse seg igjen ...

Det er en merkelig reaksjon, som jeg ikke skjnner helt ... Jeg forteller hvor glad og lykkelig jeg er over at jeg har ftt broren min tilbake, rusfri! Jeg VIL IKKE bli minnet p at jeg burde bekymre meg for om han kommer til ruse seg igjen. Jeg VELGER glede meg over hvordan alt er n og TRO at han kommer til holde seg rusfri. Skulle noe annet skje velger jeg forholde meg til det da, ikke bekymre meg for det n. Jeg har brukt nok tid p redsel og bekymring, s hvorfor oppfordre meg til det?

Gled dere sammen med meg! Hvem hjelper det om dere forteller meg om alle de som ikke klarer det? Jeg vet jo at man aldri kan vre sikker, men sikker er vi ikke p noen ting. Det er akkurat som at jeg kan ikke g og vre livredd for at noen jeg er glad i skal d, selv om det har skjedd og kommer til skje igjen ...

Jeg velger leve her og n, og forholde meg til hvordan det er akkurat n!

Nr jeg forteller at broren min har vrt rusfri i 2 r s trenger jeg ikke at dere er bekymret for om han klarer det ... jeg vil bare at dere skal glede dere med meg ... ikke minne meg p at jeg burde bekymre meg for om det kommer til g bra. Det tenker jeg nok p, uten pminning! Jeg har jo vd og ver fremdeles p ikke bekymre meg! Ingen av oss burde bekymre oss for det som kan skje, men vi burde heller lever her og n! Glede oss i yeblikket!

S min oppfordring til deg er: Neste gang noen forteller deg noe bra, gled deg med dem, ikke dra frem ting som kan skje ... men forhold deg til situasjonen som den er her og n!

Ssken som prrende til rusavhengige



Jeg nsker sette fokus p ssken som prrende og har derfor kontaktet ulike instanser for hre om de har noen oversikt over hvor mange ssken man regner med er prrende til rus- og avhengighet. Jeg kontaktet blant annet disse:

  1. Borgestadklinikken
  2. BarnsBeste sshf
  3. Prrendesenteret
  4. LPP
  5. LMS
  6. Helsenorge.no
  7. Helsedirektoratet
  8. Folkehelseinstituttet
  9. NAPHA
  10. Phoenix Haga
  11. Bufdir oppvekst (Facebook)
  12. Actis- Rusfeltets samarbeidsorgan (Facebook)
  13. Barn av rusmisbrukere www.barweb.no
  14. Prrendealliansen
  15. Korus
  16. www.hjelp-parorende.no

 

Ikke noe galt si om noen av disse instansene/organisasjonene men de hadde ikke noe svar til meg. Ingen kunne gi meg noe svar. Det eneste jeg vet sikkerter at ssken n er nevnt i en setning i den nye prrendeveilederen. Det er da et skritt i riktig retning. Men er det godt nok ... Etter ha kontaktet alle disse organisasjonene og instansene har jeg ftt et enda strre nske om f frem sskenperspektivet.

Det er for lite fokus p ssken, men vi er her og vi er mange. Vi vil bli sett og hrt!

Blir ssken regnet med i det hele tatt?

Min erfaring er at vi er glemt av alle, bde foreldrene og hjelpeapparatet.

Nr det arrangeres hjelp til prrende er barn i fokus, men det er barn til foreldre som er rusavhengige - de barna som bare er ssken blir ikke regnet med ... Alle snakker om hvor viktig det er at vi tar vare p barna, men de glemmer at mange ssken er disse barna!

Som sster til en rusavhengig har jeg kjent p stor sorg over tapet av min bror, som jeg mistet til rusen i mange r. Samtidig har jeg kjent p en stor sorg i forhold til mine foreldre som jeg ogs mistet til han, broren min.

Det er smertefullt vre s nr noen, med alle de problemene det innebrer, men samtidig ikke bli regnet med, ikke f hjelp, bli sett og hrt. Jeg har hele tiden tenkt at det er mye verre for en mamma og pappa ... er det egentlig det? Jeg vet ikke, men en ting er helt sikkert det er en veldig krevende livssituasjon for alle som er involvert i den.

Jeg har ogs kjent p et enormt ansvar for klare meg selv, bli noe, mestre livet ... Jeg har hatt skyhye forventninger til meg selv. Det er slitsomt og aldri kjenne seg god nok.

S jeg vil bare si til alle ssken der ute; Du er god nok! Ta din plass, du er verdt det og du er viktig nok - det er din tur n!

Selvflgelig kan prrende forandre rusnorge!



 

Pstanden min vil sikkert provosere noen, men jeg mener det!

Prrende kan forandre rusnorge, men da m de begynne med forandre seg selv. Jeg mener at vi alle har valg i livet, mange ting spiller inn p hvilke valg vi tar, hvilket liv vi velger leve.

Prrende m bruke en annen innfallsvinkel enn skylde p alle andre, systemet som ikke fungerer, behandlingene som ikke finnes osv osv. Nr den rusavhengige er p det stadiet at det er alle andre sin skyld, sier det oss noe om hvor motiverte de er for endring. Det sier ikke noe om hvem som er ansvarlig for deres problem. Det samme gjelder for prrende. Jeg mener ikke det er de prrende sin skyld at noen er rusavhengige ... men jeg mener ogs at vi ikke kan skylde p systemet, rusnorge, behandlingskene osv.

Prrende m bidra ved vre annerledes enn det som ser ut til vre "normalen" i dagens samfunn. Vi skylder p et elendig behandlingssystem, for lange ker og ikke nok kompetanse innen rusfeltet.

Min pstand er at vi skremmer fagfolkene med denne holdningen. Vi skal jo spille p lag med fagpersonene, systemet og behandlingssystemet - skal vi ikke? Vi har det samme mlet, vi nsker hjelpe den rusavhengige - det nsker de ogs! Da kan ikke vi som prrende legge skylden p alle andre, fagfolkene har heller ikke den bermmelige tryllestaven som fikser problemet - de hjelper og sttter p veien, men problemet forsvinner ikke bare av behandling - vedkommende har en vanvittig stor jobb gjre selv.

Min erfaring er ikke at systemet, fagfolkene eller andre har sviktet, det har handlet om motivasjon og egeninnsatsen - for nr alt kommer til alt er det den som er avgjrende for hvilket liv vi fr!

 

Gi de prrende kunnskap (=makt) til ta tilbake livet sitt!

Tegnet av Caroline Alms Nilsen

 

Jeg har en bror som har vrt rusavhengig i 15 r. Det tar p leve i s mange r med kroppen i alarmberedskap. Frst etter 15 r gikk jeg p kurs. Prrendekurs p ARA (Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling): Gjr deg fri fra andres misbruk (Livsmestring). Dette er et Raskere tilbake tiltak hvor man m ha henvisning fra lege. Kurset er utarbeidet for nre prrende til rusmisbrukere. Prrende som har problemer med fungere i hverdagen p en slik mte at det forstyrrer deres livskvalitet i s stor grad at mange er sykmeldte, eller str i fare for bli det.

I lpet av alle disse rene har jeg etterhvert tilegnet meg en del kunnskap om avhengighet og medavhengighet. Jeg har tatt fag p universitetet innen rus- og avhengighet. I tillegg har jeg hatt en jobb der jeg har jobbet med mennesker med utfordringer i forhold til rus og psykiske lidelser. Men fr jeg tilegnet meg nok kunnskap levde jeg som medavhengig i mange r. Jeg kjrte meg selv totalt i grfta og lever i dag med mange usunne reaksjonsmnstre som jeg gjerne skulle vrt foruten. De lagde mye undvendige konflikter og ekstrabelastning i min hverdag.

Nr jeg satt i kursgruppen og traff andre mennesker med samme utfordringer kjente jeg at det gav meg en styrke bare det vite at jeg ikke var alene ? det er noen som kan sette seg inn i min situasjon og skjnne hvordan jeg har det, hva jeg sliter med. Bekrefte mine tanker og flelser.

Min bror har vrt rusavhengig i 15 r! Tenk om jeg kunne ftt dette kurset for 12 r siden. Tenk om jeg kunne ha ftt den hjelpen da. Livet mitt hadde vrt helt annerledes! Jeg kjenner at jeg er litt misunnelig p dem som er p dette kurset. Deres kjre har akkurat begynt sin ruskarriere. Jeg skulle gitt mye for ha ftt denne kunnskapen for alle disse rene siden. Samtidig er jeg veldig glad for at de fr denne sttten og hjelpen s fort. Det er litt av en reise de skal ut p? En reise jeg ikke unner min verste fiende. Rusen kidnapper hjernen. Rusen kidnappet broren min - jeg har en bror som lever, men jeg har mistet han ? noen ganger har jeg nsket han var dd. Da hadde jeg ftt fred, sluppet vre redd og hele tiden bekymret meg for hva som skal skje.

N etter alle disse rene har jeg lrt at jeg m sette grenser for meg selv. Jeg skal ogs ha et liv ? et liv jeg skal orke leve. Jeg begynner bli kvitt min medavhengighet. Jeg har sluttet ta s mye ansvar og begynner se det store bildet. Jeg kan ikke leve livet til broren min ? han m ta ansvar for seg selv. Jeg m ta ansvar for mitt eget liv! Kunnskap og delte erfaringer er det som har gjort at jeg har kommet dit. Medavhengige trenger kunnskap for klare bli friske. Hvis man tenker at det er 7 nre familiemedlemmer rundt en rusavhengig er det mange som sliter - mange som trenger et tilbud om hjelp. 

Man blir ikke kvitt problemene fr noen blir rusfrie eller dr. Da er det viktig lre seg leve med utfordringen. Jeg har lrt meg dette gjennom lang erfaring, men med kunnskap kunne jeg lrt det mye tidligere. Budskapet er se de prrende og gi dem kunnskap (=makt) til ta tilbake livet sitt og leve. Kunnskap gir den tryggheten man trenger til klare sette grenser, som igjen kan fre til at den rusavhengige innser sitt eget problem og sker hjelp for sin sykdom.

Det er den rusavhengige sin skyld at prrende m sette grenser, ingen andre kan ta "skylda" for det!



Du trenger ikke lukke dra for den rusavhengige for ta tilbake livet ditt! Men du m ve p leve ditt eget liv og da m man lage noen grenser for hva som er greit og ikke. Det er til slutt og rest ikke de prrende som tar et valg, det er den rusavhengige - som velger rusen fremfor behandling (og sin egen familie) ... Rusavhengige som velger behandling velger samtidig livet, venner, familie og alt som flger med. Men nr den rusavhengige har tatt valget om bli rusfri og g i behandling, da starter ogs den strste jobben, det opparbeide seg tillit igjen - tillitt er ikke noe man bare fortjener men noe man m jobbe med over lang tid!

Mitt strste nske var at broren min skulle f et godt liv, for hans del, men ogs for resten av familien sin skyld. Det er vel derfor mye av mitt liv har gtt til prve hjelpe han, prve f han til skjnne at han trenger hjelp til slutte og ruse seg! I 15 r prvde jeg p dette, men det som hjalp var  ikke hjelpe han ... 

Nr jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til opprettholde rusmisbruket. N i etterkant er det lett se at han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, frst da mtte han ta ansvar for sitt eget liv. Og nr vi krevde at han tok ansvar for sitt eget liv da gjorde han det!

Det er vanskelig vite nr nok er nok og dette er ogs veldig forskjellig fra person til person. Det er s mange flelser involvert at det blir umulig skille mellom hva man br gjr og ikke gjr ... flelsene styrer! For meg gikk det s langt at jeg ikke orket mer, det var p en mte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg mtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!

Jeg valgte han ikke bort, men jeg valgte leve mitt liv fremfor hans!

 

Lr lev med det, s godt du kan!

Tegnet av Caroline Alms Nilsen

 

Den siste tiden har jeg meldt meg inn i to ulike grupper for prrende p Facebook. Jeg mtte melde meg ut igjen ... Det er rart hva som skjer i de gruppene. Jeg synes det minner litt om noe som er typisk for rusavhengige - at alle andre (det offentlige) har skylden for at ingenting fungerer! Det er ikke sannheten, det finnes faktisk bra rusbehandling i Norge. Jeg sier ikke at det alltid fungerer som det skal, for det gjr det langt derifra - men noe fungerer. Det er litt snn at det du legger i det er det du fr igjen. 

I disse gruppene p Facebook blir man blir oppfordret til komme med innspill p egne erfaringer, for s og bli slaktet ser det ut til. Jeg tenker det er viktig at jeg kommer med innspill til hva jeg har gjort for f et bedre liv, samtidig som jeg lever med pkjenningen det er vre prrende. Jeg kan ikke forandre andre enn meg selv - da m jeg gjre endringer som kan gjre mitt liv godt!

Jeg har delt noen av mine blogginnlegg i disse gruppene og ftt litt pepper tilbake, p ulike ting ... det ene er at det visstnok er for dryt nske noen dd. Dette gikk faktisk inn p meg og jeg mtte finne ut hvorfor ...

Mi yngste datter kom meg til unnsetning; mamma det er kanskje det du har tenkt selv og nr noen andre mente det s ble det p en mte sant. JA, ho traff spikeren p hodet. Jeg har tenkt at det er g over streken og nske noen dd, samtidig er det flelser jeg har hatt ... og jeg valgte vre rlig p det! Men denne dagen angret jeg p min rlighet. Det gjorde vondt forholde meg til at andre dmte meg for mine flelser.

Jeg vil bare minne alle p at vi er alle forskjellige, vi har alle ulike historier, opplevelser og flelser - ingen har fasitsvaret for deg - jeg har kun mitt svar for meg. Jeg nsker  formidle til andre hva som har hjulpet for meg og min situasjon, samtidig respekterer jeg at andre velger noe annet enn meg.



 

Skaper det ubotelige arr nr de nrmeste lukker dra for den rusavhengige?



Dette blogg innlegget kom til etter en kommentar p Facebook og vedkommende sier at det skaper ubotelige arr for den rusavhengige om de prrende lukker dra. Jeg er en slik prrende og kan jo komme med en motpstand at rusmisbrukere pfrer de prrende ubotelige arr. Jeg lurer ogs p hvorfor skal ikke jeg som prrende frst og fremst ta vare p meg selv og mitt liv, hvorfor skal mitt liv handle om rusmisbrukeren, hvorfor skal jeg g til bunns sammen med rusmisbrukeren?

Samtidig er det kanskje p sin plass at vi definerer hva lukke dra betyr eller betydde for meg og min familie ? det var ikke kutte alle bnd og late som min bror ikke eksisterte lenger. For meg handlet det om sette grenser og stille krav. Jeg sluttet vre en muliggjrer ? noe mange prrende er, og det er ikke sludder og vs ?

Ingen tilbud vil kunne hjelpe prrende om de ikke klarer sette grenser for seg selv og ta vare p seg selv. P samme mte p de rusavhengige ske/f hjelp for sin egen del. Prrende slr ikke hnden av den som er rusavhengig, men setter grenser og stiller krav. Min pstand er at det faktisk ikke er familien som kutter ut den rusavhengige, det er den rusavhengige som velger rusen framfor familien!

Grunnen til at jeg nsket broren min dd var fordi han var ikke der, jeg hadde allerede mistet han til rusen. Det var tortur se p det livet han hadde, det kan ikke beskrives med ord ? Du tror det var verre for broren min hre at jeg sa det, enn det var for meg fle det og si det ? jeg tror du tar feil!

Jeg hper det aldri blir slutt p at prrende fr hjelp til frita seg ansvaret og legge det der det hrer hjemme, hos rusmisbrukeren! Ingen kan gjre noe for en rusavhengig om han ikke tar ansvar. Det man legger i det vil avgjr hva man fr ut av det!

Det er forskjell p vre sster og mamma!

 

Dagens gjesteblogger er min flotte mamma, Kari Flaten, hun er sertifisert Leadership By Heart Coach. I tillegg har hun mange rs erfaring i jobbe med mennesker som har opplevd traumer. - du kan lese mer om det her.

Det er forskjell p vre sster eller mamma til en rusavhengig, selv om mange av flelsene er de samme ... Kanskje det er lettere for ssken og sette grenser? ...

 

Mitt elskede barn

Jeg setter veldig pris p den hjelp jeg som prrende har ftt ved delta p familiehelgene ved Phoenix Haga.
Jeg har ftt g i min personlige prosess og jobbet meg i stor grad ut av medavhengigheten.
Mitt liv handler om meg n. Det har vrt en berg og dalbane flelsesmessig og jeg har prvd s godt jeg kan st i det,
fordi jeg visste at dette m jeg gjennom om jeg vil ha livet mitt tilbake. Det har vrt mye snrr og trer, sinne , sorg og glede.
Jeg kjenner meg s mye lettere og gladere i hverdagen.
 
Det jeg har kjent p  en stund n er sorg. Frst skjnte jeg ikke hvorfor.
Jeg har mista og flt mye sorg tidligere men skjnte at det ikke handla om det.
S gikk det opp for meg at det handla om det miste barnet mitt. Miste han til rusen. Litt etter litt forsvant han.
Det lsna litt nr jeg skjnte hva det handla om og da handla det ogs om miste meg selv, mer og mer.
Den sorgen m jeg bare srge. Jeg har ftt snnen min tilbake men fr aldri tilbake de 15 ra som han var i rus. barnet, ungdomstiden hans.
Det er en voksen mann jeg kjenner n og han er tilbake hos oss, familien sin. Det er jeg veldig taknemlig for. Haga var det han trengte.
S er det sorgen over meg selv, 15 r med redsel, bekymring, alltid ha tankene hos min snn.
All energi gikk til han, p bekostning av sstrene hans, resten av familien og meg selv.
N er det snart 2 r siden jeg begynte ta det p alvor og jobbe med meg selv. gjennom samtaler, coaching, familiehelgene p Haga.
Disse 2 siste rene har min hovedoppgave vrt g i dypet i meg selv, g inn i prosessene og gi meg selv det jeg har trengt for komme videre og leve MITT liv.
Der jeg er n trives jeg. Jeg trives med meg selv og hverdagen min og fortsetter g for ml og det jeg drmmer om.
 
Mvh
Kari
 

Nr blir medavhengighet et problem?



Nr blir omsorg medavhengighet?

Det er ikke lett vite. Men all omsorg og kjrlighet er vel i utgangspunktet bra, eller er det? Kan det vre skadelig og hvor gr grensen for hva som er god omsorg og hva som er negativt? Jeg tenker at grensen for hva som er god omsorg og hva som er medavhengighet er vanskelig se. Men om jeg yter omsorg og hjelp til andre p bekostning av meg selv, da er det ikke god omsorg lenger!

Midt i berg- og dalbanen av flelser, desperasjon og kaos s skal jeg liksom klare sette en grense for hva som er bra omsorg og hva som er negativ omsorg. Kan jeg klare det alene, ser jeg det tydelig selv - hva med alle disse flelsene som er i veien og styrer meg ..

Flg hjertet, flg mageflelsen - men hva om det er s kaos av flelser at man ikke kjenner noe - man bare handler, for det handler tross alt om liv eller dd!

Alle rdene som gis: gjr det, ikke gjr det osv. Hvem gir disse rdene og hva betyr de egentlig, p hvilket grunnlag gies de? Jeg skjnner at de var velmente, men de stresset meg. Jeg trengte ro og konkrete ting jeg faktisk kunne gjre noe med og s trengte jeg styrke til ikke bruke energi p det jeg ikke kunne gjre noe med.

Jeg trengte rd og veiledning, jeg trengte bekreftelse p at det var ok tenke p meg selv - ta hensyn til Merete. Det gjorde vondt, men kunne jeg klare gi god omsorg til andre om jeg ikke kunne ta vare p meg selv? Jeg tror ikke det, ikke i lengden hvert fall.

Jeg gledet meg til se "Petter uteligger: de prrende".


Tegnet av Caroline Alms Nilsen
 

Jeg gledet meg til se Petter uteligger: de prrende. Endelig fokus p de prrende.  Jeg ble skuffet og satt igjen med en flelse av at det, som vanlig, handlet om rusmisbrukeren og IKKE de prrende. Et eksempel p dette er nr foreldrene rykker ut til sin datter, midt p natten - selv om de skal p jobb dagen etter. Da ender hele scenen med at Petter blir med dattera ut p tur, mens foreldrene kjrer hjem. Jeg tenkte med en gang at da slapp hvert fall foreldrene bekymre seg for henne, Petter er jo der. Men jeg nsket at Petter skulle flge foreldrene, s vi kunne f et bedre innblikk i deres kamp.

Jeg har selv kjent det p kroppen, hvordan det er og ikke f sove pga bekymring og satt derfor og tenkte, lurer p hvor mye klokka er- de fr ikke mye svn fr de skal opp igjen p jobb og late som ingenting, hvor lang tid tar det fr de fr sove igjen etter denne opplevelsen ?

Dokumentarserien viser livet til rusmisbrukeren med en liten bit av de prrendes opplevelser av det hele ... Jeg skulle nske de kunne legge hovedvekten p hva som egentlig skjer med de prrende. Hvilket liv er det de prrende egentlig lever, nr de legger vekk alle sine ting for vre klar til rykke ut nr som helst.

Vi fikk et lite innblikk i hvilket liv disse foreldrene har, for eksempel sa de at de aldri planla aldri noe, den ene var alltid igjen hjemme ? Da begynte jeg tenke igjen: Har de flere barn? Fr de tid eller har de overskudd til vre sammen med dem noen gang. Hvor lenge klarer de leve som dette, fr de bli syke selv?

Serien viste meg snn jeg mener samfunnet ser p oss prrende til rusmisbrukere - usynlige og mange av oss trenger behandling og hjelp for klare leve vrt liv.  Jeg skulle nske Petter hadde fulgt de prrende tett og satt de i fokus, ikke rusmisbrukeren!

Hvilken hjelp trenger en prrende som er medavhengig?

 



Det frste som m skje er at du som prrende m innrmme at du er medavhengig, det er for s vidt den enkle delen. Utfordringen kom nr jeg mtte erkjenne hva jeg faktisk gjorde p grunn av medavhengigheten. Som jeg frem til da hadde unnskyldt med mine flelser; jeg er jo s glad i han ?

Jeg blir provosert nr jeg hrer at jeg er s glad i han at jeg kunne aldri lukket dra. Betyr det at jeg ikke er glad nok i broren min da, siden jeg lukket den dra? Jeg mener at jeg er like glad i broren min som andre, selv om jeg satte grenser. Jeg gjorde det fordi jeg klarte erkjenne og godta at mine handlinger var styrt av min medavhengighet og ikke kjrlighet. For hvem vil vel vre med p hjelpe til at de kan ruse seg enda mer og lenger?

Jeg dmmer ingen for ikke lukke dra eller sette grenser som jeg gjorde, men jeg skulle nske at de som velger ikke sette grenser kunne se det p en litt annen mte, ikke skylde p at de er s glad i den rusavhengige. Det er vi jo alle sammen! De er jo barna vre, broren, kona, mannen, neven, naboen osv.

Jeg tenker at prrende trenger sttte til velge en annen mte hjelpe den rusavhengige p, som ikke legger til rette for at han kan ruse seg p frste klasse. For det er nemlig det som oftest skjer om ikke de nrmeste setter grenser. Jeg kan jo hjelpe broren min, selv om jeg setter grenser.

Den viktigste hjelpen en medavhengig kan f er hre andres erfaringer som medavhengig. Hva denne tilstanden har ftt oss til gjre. Nr jeg sitter og hrer p andres erfaringer, s ser jeg ting litt utenfor, uten de flelsene jeg har for mine nrmeste, og litt etter litt skjnner jeg hva medavhengigheten min fr meg til gjre.

De prrende som aldri fr hjelp, vil ha vanskelig for se dette klart. Det klarte hvert fall ikke jeg alene og uten hjelp.

Prrende til en rusavhengig - nr omsorg lper lpsk!

Tegnet av Caroline Alms Nilsen

Jeg mener medavhengighet kan defineres med at et menneske har latt et annet menneskes oppfrsel og levemte styre ens liv og dermed gjort den avhengiges problem til eget. Med den konsekvens at ens eget liv kontrolleres av den rusavhengige, samtidig som man ogs vil ha kontroll p den rusavhengige. At man gir fra seg styringen p eget liv kan fre til sykdom. Min erfaring er at medavhengige tilrettelegger livet til en misbruker gjennom misforsttt omsorg slik at misbrukeren kan ruse seg p frste klasse.  Jeg vil ogs se litt p hvordan det pvirker livet vre prrende, bde nr det gjelder flelser, fysiske og psykiske konsekvenser.

Broren min ringer, han er syk og trenger en plass bo noen dager. Jeg kjrer for hente han. Han skal f lov til bo hos meg, men han m love og ikke ruse seg i huset - jeg har tross alt to sm barn. Jeg vet jo innerst inne at han kommer til og ruse seg likevel, men jeg orker ikke forholde meg til det n. For hvis ingen hjelper han hva skjer med han da? Han kommer gende, jeg blir sjokkert og veldig lei meg nr jeg ser han. Radmager, ynene er innhule og han hoster mye. Han ligger rett ut p sofaen hele tiden, orker ingenting. Den frste dagen fr jeg i han to-tre spiseskjeer med tomatsuppe. Dr han n, eller kommer han til klare seg? Etter noen dager med mat blir han bedre og jeg tenker; han dr ikke n, ikke enda - han klarte det denne gangen ogs. Etter en stund finner jeg brukerutstyr p badet, blir redd igjen - tenk om ungene mine hadde ftt tak i noe og blitt syke, skadet ? Hva skal jeg gjr?

Jeg har levd i et rushelvete i 15 r, et helvete jeg har hatt null kontroll over. Jeg har vrt redd for dden, og har nsket dden komme. Jeg har faktisk nsket min rusavhengige bror dd. S vondt og vanskelig har det vrt mtte forholde seg til de konsekvensene han har utsatt oss for. Avhengighet og rusproblemer angr ikke bare personen som bruker dette, men hele familien. Fysiske symptomer relatert til stress, hodepine, mageproblemer ol er gjengangere hos prrende (Prop. 15S (2016-2020), s. 17). Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk. Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne vre grunnen til at jeg gikk med konstant hye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visste jeg hadde rusavhengige i nr familie. Hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kunne jo ikke vre s ille? Eller kan det kanskje det likevel? Den innvirkningen rusmiddelproblemer har p familien, er ofte meget stor og pvirker alle fasetter i et menneskes liv ? fysisk og psykisk helse, arbeid, konomi, relasjoner og sosialt liv (Lossius,2015, s.400). I tillegg til belastningen det er miste noen til rusen, lever vi ogs med fordommene fra samfunnet. Jeg opplevde ikke bli tatt p alvor. Synet p rusmisbrukere som ikke-verdige trengende forsterkes av medias fremstilling av en rusmisbruker, at de er, manipulerende, ljuger og er kriminelle (Askheim, 2009, s 5). Min erfaring er at fagfolkene har tilnrmet likt syn p prrende til en rusmisbruker, de er p en mte ikke-verdige de ogs, og blir ofte sett p som en byrde heller enn en ressurs.

Samfunnet har en tvetydighet til rusmidler. P den ene siden ker tilgjengeligheten til alkohol og p en andre siden jobber man aktivt med redusere folks rusmiddelmisbruk. Grenseoppgangene til hva samfunnet aksepterer er ikke tydelig. Rusmiddelbruk er p den ene siden akseptert til en viss grad, samtidig som man fordmmer de som utvikler et avhengighetsproblem. Denne kulturen opprettholder tabuet med forakt som igjen kan fre til skam, stigmatisering og isolasjon (Sftestad & Aschjem, 2016, s16).

Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige. Som prrende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene kan vre vanskelig bli kvitt. Det vil ofte vre utfordringer knyttet til stiv nakke, kontrollbehov, makteslshet, flelsen av ikke vre god nok. rsakene til at disse plagene blir i liten grad oppdaget og utforsket av helsepersonell kan vre at helsepersonell mangler grunnleggende teoretisk kunnskap om implikasjonene av vre prrende til mennesker med alvorlige rusproblemer (Lossius, 2015, s400). I flge helsepersonelloven 10 a, har helsepersonell plikt til bidra til ivareta mindrerige barn som prrende. Denne loven skal sikre at barn blir fanget opp tidlig, noe som vil kunne forebygge problemer. Voksne generelt og fagpersoner spesielt har et stort forbedringspotensiale nr det gjelder oppdage signaler p at barn ikke har det godt, og p ta initiativ til finne ut hva signalene betyr (Sftestad, & Aschjem, 2016, s 109).  Loven fremhever det som viktig ivareta medavhengige barn. Jeg mener viktigheten om konsekvensene rundt denne problematikken burde ligget lengre fremme i bevisstheten hos helsepersonell, ogs nr den medavhengige er voksen eller har blitt voksen.

Broren min har n blitt rusfri etter langtidsbehandling, og har vrt det i ca 1,5 r. Prrende trenger ogs behandling for bli kvitt sin medavhengighet. Den gr ikke bare over av seg selv. Nr den rusavhengige er rusfri fr man en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen. Klarer han det eller tenk om han sprekker. Det er viktig at prrende fr behandling og hjelp, uavhengig av om den som har et rusproblem er til behandling. Kanskje er det de prrende til en aktiv rusmisbruker som trenger behandlingen mest, ikke de som har den rusavhengige i behandling. Det er viktig at behandlingstilbudene pner opp for at familiemedlemmer til rusavhengige kan f hjelp til egne problemer, uavhengig av den rusavhengige (Lossius, 2015, s 415).

Det er viktig anerkjenne de prrende som en ressurs, bde i forhold til brukeren og for helse- og omsorgstjenestene (Prop. 15S (2016-2020, s 46). Jeg skulle nske virkeligheten var nr slik som opptrappingsplanen skriver det s fint. Tenk om flere fagfolk kunne se, skjnne og anerkjenne den belastningen det vre prrende til en rusavhengig er. At de kan forst alle ressursene (og kreftene) vi bruker p og hjelpe dem. Vre krefter tar ogs slutt og vi trenger ogs hjelp og behandling! Vi blir ikke friske selv om den rusavhengige blir rusfri, men trenger hjelp til bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet. Ofte skal det ikke s mye til for at situasjonen skal bli bedre. I noen tilfeller kan undervisning/informasjon vre nok til at man fr krefter til klare st i situasjonen.

Jeg har ofte tenkt at det gr ikke an vre s dumsnill at man hjelper rusavhengige til ruse seg, eller at man er med og tilrettelegger for kriminalitet o.l. Da jeg s hvordan andre familier hndterte medavhengigheten ble jeg mange ganger helt oppgitt. Hvordan kan de gjre dette? Skjnner de ikke at de ikke er snille, men dumsnille? Ser de virkelig ikke hva de gjr? Dette fikk meg til tenke p om jeg var dumsnill. Alle de andre var jo s dumsnille, de ble manipulert, brukt og utnyttet og trodde bare de var snille, men ikke jeg, jeg visste bedre enn det! Og konkluderte med at nei, jeg er beinhard i mine krav til broren min og har kompetanse innen rusfeltet s han lurer ikke meg! Den levde jeg p en stund, ganske mange r faktisk, helt til jeg mtte krype til korset og innrmme at jeg har vrt dumsnill, mange ganger.

Du ringte og lurte p om jeg kunne hente deg og kjre deg hjem. Jeg slapp det jeg hadde i hendene for kjre deg. Jeg ble jo s glad nr jeg visste hvor jeg hadde deg og at du hadde det bra! Du sa vi mtte ta en liten omvei for du mtte bare levere noe. Jeg stoppet bilen utenfor et hus og s at du la noe i postkassa - da skjnte jeg det. Her sitter jeg i bilen med broren min og hjelper han og deale dop!

Jeg skulle bare vre snill mot broren min, men satt igjen med en skikkelig uggen flelse av hvor dum jeg hadde vrt. Samtidig var det kanskje ikke s ille, jeg fikk han hvert fall hjem og da visste jeg jo hvor han var. Bagatellisering og bortforklaringer, en strategi som gjorde at dette klarte jeg og fortsette med i mange r, beskyttet meg mot smerten og mot mtte ta ansvaret for handlingene mine (Sftestad & Aschjem 2016, s109).

Jeg hjalp min bror med mat, kjring, mter p NAV ol. Fordi jeg s at han ikke klarte det selv. Han hadde nok med takle livet. S hva hjalp jeg ham egentlig med? Nr han ikke trengte bruke sin energi p gjre disse tingene selv kunne han vie all sin energi til rusen. Han trengte ikke forholde seg til at rusproblemet gjorde at han ikke mestret hverdagen, for den ordnet jeg for ham. Uansett hva jeg gjorde s hjalp det ikke til at han ruset seg mindre. Var dette da hjelp, og hjelp til hva? Jeg ville at han skulle bli rusfri og leve, ikke at han skulle fortsette delegge livet sitt med rusen. Nr jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til opprettholde rusmisbruket. N i etterkant er det lett se at jeg var dumsnill. Det var omsorg som lp lpsk. Han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, frst da mtte han ta ansvar for sitt eget liv. 

Hvor gr grensen i forhold til hjelpe et familiemedlem i en krise og hvor langt skal man strekke seg? Jeg synes vi skal stille opp for familien og vre en sttte i vanskelige tider, men vi skal ikke ta over ansvaret for andres liv, det kan vi ikke gjre. Jeg strakk meg langt, lenger enn jeg burde i mange r. Det gikk ut over min familie og min livskvalitet. Store deler av dgnet brukte jeg p bekymre meg for han fordi jeg flte han var mitt ansvar. Men han mtte ta ansvar for sitt eget liv og jeg for mitt. Frst da fikk vi et likeverdig forhold, hvor sskenkjrlighet er ekte og gode flelser!

Det verste med hele situasjonen i forhold til en rusavhengig er at man er s maktesls. Det er en forferdelig frustrerende situasjon og jeg vil jo bare hjelpe. Jeg er s ufattelig glad i broren min og vil s gjerne at han skal leve et liv som bde han og vi rundt orker. Men hjelper vi egentlig? Nr man lever med en rusavhengig i nr familie m man til slutt sette foten ned, man m ta hensyn til seg selv for leve sitt eget liv. Det er en grense for hvor lenge man makter se p det livet de lever, som de ikke klarer komme seg ut av! Det er s ubeskrivelig vondt se p, man mister nattesvnen og all livsgnist av det, til vi lrer at vi m sette grenser. Dette m vi gjre for orke leve vrt eget liv!

Vi som er rundt kan ikke ta ansvar for andre, det er nr de m ta ansvar for seg selv at det ofte skjer ting. Jeg og min familie valgte bryte kontakten med min bror. Det var s flt, jeg begynner nesten grine bare jeg tenker p det n. Jeg bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle og broren min bodde ogs her. Jeg kjrte forbi leiligheten der han bodde hver dag p vei til jobb. Jeg s han sitte der i sin egen rusboble, mens livet suste forbi p utsiden. Da vi valgte  kutte kontakten med ham var det fordi vi mtte, vi klarte ikke st i det lenger. Det er ikke lett for andre forst. Man m ha kjent det p kroppen selv, frst da vet man hva det dreier seg om. Jeg har ftt et nytt liv etter at jeg var s heldig at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv i en gruppe for prrende. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det mte andre i samme situasjon og bli tatt p alvor, de skjnner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft - tro p et godt liv! Vi klarer dette, ikke p grunn av men til tross for! Gruppeterapi gir en flelse av bli forsttt, sett og respektert. Medlemmene i gruppen forteller om egne opplevelser og kan gi rd til andre ut fra egne erfaringer. Man blir mtt med en gjensidig sttte og oppmuntring, man er ikke lenger alene om ikke mestre alt (Lossius, 2015, s 303).

Prrende trenger kunnskap og hjelp for lre seg ta ansvar for seg selv og ikke den rusavhengige. Mitt mte med andre som er i samme situasjon har gitt meg en helt annen forstelse og det er deilig snakke med andre som vet hvordan jeg har det. Bare det vite at andre skjnner er en hjelp i seg selv. Det er viktig at prrende av rusavhengige fr ndvendig sttte, informasjon og faglig veiledning. Prrende er ofte en ressurs og de br involveres i samarbeidet rundt den rusavhengige (Prop. 15S (2016-2020), s46). Ingen er tjent med at prrende blir en belastning for samfunnet. Sett fra et samfunnsperspektiv er det en utfordring at prrende med store belastninger over tid blir syke. Mlet er ha et godt sttteapparat for de prrende og bygge opp ordninger som sttter opp om prrendeomsorg ? som kan fre til at det blir mulig kombinere rollen som prrende og et menneske med et eget liv (Prop. 15S  (2016-2020), s 47).

Det er vanskelig er vite nr nok er nok. Nr har man prvd lenge nok til at man med god samvittighet kan sette foten ned. Det er s mange flelser at det er vanskelig skille mellom hva man br gjre og ikke gjre. Flelsene styrer i stor grad. For meg gikk det s langt at jeg ikke orket mer, det var p en mte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg mtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans! Kan man virkelig gjre det mot en man er glad i? Det tok lang tid, veldig lang tid fr jeg kom dithen at jeg valgte ikke ha kontakt med min egen bror. Faktisk tok det 15 r, en hel evighet med alle disse pkjenningene rus frer med seg, med en kropp i konstant beredskap. Da orket jeg ikke mer, klarte det bare ikke. Jeg mtte velge mellom han og min egen lille familie. Men nr jeg tok dette valget og lukket dra var jeg samtidig veldig klar og tydelig p at den dagen han ville ta skrittet for bli rusfri og ta imot behandling ville jeg vre der for han. Og det har jeg vrt fra dag en. Han tok steget og ville ta imot hjelp, og da var jeg p plass! Men hadde han valgt fortsette med rusen, ikke ta imot hjelp, da mtte den dra fortsatt vrt lukket, for at jeg skulle klart leve mitt liv! I ettertid velger jeg  tro at da dra ble lukket var det faktisk med p f han til skjnne at han mtte ha hjelp, hvis familien skulle orke ha noe med ham gjre s mtte han ske behandling og ta imot hjelpen.

leve som prrende til en rusavhengig kan beskrives som en berg- og dalbane, hvor omsorgen lper lpsk. Man er styrt av flelser og klarer ikke se klart hva som skjer. Prrende vikler seg inn i en vond spiral av flelser, manipulasjon, frykt og smerte. Det sier seg selv at man er avhengig av at fagfolk (eller andre utenfor) kan fange oss opp og hjelpe oss med kunnskap som gir oss makt til ta tilbake livet vrt og plassere ansvaret der det hrer hjemme. P den mten vil prrende ha en mulighet for klare st i den vanskelige situasjonen. Prrende m ta ansvar for seg selv, man kan ikke hjelpe noen om man kjrer seg selv i grfta!

P tide snakke om mine flelser!

Her om dagen mtte jeg ei venninne, jeg har hatt i mange r, som hadde lest bloggen min. Hun visste ikke at jeg hadde hatt det snn, jeg hadde aldri sagt noe. Frst ble jeg litt sjokkert over at jeg faktisk har vrt taus i forhold til mine flelser rundt broren min sitt rusmisbruk. Det har tross alt preget meg veldig i alle r - det har vrt livet mitt, redselen og sorgen over miste han til rusen - men mine venner vet ikke mye om det. Det viser hvor alene vi er, med flelsene, skammen, redselen - vi isolerer oss, snakker ikke om det.

Jeg mtte tenke litt etter denne samtalen. Hvorfor hadde jeg aldri snakket om mine flelser rundt dette? Det var ikke hemmelig, det kunne det ikke vre for alle s hvordan det var fatt med broren min. Hvis noen spurte sa jeg det som det var; at det ikke gikk bra med han, men det var alt. Jeg snakket aldri om mine flelser rundt det, om hvordan jeg var helt utslitt av bekymring, alltid forventet det verste ... Jeg snakker om det meste, er ganske pen og liker snakke sammen med andre - bare ikke om dette!

Nr jeg var sammen med mine venner ville jeg kose meg og ha det gy. Jeg trengte et fristed der jeg bare kunne vre Merete. Bare vre meg, ikke storesstera til han, som egentlig styrte og opptok hele livet mitt - alltid var han der i hodet mitt. Hvis jeg s en politibil eller sykebil ringte jeg for sjekke om han levde, tok han ikke tlf da, ringte jeg videre til de andre i familien og lurte p om de hadde snakket med han og hvor lenge siden det var. Jeg skremte opp alle andre med min bekymring.

Jeg har vel egentlig ikke skjnt at det jeg trengte var snakke om meg og mine flelser rundt det vre prrende, ikke om han. Det har alltid handlet om broren min. Jeg skjnte det da jeg mtte andre prrende, da jeg lyttet til andres historier og s det utenfra... Jeg skjnte at jeg hadde isolert meg med flelsene mine i alle disse rene, kun snakket om han og tenkt p han sine flelser, ikke mine. Det er p tide  snakke om mine flelser!

 



 

 

Lag gode minner, ingen vet hva morgendagen bringer ...

 

 

Jeg vil avslutte dette ret med et innlegg til dere som har lest, stttet og gitt tilbakemeldinger p min penhet rundt det vre prrende til rus- og avhengighet. Dere har bidratt til at jeg, og mange med meg, har ftt en god flelse av snakke og dele erfaringer og flelser rundt det vre prrende til en rusavhengig

Jeg begynte blogge i juli 2016, jeg var livredd da jeg la ut det frste innlegget og forberedte meg p tle kritikken jeg "visste" ville komme. Men den kom ikke, hvert fall har ikke jeg hrt den. Jeg mtte faktisk rette kritikken innover, hvorfor "dmte" jeg mine sambygdinger og "visste" de ville kritisere meg for vre for pen, utlevere meg selv, snakke om rusavhengighet. Det var ikke det som skjedde i det hele tatt. Nr jeg har vrt p butikken, i sentrum eller andre steder og har mtt p mine sambygdinger, har dere skrytt av innleggene mine, dere har takket meg for vre pen og sette ord p dette.

Mange sliter med det samme! Jeg mener ikke si at jeg har et flt liv eller at det er synd p meg, ikke i det hele tatt! Jeg har det fint og lever et lykkelig liv, men livet er ingen dans p roser - det gjelder oss alle! Min mening med denne bloggen er skape en penhet rundt dette vanskelig temaet, jeg vil vre med og opplyse, for jeg mener at kunnskap er et verkty som gir oss mulighet for leve livet vrt bedre, bedre for oss selv men ogs bedre for de rundt oss.

 

 

Jula fr frem mange flelser p godt og vondt, men den har vrt fin! Vi har brukt tid sammen og kost oss med god mat. Jeg er heldig som har alle disse fine menneskene rundt meg! Vi kan alle gjr jula bare litt bedre for noen, for eksempel ved tenke gjennom hva vi sier om andre, ikke spre usannheter og lgner. Av og til handler det bare om tenke seg om en ekstra gang fr man uttaler seg.

Lillebror kom ogs p julebesk og det var selvflgelig veldig gy! Jeg er mektig imponert og stolt av det han har ftt til og gleder meg til fortsettelsen. N er jula over og nyttrsaften str for tur ... Straks gr vi inn i et nytt r. Lag 2017 s bra du kan! Det viktigste er ikke hva som skjer, men hva du gjr med det som skjer.

Godt nytt r folkens!

Merete

 

Det er jul og mange har det ekstra vondt og vanskelig.

 

Tegnet av Caroline Alms Nilsen

 

Det er jul og alle hjerter gleder seg, eller ... For mange er jula en tilleggsbelastning, for de som har det vondt og vanskelig blir alt bare verre. Problemene blir ekstra tydelig i hytider fordi det er stort fokus p at vi skal kose oss, sammen med de vi er glad i. Da er det vondt bruke tiden p det vi frykter mest, bekymring og en konstant redsel for at vi skal miste en vi er glad i. Jula er den tiden vi skal bruke p hyggelige sammenkomster.

Vi er alle prrende til noen, enten det er avhengighet, sykdom eller annet. Jeg fr tid til ettertanke i denne tiden. Jul har alltid vrt en spesiell tid for meg, jeg har mange gode minner om julen men mange vonde ogs ... Ofte har jeg brukt hytiden til bekymre meg og vre redd for hva som skal skje med broren min.

Denne julen tenker jeg mest p de som ikke har det s bra, som strever med sykdom og andre vanskelige ting. Jeg er heldig, veldig heldig - denne julen trenger jeg ikke vre redd. Broren min har det bra, er rusfri og LEVER!

Ikke alle er like heldige og vi har ingen garantier i livet, vi kan aldri helgardere oss men vi kan vise omtanke og vre nr. Husk: du er ikke bedre enn noen, men husk ogs at ingen er bedre enn deg!

God jul

 

Merete

 

 

Er det riktig lukke dra for en du er glad i?

Det har kommet en del innspill til blogginnlegget   lukke dren for den rusavhengige! Det er tydelig at det engasjerer og folk har ulike meninger om hva som er rett gjre og ikke. Jeg er ganske sikker p en ting og det er at det finnes ikke er klart svar p hva som er riktig. Jeg kommer hvert fall ikke med noe fasitsvar, kun mine tanker og flelser i forhold til mine opplevelser.

Er det riktig lukke dra for en du er glad i?

Kan man virkelig gjre det mot en man er glad i? For meg handlet det om at jeg faktisk ikke hadde noe reelt valg. Det tok lang tid, veldig lang tid fr jeg kom dithen at jeg gjorde det. Faktisk var det et liv, med alle disse pkjenningene rus frer med seg, og kroppen i konstant beredskap, i over 15 r. Da orket jeg ikke mer, klarte det bare ikke ... Jeg mtte velge mellom han og min egen lille familie.

Nr jeg tok dette valget og lukket dra var jeg samtidig veldig klar og tydelig p at den dagen han ville ta skrittet for bli rusfri og ta imot behandling ville jeg vre der for han. Og det har jeg vrt fra dag en. Han tok steget ville ta imot hjelp og da var jeg p plass! Men hadde han valgt fortsette med rusen, ikke ta imot hjelp - da mtte den dra fortsatt vrt lukket, for at jeg skulle klart leve mitt liv!

I ettertid velger jeg  tro at da dra ble lukket var det faktisk med p f han til skjnne at han mtte ha hjelp, hvis familien skulle orke ha noe med han gjre s mtte han ske behandling og ta imot hjelpen.

Til slutt vil jeg bare presisere at ingen m lukke dra for noen de er glad i, fordi noen andre mener dette er det rette. Det som var rett for meg kan vre helt feil for deg. Du m kjenne det i ditt hjerte at det er riktig for deg og din situasjon. 

Alt til sin tid!

Sskenkjrlighet eller dumsnill?

Jeg er kjempeglad i broren min (og sstera mi, selvflgelig) og mitt strste nske var at han skulle f et godt liv, for hans del men ogs for familien rundt sin del. Det er vel derfor mye av mitt liv har gtt til prve hjelpe han, prve f han til skjnne at han trenger hjelp til slutte ruse seg! I 15 r prvde jeg p dette, men det som hjalp var nr jeg sluttet hjelpe han ?

Hva vil det si hjelpe en rusavhengig? 

Jeg hjalp med mat, kjring, mter p NAV osv. fordi jeg s at han ikke klarte det selv, han hadde nok med takle livet. S hva hjalp jeg egentlig med? Nr han ikke trengte bruke sin energi p gjre disse tingene selv kunne han vie all sin energi til rusen. Han trengte ikke forholde seg til at rusproblemet gjorde at han ikke mestret hverdagen, for den ordnet jeg for han. Uansett hva jeg gjorde s hjalp det ikke til at han ruset seg mindre. Var dette da hjelp og hjelp til hva? 

Jeg ville at han skulle bli rusfri og leve, ikke at han kunne fortsette delegge livet sitt med rusen. Nr jeg trodde at jeg hjalp, var realiteten at jeg hjalp han til opprettholde rusmisbruket. N i etterkant er det lett se at jeg var dumsnill. Han trengte at vi satte grenser og krevde noe av han, frst da mtte han ta ansvar for sitt eget liv. 

Hvor gr grensen i forhold til hjelpe et familiemedlem i en krise og hvor langt skal man strekke seg? Jeg synes vi skal stille opp for familien og vre en sttte i vanskelige tider, men vi skal ikke ta over ansvaret for andres liv, det kan vi ikke gjr. Jeg strakk meg langt, lenger enn jeg burde i mange r. Det gikk ut over min familie og min livskvalitet. Store deler av dgnet brukte jeg p bekymre meg for han fordi jeg flte han var mitt ansvar. Men han mtte ta ansvar for sitt eget liv og jeg for mitt, frst da fikk vi et likeverdig forhold, hvor sskenkjrlighet er ekte og gode flelser!

Det som er vanskelig er vite nr nok er nok. Det er s mange flelser at det er vanskelig skille mellom hva man br gjr og ikke gjr ? flelsene styrer! For meg gikk det s langt at jeg ikke orket mer, det var p en mte ikke et reelt valg jeg tok. Jeg mtte sette foten ned og ta ansvar for mitt eget liv, ikke hans!

Nr inns jeg hvilket liv jeg levde, at jeg var medavhengig til en rusavhengig?

Jeg har etterutdannet meg innen rus p Universitetet og jobbet innen fagfeltet i mange r. Jeg har fagkunnskap innen rusfeltet. Men det jeg lrte angikk liksom ikke meg som person og som sster. Faget handlet jo aldri om prrende, det var alltid rusmisbrukeren som var i fokus, familien rundt er bare der. 

Jeg hadde kronisk vondt i nakke og skuldre, hodepine, mageproblemer som jeg ofte gikk til lege og fysioterapeut for f behandling. Aldri var det noen som spurte meg om rus, leger spurte ikke, hvordan skulle jeg klare se sammenhengen mellom det vre prrende til en rusavhengig og mine fysiske plager? Fagpersonene gjorde det heller ikke.

Hver gang jeg ikke fikk tak i deg p telefonen, s en sykebil eller politibil i uttrykning s jeg for meg det verste, tenkte alltid at du var involvert. Nr jeg ikke fikk tak i deg p telefonen, reiste jeg hjem til deg og kastet stein p vinduene og ropte p deg. Var livredd og helt overbevist om at du l dd der inne, at kroppen din ikke hadde tlt mer?

Jeg har levd med dette i 15 r, alts hele mitt voksne liv. Hva gjorde egentlig at jeg plutselig s lyset?.

Det som mtte til var kunnskap og undervisning, ikke om rus- og avhengighet, men om det vre prrende til en rusavhengig. Nr jeg satt og fulgte med p presentasjonen traff informasjonen meg midt i hjertet, jeg kjente det i hele kroppen, det var jo meg han snakket om der oppe.
Dette var starten p min prosess til klare bli frisk, til se lyset og skjnne hvilken berg- og dalbane jeg har vrt med p.

Mange brikker falt p plass. Jeg ble sett, hrt og forsttt!

Er jeg for hard mot meg selv nr jeg sier jeg har vrt dumsnill?

 

Hva vil det egentlig si vre dumsnill? Er det at man ikke har kapasitet til skjnne hva som skjer ? eller er det at man blir brukt av andre og ikke klarer sette grenser? Jeg mener at jeg var dumsnill fordi jeg satt broren min foran meg selv, jeg prioriterte han foran alt annet. Jeg tillot at han brukte meg og det gikk p bekostning av meg og mitt liv.

Telefonen ringer i 02-tiden p natten, det er broren min s jeg tar den. Han er 9 mil unna og lurer p om jeg kan hente han. Han er desperat og sier noen er etter han, med pistol ? de skal skyte han i knesklene. Jeg blir livredd for han, hopper i bilen og kjrer for hente han, selv om jeg skal p jobb dagen etter. Det viktigste er jo at broren min ikke blir skadet og kommer seg trygt hjem.

Nr jeg ser tilbake p det livet, hvor jeg gjorde alle disse dumme tingene, s er jeg glad for at jeg n klarer se det som det var. Jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg n, etter 15 r, har ftt nok innsikt til skjnne at det er ikke broren min sitt liv jeg skal leve, men mitt eget! Jeg er glad for at jeg n virkelig ser at det var dumsnill jeg var.

Det handler ikke om at jeg straffer meg selv med at jeg innser dette ? jeg hjalp ikke broren min, eller meg selv, til et bedre liv.

Du lurer ikke meg

Jeg har ofte tenkt at det gr ikke an vre s dumsnill at man hjelper rusavhengige til ruse seg eller at man er med tilrettelegger for kriminalitet osv. Nr jeg s andre familier ble jeg mange ganger helt oppgitt, at de kan gjr det - skjnner de ikke at de er ikke snille men dumsnille? Ser de virkelig ikke hva de gjr?

Dette fikk meg til tenke p om jeg var dumsnill. Alle de andre var jo s dumsnille, de ble manipulert,  brukt og utnyttet og trodde bare de var snille, men ikke jeg, jeg visste bedre enn det! Og konkluderte med at nei, jeg er beinhard i mine krav til broren min og har kompetanse innen rusfeltet s han lurer ikke meg! Den levde jeg p en stund, ganske mange r faktisk, helt til jeg mtte krype til korset og innrmme at jeg har vrt dumsnill, mange ganger ?

Du ringte og lurte p om jeg kunne hente deg og kjre deg hjem. Jeg slapp det jeg hadde i hendene for kjre deg. Jeg ble jo s glad nr jeg visste hvor jeg hadde deg og at du hadde det bra! Du sa vi mtte ta en liten omvei for du mtte bare levere noe. Jeg stoppet bilen utenfor et hus og s at du la noe i postkassa - da skjnte jeg det. Her sitter jeg i bilen med broren min og hjelper han og deale dop!

Jeg skulle bare vre snill mot broren min, men satt igjen med en skikkelig uggen flelse av hvor dum jeg hadde vrt. Allikevel var dette langt fra noe som fikk meg til slutte vre dumsnill, det fortsatte i mange r etter denne hendelsen.

Merete

Merete

40, Evje og Hornnes

Jeg nsker bidra med rlige innlegg som jeg hper vil fre til penhet og forstelse for situasjonen prrende til rusavhengige er i. Ta gjerne kontakt for foredrag, erfaringsformidling eller annet: meretealmaas@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker